Emilie fikk testet egne grenser i «Kompani Lauritzen». Bare én ting ble umulig for henne

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Mange har sett TV2-programmet hvor en gruppe kjendiser blir rekrutter i en fiktiv militærleir og blir satt på en rekke tøffe prøver, psykisk og fysisk. I kjendisversjonen av programmet ryker en og en deltaker ut, men TV2 har også en versjon for vanlige folk.

I høst gikk «Kompani Lauritzen – Tropp 2» på TV2 Play, og i januar ble den sendt på TV for dem som ikke har Play-abonnement. Her så vi hvordan ti unge mennesker kjempet mot seg selv og sitt eget hode, fulgt av programlederne Dag Otto Lauritzen og Kristian Ødegård.

Ville de klare å overvinne sin egen verste frykt? Ville de klare å gå videre, når det føltes som om bein, rygg og psyke sviktet? Ville de klare å motivere sidemannen, når de selv sto overfor sitt verste mareritt?

– Det er som oberst og løytnant sier i serien: Viljen sitter i hodet, sier Emilie Hoffmeyer.

– Ser en hardbarka kjerring

Hun er 26 år, bor alene i eget hus på Kongsberg og jobber som skytebas i Skanska. På fritida kjører hun motocross, enduro og MC.

Flere av de andre som er rekruttert til serien, bor hjemme hos foreldrene og lever et stillesittende asfaltliv. Emilie stilte derfor relativt sterkt foran utfordringene i serien.

Men alle har sine demoner. Da rekruttene i starten av serien fikk et ark hvor de skulle skrive ned målet for deltakelsen, skrev Emilie omtrent dette:

– Folk som ikke kjenner meg, ser kanskje en hardbarka kjerring med en tøff jobb – en som har fått til mye. Men selv er jeg aldri fornøyd. Jeg har utrolig mange planer og mål i hodet, jeg vil få til mer. Målet mitt er å lære å nyte seire underveis, og bli mer fornøyd med det jeg får til enn det jeg ennå ikke har fått til.

MANGE FØLGERE: På Instagram får Emilies følgere blant annet se hva hun gjør på jobb som skytebas i Skanska.

skjermdump fra Instagram

Over 100.000 følgere på Instagram

Mange ser hva hun får til på instagramkontoen emiliehoffmeyer, som har hele 109.000 følgere. Der har hun tilnavnet «Hoffy», og bruker sitatet «Proving girlpower since 1996».

Men i «Kompani Lauritzen» måtte hun bevise nye ting. Deltakerne ble vekket med trompetfanfare om morgenen og måtte strekke seng, pakke sekk og vaske under tidspress, før de la ut på lange marsjer i dyp snø med blytung sekk. Den ene dagen måtte de bære en skadet mann på hjemmesnekret båre, den andre dagen dykke under ei råk i isen.

De måtte bestige et fjell på ski med pulk, overnatte i telt i skogen og til slutt hoppe i fallskjerm.

Alt mens de ble nøye overvåket og vurdert, både fysisk og psykisk.

UT PÅ TUR: Rett utstyr og orden i sakene - alt skulle være på stell i kompaniet.

Matti Bernitz/TV2

Banne mindre

«Nr. 1 Hoffmeyer», som hun er i serien, ble av de militære lederne raskt vurdert som «fysisk sterk og med mye framdrift», men en som måtte få bedre impulskontroll.

Lederne mente hun både med kroppsspråk og munnbruk viste hvor misfornøyd hun var, og at det kunne påvirke resten av gruppa negativt. I starten av serien hører vi for eksempel 26-åringen svare fenriken med «det er litt ræva», mens fenriken tørt kommenterer at det holder å svare med «mottatt».

Emilie kunne også spytte ut ting som «det er forskjell på å beseire en frykt og gjøre det til en fuckings, jævla vane».

– Jeg er vant til litt røff sjargong på jobben. Der er jeg i et uformelt miljø med mye menn, og jeg liker at folk er både direkte og frekke i kjeften, sier hun til Arbeidsmanden, før hun beskriver det hele med uttrykk noen vil si kommer fra jobben som bergsprenger:

– Jeg har nok litt kort lunte, det ser jeg jo. Jeg skal ikke endre personlighet, men tilpasse meg litt så jeg ikke ødelegger for andre og eksploderer ved den minste ting.

ORANSJE BERET: Her får Emilie symbolet på at hun er en fullverdig kompanijeger - i hvert fall på TV.

Matti Bernitz/TV2

Under isen

Den aller tøffeste utfordringen for Emilie i «Kompani Lauritzen» var likevel ikke å holde igjen på banneordene. For henne var marerittet å dukke ned i kaldt og mørkt vann.

Det er det en god grunn til.

I serien fortalte Emilie at hun en gang holdt på å drukne. Hun hadde høy promille og ramlet i vannet. Hun hadde neppe overlevd hvis en ikke hadde hentet henne opp.

Kroppen husker, og traumet sitter i.

Deltakerne i kompaniet ble flere ganger utfordret til å dukke ned under bokstavelig talt iskaldt vann, og måtte også svømme under isen i ei råk. I en følelsesladd scene fikk vi se hvordan Emilie kjempet med seg selv, og måtte gi seg.

– Det var fælt. En helt «insane» opplevelse.

– Hvordan var det å måtte gi seg?

– Helt fram til jeg så scenen på TV, har jeg angra og irritert meg over at jeg ikke klarte det. Men da jeg så hvordan jeg kjempet, kjente jeg skrekken i hele kroppen på nytt. Og så lenge jeg prøvde …

– Det var jo dette som var målet ditt med deltakelsen, å akseptere det du ikke får til?

– Ja. Nå har jeg faktisk lært meg at det er greit å feile. Og jeg har fått øynene opp for ting jeg kan være stolt av underveis, selv om jeg ikke har nådd et mål jeg har satt meg.

PANIKK: Emilie prøver å svømme under isflakene, og blir så redd at de militære lederne siden stiller spørsmål ved om hun hadde et panikkanfall.

Matti Bernitz/TV2

– Viser fram sårbarheten

De som har sett de unge menneskene kjempe i «Tropp 2», har garantert felt noen tårer. Vi møtte for eksempel sykepleieren Patrick fra Sørlandet som så på seg selv som for stor og utrent, men nærmest dyttet makkeren sin opp på en fjelltopp.

Vi møtte også den dandy Aksel som vil trekke seg da han ikke kunne ta med seg krølltanga inn på kasernen, men ledet laget sitt til seier gang på gang.

Emilie syntes det var rart å se seg selv på TV de første episodene, og fryktet hva folk skulle si. Så ramlet de positive tilbakemeldingene inn. Folk fortalte hvor rørt de ble, og hvor mye de kjente seg igjen.

– Vi er jo bare mennesker alle sammen. Folk er sårbare. Her viser vi fram den sårbarheten, og alle vil kjenne seg igjen i noe i serien – uansett kjønn og alder. Vi er jo heller ikke kjendiser, men vanlige folk.

– Hadde flere, særlig i din generasjon, trengt et opphold i troppen, synes du – og fått utfordret egne grenser?

Emilie drar litt på det, men lander på «ja».

– Vi lever i et samfunn som krever så mye psykisk av folk. Det er så høyt press – særlig med sosiale medier med alle de perfekte fasadene. I en førstegangstjeneste står alle der med samme uniform, ingen er bedre enn andre, det er «alle mann alle». Flere skulle nok hatt seg en tur i førstegangstjenesten og fått oppleve det.

HEMMELIG: Serien ble spilt inn over tre uker på Åndalsnes, og Emilie måtte ta permisjon fra jobben som skytebas i Skanska – uten å kunne fortelle hvorfor.

Matti Bernitz/TV2