Etter at Synnøve har gjort en jobb, hender det hun setter seg i firmabilen og skriker

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

På et lite bord i en utestue står det klart vann og kaffe til gjestene. Synnøve Hovland-Nærø tar imot journalist og fotograf for å snakke om jobben som skadesanerer.

Det er et vanskelig ord og en enda vanskeligere jobb – Synnøve er den som går inn i folks hjem etter at det er skjedd noe som raserer både inventaret og livet til dem som bor der.

Det kan dreie seg om en flom som har gjennomtrukket alt med vann.

Det kan dreie seg om en brann som har pulverisert eller sotlagt alt en familie eier – fra kosebamsen i barnets seng til skjenken med familiealbum og oldemors servise.

Verst er det å komme inn i et hjem der noen har dødd.

Det kan være at noen er knivstukket og at stuegulvet er dekket av blod. Det kan være et eldre menneske er blitt liggende altfor lenge.

Lukten er umulig å fjerne, selv med avansert kjemi.

Følelsene er det også krevende å hanskes med. Synnøve og kollegene er lært opp til å ta seg tid til å snakke med dem de møter, vise forståelse og behandle tingene deres med respekt.

Etterpå kan det hende at de må debrife sammen. Eller sette seg inn i firmabilen og skrike av sine lungers fulle kraft.

For ikke så lenge siden opplevde Synnøve noe som traff henne hardt fordi det lå så tett opp til hennes eget liv.

Hun har taushetsplikt og kan ikke gå i detaljer. Men hun kan fortelle om hvordan det virket på henne.

– Jeg satte meg inn i bilen og skrek hele veien hjem. Det er vondt å se når det er skjedd en tragedie, hvor det er åpenbart at folk ikke har fått den hjelpen de har trengt.

SORTERE INNTRYKK: Synnøve Hovland-Nærø ser mye smerte gjennom jobben.

Anne Marthe Vestre Berge

Fikk diagnosen

Det er Synnøves mann Odd Erik som har laget utestua vi sitter i. Han er utdannet tømrer, men jobber nå som brannmann, og hun kommenterer tørt:

– Jeg pleier å si at det er han som roter og jeg som må rydde opp etterpå.

Utestua ligger foran et hus med utsikt over Sunnmørsalpene. Hjemmet deres ligger en snau halvtimes kjøretur unna Ålesund sentrum, på Vegsund.

Her kan sønnen Theo på fem år hoppe på trampoline og sprekke vannballonger, de vi ser rester etter på verandaen. Kanskje har han kastet dem på den 18 år gamle søstera Jennie, eller lekt med husets tre pelskledde: hunden Khaos og kattene Oscar og Sylvester.

Trappa inn til utestua er laget av et gammelt bord. Selv har Synnøve kamuflert et skrikende hvitt kjøleskap med materialer av tre og innredet resten av stua like lunt – her er lamper med varmt lys og et skap i kurvmateriale.

Hun har en tendens til å gå «all in» hvis hun kommer over noe hun interesserer seg for, som interiør. Så sier det bråstopp og hun vil snuse på noe nytt – omtrent som hunden Khaos, som må holdes igjen når det kommer gjester.

Nylig lærte hun hvorfor det er slik. At konsentrasjonen glipper, at hun stadig fylles med uro, at fordypning aldri har vært hennes greie – hun må videre, videre.

47 år gammel er hun blitt diagnostisert med ADHD.

– Nå skjønner jeg hvorfor jeg er som jeg er og hvorfor ting er blitt som de er blitt, sier hun.

Fikk alternativer: Phillip (17) trives bedre i jobb enn på skolen. Flere unge kan få samme mulighet

Aldri god nok

Barndommen og ungdomstida i Spjelkavik i Ålesund sentrum bar preg av denne uroen. Synnøve var den som alltid vippet på stolen i klasserommet og havnet på gulvet med et brak.

Hun var den som uavlatelig laget blomster og kruseduller i skriveblokka mens hun tenkte på det hun skulle gjøre i friminuttet.

Etter skoletid var det håndball den ene uka og fotball den andre – det er knapt en idrett eller fritidsaktivitet i Ålesund hun ikke har prøvd seg på.

Det eneste hun holdt fast ved, var ridninga og islandshesten Eldur, som hun står sammen med på konfirmasjonsbildet.

Det ble også åtte år med pianotimer, de fleste av dem med gråt og tenners gnissel. Synnøve hadde talent, men ingen interesse – hun gjorde det bare for å oppfylle foreldrenes forventninger.

Faren Finn var skipsingeniør og drev sitt eget firma, mens moren Eli var barnepleier på fødeavdeling. Moren var dessuten det Synnøve kaller en «neat frik» – en med støv på hjernen.

«Kan du ikke være litt mer som bror din, Synnøve?» fikk datteren alltid høre.

Den eldre Rolf Erik rotet nemlig ikke i sakene sine. Han glemte aldri arkene med lekser på skolen og hørte etter når han fikk en beskjed.

– Folk var alltid irritert på meg, og jeg fikk mye kjeft. På skolen ble jeg ofte fortalt «du er dum» og «gjør det bedre!» Jeg har aldri følt meg god nok.

Arbeidstid: Sylwia har fem minutter på å rydde et fly

Anbefaler praktiske yrker

Synnøve uttaler navnet sitt med trykk på første stavelse, på sunnmørsk vis. Hun lener seg ofte fram og henter vannglasset. ADHD-medisinene hun nettopp har begynt på, gjør henne tørst.

Hun kjenner ikke noe særlig på virkningen ennå og vet ikke hvordan hennes «nye» jeg blir.

Det hun vet, er at barn med den samme type uro bør møtes med tålmodighet og forståelse. Og at de med samme type drivkraft bør søke seg til yrker med praktisk arbeid, varierte arbeidsdager og mulighet til å bruke kreativiteten.

Disse mulighetene har hun fått i yrket som skadesanerer. Hun startet i Recover for to og et halvt år siden, og har lært gjennom praksis – hvordan hun skal vaske og desinfisere, kartlegge skader og rive, kaste og levere til gjenoppbygging.

Veien fram til en jobb hun trives i, har vært broket. Synnøve brøt ut av skolen etter bare ett år på videregående.

– Jeg var dritlei, og gjorde som jeg pleide når det ble vanskelig: Jeg rømte fra situasjonen.

Jobbet i hotell og restaurant

19 år gammel flyttet hun til Snarøya utenfor Oslo og jobbet som au pair i et år. Etter det flyttet hun til en leilighet bak Oslo Plaza, og skulle egentlig ta andreåret på videregående.

Men deltidsjobben på Andys Pub ble raskt en heltidsjobb, med stadig flere vakter. Interessen for skolen forsvant.

Nå fulgte mange år med ulike jobber innenfor hotell og restaurant, dessuten i barnehage – i Ålesund, i Geiranger og på Bjorli i Gudbrandsdalen.

Hun traff en mann fra Tromsø og bodde der i tre år før de to flyttet til Ålesund.

Synnøve ble gravid, men det ble slutt med barnefaren tidlig i svangerskapet. Dermed ble Synnøve boende alene med lille Jennie – i en kjellerleilighet i foreldrenes hus.

Der tok hun igjen valg ut fra hva hun trodde var forventet: Hun forsøkte å bli skipsingeniør, en utdanning som innebærer mye matte.

– Hva tenkte jeg? Det var nok presset hjemmefra som styrte meg, sier hun i dag.

Podkast: Daniel er utsatt for sopp og bakterier hver dag: – Vi vet jo ikke hva vi står og puster inn

Isak levde i fem døgn

Utdanningen som skipsingeniør strandet med ryggprolaps og operasjon.

Synnøve hadde da møtt Odd Erik, og de flyttet til Vegsund. De ville ha barn, men fikk det ikke til og prøvde kunstig befruktning. Gang på gang endte graviditetene i spontanaborter.

Samtidig ble Synnøves pappa kreftsyk. Han fikk behandling og alt så lysere ut i starten av 2015, da et nytt liv vokste i Synnøves mage.

Men i mai samme år døde faren. Og i august våknet Synnøve med sterke smerter og kraftige blødninger.

Det var bare 26 uker ut i svangerskapet, tre og en halv måned før det er vanlig å føde. Hun hadde fått det som heter morkakeløsning og måtte ha et katastrofekeisersnitt.

Babyen levde i fem døgn. Da ble det oppdaget at gutten hadde hjerneblødning på begge sider av hodet.

Foreldrene ble anbefalt å la gutten slippe operasjoner og annen livreddende behandling – han ville aldri ha fått et liv.

Synnøve drar hånden gjennom håret mens hun forteller. Sola står inn vinduene i utestua og faller på underarmen hennes. Der er det tatovert inn to bitte små barneføtter i opprinnelig størrelse.

Ved siden av står datoen 24. august og en tekst: «Små føtter setter dype spor.»

Inne i stua, ved siden av Theo og Jennie, henger det et bilde av lille Isak.

– Vi mista gutten vår. Vi måtte ta det tøffe valget, sier hun.

RISSET INN: «Små føtter setter dype spor».

Anne Marthe Vestre Berge

Vil bryte tabuet

Hun gråt i et helt år. Ville ikke gå på butikken, hva skulle hun si hvis folk spurte om hvordan det gikk med babyen?

– Jeg eksisterte egentlig ikke for noen, sier Synnøve.

I dag er hun åpen om det som skjedde. Hun sier at hun har tre barn, to av dem i live, og mener det er viktig å bryte tabuet – det er flere enn henne som har mistet barn.

Hun har lært mye om seg selv gjennom tragedien.

– Jeg har forstått mer av hvem jeg er og har sluttet å rømme fra mine egne følelser. Som barn ville jeg bare vekk – jeg ville ikke kjenne på at jeg ikke var god nok. Nå var det umulig å komme unna. Kroppen bare reagerte.

Synnøve har også fått kjenne på hvor mye et menneske kan tåle.

– Jeg har lært at jeg er en ganske sterk person når jeg har kommet gjennom noe så tøft.

Nok et keisersnitt

Hun ble gravid igjen, og det samme skjedde. 31 uker ut i svangerskapet måtte hun ta keisersnitt. Hun ble liggende på samme avdeling på sykehuset og vente på beskjed:

Var babyen i live?

Det var han. Theo fikk leve. Men Synnøve kan ikke viske ut minnet om tenåringsdatteren Jennie som ble stående igjen på gårdsplassen da moren nok en gang måtte kjøres til sykehuset i smerter.

– Hun hadde opplevd at det gikk galt en gang før. Nå sto hun der alene. Det bildet har brent seg fast.

– Sier ja til alt

Samme året som Synnøve mistet både faren og Isak, ble det oppdaget en feil på hjertet hennes. Hun hadde merket at noe var galt – plutselig falt blodtrykket og hun kunne svime av.

Hun ble operert og alt gikk fint. Men Synnøve var åtte år ute av arbeidslivet før hun kunne jobbe. Hun tok først en omskolering via Nav og fullførte en fagutdanning som teknisk tegner. Så fikk hun øye på en «stilling ledig» som lokket mer: jobben som skadesanerer i Recover.

Arbeidsoppgavene er nærmest perfekt for henne, men de er fysisk harde. Og Synnøve, som ikke har evnen til å stoppe opp når det gjør vondt, har pådratt seg betennelser i ledd og vev. Hun vet at hun må bli flinkere til å roe ned når kroppen forteller at det er nok.

Hun er også blitt tillitsvalgt i Recover, og er varamedlem både i Arbeidsmandsforbundets avdelingsstyre i Vest, og i landsstyret.

– Jeg sier jo bare «ja» til alt, sier hun med et smil.

STILLING LEDIG: Synnøve fant jobben som skadesanerer ved en tilfeldighet.

Anne Marthe Vestre Berge

Vil fjerne skammen

Synnøve har tenkt nøye gjennom om hun vil snakke om ADHD-diagnosen, og har valgt å være åpen. Hun vil være med på å fjerne skam og stigmatisering, og hun vil opplyse.

Om at mange kvinner får diagnosen først seint i livet, da uroen allerede har fått store konsekvenser for skole og arbeidsliv.

Om at mange som går med udiagnostisert ADHD blir deprimert og utbrent, og at en person med denne uroen må jobbe «sykt mye hardere» for å prøve å passe inn i et samfunn som ikke er tilpasset en såkalt nevrodivergent hjerne. 

– Jenter skjønner tidlig at de må skjule symptomene sine for å passe inn, og dette krever enormt med energi for å få til.

Dette gir henne fred

På vei gjennom huset på Vegsund ser vi katten Oscar. Han er av rasen Maine Coon, verdens største huskatt, og kunne vært gatas skrekk.

Isteden glipper han med øynene, tronende på en krakk.

Selv kobler Synnøve av med å trene vekter – minst tre ganger i uka, for fysisk og psykisk styrke. Og så går hun turer med Khaos, husets rastløse staffordshire bullterrier, foran havet og fjellene.

Det gir henne et øyeblikks sjelefred.

Anne Marthe Vestre Berge