Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

I sin historiebok om Arbeidsmandsforbundets siste 40 år hviler Kim G. Helsvig seg på tidligere historieverk om forbundet, ikke minst på Kåre Odlaugs monumentale og svært detaljerte tobindsverk som han skrev til 60-årsjubileet i 1955. To bind som ruver – ja, kanskje er noe av det beste som er skrevet om norsk fagbevegelse noensinne.

Helsvig nevner Odlaug i forbifarten, men slår raskt over til 1970-tallet hvor han henter inspirasjon og nøster opp sine temaer.

Radikalismens tiår

1970-tallet er som kjent radikalismens ti-år, noe som passet et såpass progressivt forbund, et forbund som fikk gruvearbeideren og NKP-eren Harald Øveraas som leder i 1981. Har noe annet LO-forbund i moderne tid hatt en moskvakommunist som leder?

Øveraas kommer uansett godt ut av det i boka til Helsvig. Og kanskje var dette med på å «redde» forbundet unna maoistene i AKP som hadde sin glansperiode i dette tiåret, NKP og AKP var jo som hund og katt.

Dette skriver imidlertid historikeren ingenting om, i det hele tatt er denne boka nesten renset for ml-bevegelsens gjøren og laden, både i fagbevegelsen og utenfor. Det er kanskje litt merkelig.

Da er Helsvig mer opptatt av å markere at i dette tiåret kom arbeidsmiljøloven, kanskje den viktigste loven arbeidslivsfeltet har – og et svært sentralt dokument for Arbeidsmandsforbundet som hadde medlemmer på arbeidsplasser som trengte nettopp den stramme reguleringen som arbeidsmiljøloven åpner for. Loven kom i 1977.

Forfatter-intervju: Arbeiderpartiet får en kilevink i Kim Helsvigs nye historiebok om Arbeidsmandsforbundet

Anmeldelsen fortsetter etter bildet.

Forfatteren: Kim Helsvig er historiker og har skrevet boka om Arbeidsmandsforbundets siste 40 år.

Emmie Olivia Kristiansen

Markedsliberalismen

Skjønt, kanskje er 1979 et enda viktigere årstall. Da ble Margaret Thatcher statsminister i Storbritannia og hadde som målsetning blant annet å knuse fagbevegelsen generelt og gruvearbeiderne spesielt. Det klarte hun med glans bare etter en fem-seks år. Riktig nok var det den britiske gruveindustrien hun gikk til angrep på, men ikke så mange årene etter fikk dette ringvirkninger her på berget også.

I 1991 var det kroken på døra i Sulitjelma, i 1996 i Sydvaranger – mens landet vel og merke ble styrt av Arbeiderpartiet. De en gang så stolte norske gruvearbeiderne måtte finne seg noe annet å gjøre. På grunn av økonomiske forhold på den globale fronten, på grunn av den sterke markedsliberalistiske politikken til Thatcher – og hennes politiske svirebror fra USA Ronald Reagan, skuespilleren som ble president i USA og som var minst like reaksjonær og fagforeningsfiendtlig som the iron lady Mrs Thatcher. Men en ting klarte de ikke å forhindre: At forbundet fikk bygd Sulis konferansesenter. Det lå ikke akkurat på Karl Johan, men det er mange av forbundets medlemmer som likevel har vært innom.

1980-tallet ble liberalismens og Kåre Willochs glansperiode i Norge, en dårlig deal både for fagbevegelsen og Arbeidsmandsforbundet. Thatcher, Reagan og Willoch vant 1980-tallet, de fleste andre tapte. Unntatt Bobby Socks som vant Grand Prix.

Kvinnene

Hva legger så ellers Helsvig vekt på i sin beskrivelse av forbundets siste 40 år? Sjølsagt trekker han fram forbundets kamp for regionale verneombud – så vel i bygg og anlegg som i renholdsbransjen. Kampen var hard, den ble tidvis kjempet mot både arbeidsgivere og myndigheter som etter hvert tok til fornuft. Og apropos renholderne, at de kom inn i forbundet – mer og mer etter som årene går – bidrar også til at det en gang så mannsdominerte forbundet av anleggs- og gruvearbeidere, får et større og større innslag av kvinnelige medlemmer.

Og da passer det godt å trekke fram Harriet Andreassen, en av gigantene i forbundet som ikke bare satt mange år som LO-sekretær, men også overtok som kommunalminister etter Inger Louise Valle, først i Odvar Nordlis regjering, deretter i Gro Harlem Brundtlands første regjering i 1981. Nord-trønderen som også er en legende i kommunalpolitikken i Rælingen, kommunen på Nedre Romerike hvor hun var varaordfører i to perioder på 1970-, 1980- og 1990-tallet, kommunen hun bodde i siste delen av sitt liv.

Erna er stjerna

I siste delen av Helsvigs bok er Erna stjerna. Ikke den sittende statsministeren, men Erna Hagensen, renholds- og restaurantarbeideren som ble forbundsleder i 2003 og gikk av seksten år seinere. Arbeidsmandsforbundets første kvinnelige leder. Hun er ikke den første kvinnelige lederen av et LO-forbund, men hun slår med god margin for eksempel Rita Bråten fra Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund som ble leder i 2014 og Anne Berit Aker Hansen i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund som ble leder i 2017.

Etter en tung tid for forbundet, både politisk, økonomisk og hva angår rekruttering, fikk Hagensen forbundet på offensiven igjen – ikke aleine, sjølsagt, men hun var lederen som blant annet også kjempet for et forbundsløst LO. Det fikk hun riktig nok aldri gjennomslag for, men i kampen mot sosial dumping – et fenomen som nærmest kom som en tsunami til Norge i kjølvannet av øst-europeiske arbeidsinnvandrere etter EU-utvidelsen i 2004, sto Erna Hagensen i fremste rekke. Ikke bare for renholderne, men også for en annen yrkesgruppe som vokste seg sterke på hennes vakt: Vekterne.

Husker du denne boka? Arbeidsmandsforbundet har hatt 13 ledere siden 1895. Nå er de samlet mellom to permer

Lesverdig

Alt det som ganske summarisk nevnes ovenfor skriver Helsvig om i denne boka på nesten 400 sider. Og mye, mye mer. Men er boka god? Verdt å lese? Svaret er ja. Helsvig går seg aldri vill i årstall eller uvesentlige detaljer på nerdenivå. Han forsøker å sette Arbeidsmandsforbundet inn i den samfunnsmessige sammenhengen forbundet hører hjemme i.

Det betyr blant annet også at Arbeiderpartiet har en ikke helt ubetydelig rolle i boka. Og partiet, som jo som alle veit er et nært familiemedlem av alle LO-forbund, kommer ikke så veldig bra fra det. Helsvig peker som flere og flere andre historikere også gjør på et parti som ikke lenger er hva det var. Det trenger ikke nødvendigvis være noe galt i det, alt endrer seg over tid – det har samfunnet i stort også gjort, det har også arbeidslivet gjort. Det klassiske proletariatet, arbeiderklassen med tunge fysiske jobber i industrien er snart en saga blott – funksjonærene har tatt over i det nye kunnskapssamfunnet Norge. Mener Helsvig. Og Arbeiderpartiet har smidd sin sosialdemokratiske politikk etter dette. Historikeren moraliserer ikke over en sånn utvikling, han gjør som hans profesjon har lært han opp til ved kun å skildre og beskrive. Det er sånn en akademiker gjør det.