Arbeiderpartiet får en kilevink i Kim Helsvigs nye historiebok om Arbeidsmandsforbundet

Ane Børrud

ane.borrud@lomedia.no

Det er gitt ut tre historiebøker om Norsk Arbeidsmandsforbund tidligere. Først kom tobindsverket «Norsk Arbeidsmandsforbund gjennom 60 år, 1895 til 1955». 30 år senere, til 90-årsjubileet, kom «Norsk Arbeidsmandsforbund 1895 – 1985». Og nå kommer den fjerde boka: «Norsk Arbeidsmandsforbund 1980 – 2020. Makt og motstand i hyperkapitalismens tid».

Det er historiker Kim Helsvig som har skrevet boka på oppdrag fra Arbeidsmandsforbundet. Han har gjort et dypdykk i kildene.

– Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek har et enormt arkiv. Jeg har blant annet gått gjennom saksarkiver, årsberetninger, møteprotokoller, offentlige dokumenter og utredninger, avisarkiver og alle utgaver av Arbeidsmanden. Og så har jeg besøkt et par avdelinger og intervjuet rundt 20 personer, forteller Helsvig.

Hyperkapitalismens tid

– Boka heter «Norsk Arbeidsmandsforbund 1980 – 2020. Makt og motstand i hyperkapitalismens tid». Hva er egentlig hyperkapitalisme?

– Begrepet stammer fra Thomas Pikettys bok «Kapital og ideologi» som kom ut i 2019. Han går gjennom den økonomiske verdenshistorien fra middelalder og fremover, og viser hvordan forskjellige samfunnssystemer har legitimert store forskjeller i samfunnet.

Helsvig forteller at Piketty kaller perioden fra 1980 og fram til i dag for hyperkapitalismens tidsalder. En tidsalder med frislipp av finansmarkeder, og der noen få har samlet seg enorme formuer.

– Den rikeste prosenten har tilegnet seg ekstremt mye av den store rikdomsveksten som har vært. Den andre vinneren er arbeiderklassen i den tredje verden. Den har gått fra helt grusomme forhold til bedre forhold, det vil si at de ekstremt fattige har fått noe mer. Men de store taperne er de ufaglærte og industriarbeiderne i den vestlige verden. Mange har mistet jobben og blitt politisk forlatt.

Helsvig leste boka til Piketty da han nesten var ferdig med manuskriptet til forbundets historiebok.

– Det Piketty skrev om utviklingen internasjonalt – med privatisering og nedbygging av velferdsstaten, som skjedde hånd i hånd med at de sosialdemokratiske partiene ble det man spissformulert kan kalle akademiske folkepartier for utdanningsgruppene, det var så påfallende likt tendensene jeg hadde sett under arbeidet med min bok. Hvordan NAF gikk hånd i hånd med Ap på 1970-tallet, men fikk seg slag etter slag på 1980- og 1990-tallet. Det var som å sette en nøkkel i en lås, og den passet.

Fikk du med deg denne? LO og Ap gikk i spissen for delprivatisering av Statoil for 20 år siden. Fortsatt går debatten: Var det rett?

Fra makt til avmakt

Å skulle gjenfortelle en 400 siders bok i et intervju er ingen enkel oppgave. Helsvig starter med en gjennomgang av de lange linjene.

– Slutten av 1960-tallet og 1970-tallet var Arbeidsmandsforbundets tiår. Det var sosialdemokrati, arbeiderpartiregjeringer og en rekke goder, som arbeidsmiljøloven, sykelønnsordninger og kortere arbeidstid, ble innført.

Men så kom 1980-tallet. Det store skillet. Valgene av Margaret Thatcher som statsminister i England i 1979 og Ronald Reagan som president i USA i 1980 var starten på en periode med privatisering og markedsorientering. I Norge ble Kåre Willoch fra Høyre statsminister i 1981, i en regjering sammen med KrF og Sp.

Samtidig endrer, ifølge Helsvig, Arbeiderpartiet karakter. Fra å være et parti for og fra arbeiderklassen til å bli mer av et parti for dem med utdanning – et slags akademisk folkeparti. Arbeiderklassen ble glemt.

Helsvig mener det er umulig å fortelle NAFs historie uten samtidig å fortelle historien om hvordan Ap fjernet seg fra arbeiderklassen

– Det er påfallende hvordan Arbeidsmandsforbundet og det reformerte Arbeiderpartiet skiller lag mellom 1980 og 2000. Forbundet fortsatte å jobbe som på 1970-tallet gjennom 80- og 90-tallet, og fikk trøkk på trøkk fra Arbeiderpartiet.

I samme periode mistet forbundet mange medlemmer. I 1980 hadde forbundet 29.048 medlemmer, men 20 år senere har medlemstallet sunket til 21.507 medlemmer. Og forbundet fikk etter hvert en skranten økonomi.

Stifterne: Tolv anleggsarbeidere stiftet Arbeidsmandsforbundet for 125 år siden. En ting var felles for alle som ble med

Nedleggelse av statlige gruver

Ved inngangen til 1980-årene var framtiden for gruvedriften i Sulitjelma svært usikker, samtidig som A/S Sydvaranger var i akutt behov av milliardbeløp for å overleve.

I historieboka skriver Helsvig om gruvedriften i Sulitjelma, som hadde en nesten hundre år lang historie bak seg da problemene begynte å tårne seg opp fra midten av 1970-årene. Optimismen i det tradisjonsrike gruvesamfunnet var lenge stor etter at Elkem hadde kommet inn som hovedaksjonær med 90 prosent av aksjene i Sulitjelma Gruber A/S i 1965. Den statlige konsesjonen for gruvedriften ville gå ut i 1983, 50 år etter at den ble gitt i 1933. Konsesjonen ville da gå vederlagsfritt tilbake til den norske staten hvis private aktører ikke ville drive virksomheten videre.

I 1975 falt de internasjonale kobberprisene dramatisk, noe som rammet Sulitjelma hardt. Det kom likevel som et sjokk på mange i Sulitjelma da Elkem i 1976 kunngjorde at de ikke var interessert i å satse videre etter at konsesjonsperioden gikk ut i 1983. Da Elkem trakk seg ut og konsesjonen på gruvedriften i Sulitjelma gikk tilbake til staten 6. juli 1983, opprettet Høyre-regjeringen det statlige selskapet Sulitjelma Bergverk A/S som en overgangsløsning.

Helt siden det kraftige kobberprisfallet i 1975 hadde Arbeidsmandsforbundet ment at staten måtte gripe inn og skape forutsigbarhet for arbeidsplassene og lokalsamfunnet i blant annet Sulitjelma og Sydvaranger.

Saken fortsetter under bildet.

BOKA: Sånn ser forsiden på den nye historieboka til Arbeidsmandsforbundet ut.

Pax Forlag

Forbundet endrer kurs

Men et tiår senere skulle også Arbeidsmandsforbundet sentralt slutte seg til hovedtrekkene i den strategien som Høyre-regjeringen trakk opp for nedtrapping av den norske gruveindustrien. Da hadde i mellomtiden Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland kommet tilbake i regjeringskontorene. Og, ikke minst, fra våren 1984 til våren 1985 hadde godt over hundre tusen engelske gruvearbeidere vært i en knallhard konflikt med Thatcher-regjeringen som endte med et knusende nederlag for den britiske fagbevegelsen.

Forbundets endring gikk ikke upåaktet hen ute i avdelingene i forbundet. Fagforeningen Nordens Klippe var sterkt imot politikken forbundet førte. Under landsmøtet i 1987 fremmet Nordens Klippe et forslag som ikke kunne sees på noe annet som et mistillitsforslag mot ledelsen.

«Landsmøtet beklager sterkt den rollen som flertallet i forbundsledelsen spilte høsten/vinteren 1985 i forbindelse med kampen for framtida til A/S Sydvaranger. Landsmøtet konstaterer at det driftsopplegget som Stortinget vedtok i mars 1986 – etter forslag fra den borgerlige regjeringa – hittil har ført til at over 300 arbeidsplasser er gått tapt uten at nye er etablert i nevneverdig omfang […].

På denne bakgrunnen beklager landsmøtet at forbundets ledelse gav sin støtte til den borgerlige regjeringas opplegg for å nedlegge arbeidsplassene ved A/S Sydvaranger. Forbundets ledelse sviktet på en av de mest sentrale oppgavene for fagbevegelsen: å vise solidaritet og støtte til arbeidsfolk i kamp for sine arbeidsplasser og ei trygg framtid for sitt lokalsamfunn.»

Nordens Klippes forslag til uttalelse om at forbundsledelsen hadde sviktet ble avvist mot noen få stemmer. Det er da også vanskelig å tenke seg noen som bedre kunne lose Arbeidsmandsforbundet tilnærmet helskinnet gjennom smertefulle gruvenedleggelser og anklager om høyredreining enn nettopp lederen Harald Øveraas, kommunisten med sin nærmest livslange bakgrunn fra gruveindustrien og fagbevegelsen og blytunge forankring i forbundets tradisjon og historie.

Det statlige Sulitjelma Bergverk A/S ble lagt ned i 1991 under Brundtland. A/S Sydvaranger nedskalerte til driften stoppet i 1996, og selskapet ble lagt ned i 1997 under Thorbjørn Jaglands arbeiderpartiregjering.

1990-tallet: Statens vegvesen og Mesta

Kampen for at veiarbeiderne skulle få bli i Statens vegvesen preget hele 1990-tallet. Et par måneder etter at Arnfinn Nilsen tiltrådte som Arbeidsmandsforbundets leder våren 1991, ble han medlem av det såkalte Holler-utvalget. Utvalgets mandat var å utrede et nytt overordnet styringssystem for Statens vegvesen etter innføringen av mål- og resultatstyring som ble styringsprinsipp i staten fra 1990.

Arnfinn Nilsen kom selv fra Statens vegvesen, og hadde vært veiarbeider. Han satt som leder til 2003, og gikk av et halvt år etter at Mesta så dagens lys. Forbundet kjempet hardt imot konkurranseutsetting og «forretningsmessig drift» i Statens vegvesen, men tapte kampen. Forbundet ble drevet fra skanse til skanse i en prosess som Arbeidsmanden til slutt omtalte som en seigpining.

– Opprettelsen av Mesta var det totale nederlaget for linjen NAF prøvde å gjennomføre hele 1990-tallet. NAF hadde gjort et stort og viktig arbeid, og hadde noen delseiere. Men opplevelsen var at veisektoren gikk ad undas, forteller Helsvig.

Da historikeren intervjuet Nilsen til boka, sa den tidligere lederen at i forbundet hadde stått overfor sterkere krefter i både nasjonal og internasjonal økonomi enn han og resten av forbundet hadde vært klar over i samtiden. Krefter som Arbeidsmandsforbundet aldri egentlig hadde noen særlige muligheter til å motvirke.

2003 – den store organisasjonsendringen

Arnfinn Nilsen og ledelsen i Arbeidsmandsforbundet skjønte at det måtte tas nye grep for å overleve. Fra midten av 1990-tallet begynner en fundamental organisasjonsendring. Avdelinger ble slått sammen, og det ble en sentralisering av makt og myndighet i Oslo.

I 2003 kom den store organisasjonsendringen. Alle ansatte i forbundet ble ansatt sentralt.

– Forbundet gikk fra en nedenifra aktivistisk organisasjon til en mer strømlinjeformet og strategisk organisasjon. De klarte å snu økonomien fra et kjempeproblem til en kjemperessurs!

Ifølge Helsvig ble forbundet stadig mer aktuelt politisk. EU-utvidelsen i 2004 gjorde at temaet sosial dumping kom for fullt i norsk offentlighet, og her var NAF til de grader på hjemmebane. Dette hadde forbundet jobbet med daglig siden 1970-tallet, ikke minst via renholdsbransjen. Erna Hagensen som tok over etter Arnfinn Nilsen som leder i 2003, var og også mye mer offensiv utad i mediene.

Renholdskamp kronet med seier

Fra 1970-tallet kom renholderne inn i forbundet i stort monn. Mange av dem kvinner. Fra slutten av 1980-tallet var over en tredjedel av medlemmene i forbundet kvinner.

– Men bransjen var en hodebry og nøtt hele veiene. Det ble gjort iherdige forsøk på å organisere denne vanskelige bransjen, men bedriftene klarte som et sleipt såpestykke å finne veier rundt tiltak som ble innført. Det som har overrasket meg mest, er i hvor stor grad forbundets forsøk på å organisere bransjen ble motarbeidet av det offentlige, sier Kim Helsvig.

Han snakker her om «Ren Utvikling», den frivillige offentlige godkjenningsordningen for renholdsbedrifter, som Arbeidsmandsforbundet og Servicebedriftenes Landsforening (nåværende NHO Service og Handel) hadde kjempet for siden 1990-tallet. Tanken var at hvis det offentlige bare kjøpte tjenester av godjente renholdsbedrifter, ville det gi en så stor konkurransefordel at de useriøse ville forsvinne.

Men det viste seg at de offentlige innkjøperne ville kjøpe tjenester av useriøse renholdsbedrifter, for de var lavest på pris. Og på begynnelsen av 2000-tallet kom regler for offentlige anskaffelser – innført av Stoltenberg-regjeringen – som hevdet at å stille krav om godkjenning var i strid med EØS-avtalen.

Mot slutten av 2000-tallet ble det et enormt medietrykk rundt forholdene i bransjen. I 2010 kjørte Dagbladet, med journalist Gunnar Thorenfeldt i spissen, en serie med 63 reportasjer som viste den møkkete siden av renhold.

Året etter skar arbeidsminister Hanne Bjurstrøm igjennom. Hun hadde en master i EØS-rett fra London School of Economics, og mente det var et handlingsrom i EØS-avtalen for å innføre krav til renholdsselskapene. Godkjenningsordningen ble innført 1. september 2012 og innebærer at alle virksomheter som helt eller delvis tilbyr renholdstjenester, må søke Arbeidstilsynet om godkjenning. Og denne ordningen ble ikke frivillig.

Vekst og velstand

Som vi så, mistet forbundet 7.500 medlemmer mellom 1980 og 2000. Men så snudde det. Fra 2000 til 2020 økte medlemstallet fra 21.507 til 27.642.

På 2000-tallet var det spesielt to bransjer som var i vekst: maskin og anlegg, og vekterne. Ved årtusenskiftet hadde forbundet 2737 medlemmer som var vektere, 20 år senere var tallet 4359. På overenskomsten for maskinentreprenører (som senere byttet navn til anleggsoverenskomsten for maskinentreprenører) vokste medlemstallet fra 1738 til 5916, og på overenskomsten for private anlegg steg medlemstallet fra 2412 til 4987.

– Jeg våger meg frempå med å si at vekterne er den gruppa som har lyktes best på fagforeningsplan. Der har man fått gjennomslag for velfungerende godkjenningsordninger fra politiet og en obligatorisk utdanning. Bransjen har fått en forhøyet status og er en langt mer organisert del av det norske arbeidslivet enn den var på 1980- og 1990-tallet, sier Kim Helsvig.

Veksten i medlemmer innen maskin og anlegg er ifølge Helsvig en konsekvens av at anleggsbransjen har vokst.

– Det er en tøff, internasjonal bransje som forbundet har måttet tilpasse seg for å organisere.

Står vi ved et tidsskille?

– Etter å ha skrevet denne boka – hvor vil du si forbundet står i dag?

– Det er veldig vanskelig å si. Det spørs om vi nå er inne i et tidsskille som det på begynnelsen av 1980-tallet. Da kom Thatcher og Reagan, og kort tid etter var alle spilleregler gjort om. I 2016 kom de politiske jordskjelvene Trump og Brexit i de samme to landene». Det gjenstår å se om det innvarsler et nytt tidsskifte som kan bli like fundamentalt som det forrige.

Helsvig mener det kan slå flere veier.

– Det kan føre til ytterligere polarisering og mer nasjonalisme, eller det kan føre til en dreining hos sosialdemokratene. Det er ekstremt mange arbeidere som har vendt seg bort fra arbeiderpartiene. Men den danske statsministeren Mette Fredriksen har lagt seg på en politikk som bryter med de liberale dogmene. Ved valget i 2019 ba hun arbeiderbevegelsen om unnskyldning. «Dere forlot ikke oss. Vi forlot dere», sa hun.

Vil du lese mer om historiebøker utgitt av Arbeidsmandsforbundet? Da kan du lese denne saken:

Arbeidsmandsforbundet har hatt 13 ledere siden 1895. Nå er de samlet mellom to permer