JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

1895-1924: Vekst og fall

Tolv anleggsarbeidere stiftet Arbeidsmandsforbundet for 125 år siden. En ting var felles for alle som ble med

Arbeidsmandsforbundet ble startet av tolv vei- og jernbane­arbeidere i 1895. I løpet av 30 år vokste forbundet til å bli landets største – før medlemmene delte seg og dannet nye LO-forbund.
GIKK FORAN: Det var representanter for fire jernbanearbeiderforeninger langs Hamar – Selbanen, tre veiarbeiderforeninger i Lyngdal, Mandal og Sigdal samt byggere av veibroen ved Tretten i Øyer som stiftet forbundet. På bildet er et arbeidslag ved Hamar – Selbanen i 1890-åra. Hamar-Selbanen åpnet til Tretten 25. september i 1894 og til Otta 29. oktober 1896.  Nå går toget hele veien fra Oslo til Trondheim, og kalles Dovrebanen.

GIKK FORAN: Det var representanter for fire jernbanearbeiderforeninger langs Hamar – Selbanen, tre veiarbeiderforeninger i Lyngdal, Mandal og Sigdal samt byggere av veibroen ved Tretten i Øyer som stiftet forbundet. På bildet er et arbeidslag ved Hamar – Selbanen i 1890-åra. Hamar-Selbanen åpnet til Tretten 25. september i 1894 og til Otta 29. oktober 1896. Nå går toget hele veien fra Oslo til Trondheim, og kalles Dovrebanen.

Ukjent / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

07.04.2020
16:26
07.04.2020 16:25

ane.borrud@lomedia.no

Andre påskedag 1895, den 13. april, kom tolv vei- og jernbanearbeidere sammen i et lite rom i Kristiania Arbeidersamfunn. At det var i påske var ingen tilfeldighet.

De store høytidene egnet seg best til å holde landsmøter og andre større sammenkomster. Hvis de hadde samlet seg i eller etter arbeidstid, ville de blitt stemplet som oppviglere, og fått sparken.

De tolv representerte 200 organiserte jernbane– og veiarbeidere, og skulle stifte et landsomfattende forbund. Initiativtakeren var jernbaneanleggsarbeideren Olav Strøm. Han ble valgt til første formann i forbundet som tok navnet Det norske vei- og jernbaneforbund.

Så strømmet de til. Gruvearbeiderne. Fabrikkarbeiderne. Bruks- og løsarbeiderne. Hermetikkarbeiderne. Sagbruks- og høvleriarbeiderne. Tekstilarbeiderne. Fyrstikkarbeiderne. Arbeidere i den elektrokjemiske industrien og i papir- og tremasseindustrien.

De kom fra møller, meierier, margarin- og kjeksfabrikker, ølbryggerier og mineralvannsfabrikker, sjokolade- og dropsfabrikker og tobakksfabrikker. Fellesnevneren for dem alle var at de var ufaglærte.

To ganger byttet forbundet navn, for å favne de nye gruppene. I 1900 ble navnet Arbeidsmandsforbundet.

Arbeidsmandsforbundets første forbundsleder måtte ta natta til hjelp for å få jobbene gjort

Agitatorer

Men arbeiderne kom ikke av seg selv. Agitatorene reiste land og strand rundt og stiftet både parti- og kvinneforeninger samtidig som de startet fagforeninger. Olav Strøm var en av dem, Hans Berntsen en annen.

Berntsen stiftet 400 fag- og partiforeninger i de 15 åra han var virksom, fra 1896 til 1911. Sannsynligvis sto han bak opprettelsen av flere foreninger enn noen andre i fagbevegelsen.

Ifølge Norsk biografisk leksikon hadde han mye av æren for at Arbeidsmandsforbundet vokste fra noen få hundre medlemmer i 1898 til å bli det største forbundet i LO, med 10.000 medlemmer i 1905 og 25.000 i 1907.

Sammensatt medlemsmasse

Etter hvert ble medlemsmassen den mest sammensatte i LO-familien. Det skapte politiske og faglige brytninger – og flere grupper gikk ut og dannet egne forbund.

I 1911 ble Norsk Sag-, Tomt- og Høvleriarbeiderforbund dannet, i 1913 Norsk Papirarbeiderforbund og litt senere Norsk Papirindustriarbeiderforbund.

Likevel steg medlemstallene. I 1917 var Arbeidsmandsforbundet LOs største forbund, med 26.000 medlemmer. 1919 skulle bli toppåret for Norsk Arbeidsmandsforbund målt i antall medlemmer.

Den økonomiske krisa som fulgte avslutningen av første verdenskrig, gjorde at medlemstallet ble mer enn halvert fra 1919 til 1921. Bergindustrien mistet to tredjedeler av arbeidsplassene, og mange av arbeidsplassene i industrien forsvant også. I tillegg gikk kommunearbeiderne ut og dannet eget forbund i 1920.

Ellisif Wessel kunne ha levd et komfortabelt liv – i stedet ble hun fagforeningsgründer

Avgjørende LO-vedtak

Det var likevel ikke krisa som skulle få varig effekt på forbundet, men interne prosesser i LO. I 1923 vedtok LO-kongressen at forbundene skulle organiseres etter det såkalte industriforbundsprinsippet. Det vil si at istedenfor at ulike LO-forbund skulle være representert på én og samme arbeidsplass, var det fra nå av kun ett forbund som skulle organisere på en arbeidsplass.

I løpet av kort tid mistet Arbeidsmandsforbundet stort sett alle sine medlemmer innen industrien ved at det ble opprettet egne forbund for tekstilindustrien, kjemisk industri, bygningsarbeidere og næringsmiddelindustrien.

Norge fikk dermed ikke et stort og mektig forbund for ufaglærte slik som Danmark har i dag, der Fagligt Fælles Forbund (3F) har medlemmer i stort sett alle sektorer og bransjer.

Tilbake til opprinnelsen

Resultatet av vedtakene i 1923 var at Arbeidsmandsforbundet – som i 1919 var LOs største forbund – sto igjen med 5.500 medlemmer i 1924.

De gjenstående medlemmene befant seg ved de statlige anleggene, først og fremst jernbaneanlegg, og i bergverksindustrien.

Det skulle ta tiår før forbundet igjen fikk et medlemstall på over 10.000. Nye grupper kom heller ikke til på samme måte som i fagbevegelsens barndom.

Ett vekstområde var likevel beholdt: utbyggingen av veier, kraftverk og annen offentlig infrastruktur.

Veianlegg ble en del av forbundets organisasjonsområde, og veiarbeiderne skulle bli en viktig medlemsgruppe i årene framover.

Det var ikke gitt at det skulle bli sånn. I midten av 1920-tallet organiserte forbundet 300 av om lag 8.000 arbeidere ved veianleggene. I 1939 hadde forbundet drøye 29.000 medlemmer. Av disse utgjorde veiarbeidsdriften drøye halvparten, gruvedriften 5.500 og jernbaneanleggene 3350.

Viktige årstall

1895: Det norske vei- og jernbanearbeiderforbund stiftes

1898: Landsmøtet endrer navnet til Det norske sten-, jord- og bergarbeiderforbund

1900: Landsmøtet endret navnet til Norsk Arbeidsmandsforbund

1900: Landsmøtet meldte forbundet inn i LO, som var stiftet året før

1911: Arbeiderne innen sagbruk og høvlerier dannet eget forbund

1913: Papirarbeidere dannet eget forbund

1920: Kommunearbeiderne dannet eget forbund

1923: Vedtak i LO om bransjevise industriforbund

1923: Bygningsarbeiderne danner eget forbund

1923: Arbeiderne innen næring og nytelse danner eget forbund

1924: Tekstilarbeiderne danner eget forbund

1924: Arbeiderne innen kjemisk industri danner eget forbund

Kilder: Fafo-notat 2019:14 «Hva kan vi lære av historien»,

Kåre Odlaugs historieverk om Arbeidsmandsforbundets historie,

Norsk biografisk leksikon og Wikipedia.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
07.04.2020
16:26
07.04.2020 16:25