LO og Ap gikk i spissen for delprivatisering av Statoil for 20 år siden. Fortsatt går debatten: Var det rett?

Aslak Bodahl

aslak@lomedia.no

Mandag 26. april 2001: Det mest storstilte privatiseringsprosjektet i Norge noensinne er et faktum. Det statlig eide selskapet Statoil blir børsnotert. Ap, Høyre, KrF og Venstre står sammen om oljekompromisset. SV og Sp er imot. Det er også deler av Ap og LO.

Motstandere i Ap og LO

De skeptiske røstene utgjør en kraft. De er høylytte blant den eldre garden i Arbeiderpartiet, så vel som på venstresiden i partiet og i LO.

Motstandernes frykt er at staten og fellesskapet skal gi avkall på kontrollen over ressursene i Nordsjøen. Tanken på internasjonalisering er urovekkende.

Det er også en uttalt skepsis om å alliere seg med høyresiden i norsk politikk i en så stor privatiseringssak, men hovedproblemet er naturressursene. Motstanderne forfekter at olje og gass må være heleid av staten for å holde markedskreftene og utenlandske kapitalkrefter utenfor.

Konsernsjef i Statoil, Harald Norvik, har drøftet ideen om delprivatisering med både statsminister Jens Stoltenberg og LO-leder Yngve Hågensen før han selv tar initiativet. Det gjør han med den lave oljeprisen og omstruktureringene i bransjen som bakgrunn.

Avgjørende at LO-lederen sa ja

Støtten fra konsernledelsen og styret i selskapet er unison. Norvik får også ja fra Hågensen. Det er viktig for Stoltenberg før Ap-landsmøtet til slutt skal sett sitt godkjenningsstempel på privatiseringsprosjektet.

Dette skriver også Aslak Versto Storsletten i sin masteroppgave, «Prosessen bak delprivatiseringen av Statoil i 2001», ved Universitetet i Oslo våren 2018.

Også i dag er meningene delte om en av Stoltenberg 1-regjeringens store reformer. I dag er 67 prosent av Statoil, som nå heter Equinor, eid av den norske stat.

– Vi syntes ikke dette var en god idé da det skjedde, og vi mener historien har gitt oss rett, sier Jan Olav Andersen, leder i EL og IT Forbundet, til FriFagbevegelse.

Fellesskapets penger

Andersens LO-forbund organiserer innen elektro, energi og IKT og har rundt 40.000 medlemmer.

– Statoil ble etablert som et statlig selskap som skulle forvalte oljeressursene på norsk sokkel på vegne av det norske folk, minner forbundslederen om.

– Med delprivatiseringen ble de et kommersielt selskap som i økende grad har sett utenfor Norge, tatt risiko med fellesskapets penger og påført oss alle store tap, hevder Andersen.

Saken fortsetter under bildet.

Jan Olav Andersen er forbundsleder i EL og IT Forbundet

Leif Martin Kirknes

Ja til statlig heleid selskap

Han synes investeringene i skifergass og skiferolje i USA har vært tvilsomme, både fra et etisk og bærekraftig perspektiv.

I mai i fjor skrev Dagens Næringsliv at Equinor hadde tapt svimlende 200 milliarder kroner i USA. Rundt halvparten hadde gått tapt på å hente opp skiferolje og skifergass.

Mange amerikanere mente dessuten at industrien forurenset miljøet og skadet mennesker.

– Norge ville ha vært bedre tjent med et Statoil som var hundre prosent eid av starten og som hadde forvaltningen av ressursene på norsk sokkel som hovedformål. Jeg vil sammenligne det hvordan Statkraft håndterer de norske vannressursene, sier EL og IT-lederen.

Derfor gikk Statoil på børs

Det var mange gode grunner for konsernsjef Norvik å slippe fri Statoil ved å bli notert på børs. Fusjonene i bransjen hadde nemlig endret spillets regler. Det skriver Aage Storm Borchgrevink i boka «Giganten. Fra Statoil til Equinor: Historien om selskapet som forandret Norge».

«Europeisk integrasjon gikk på høygir. Euroen skulle introduseres i 1999, og utvidelsen av EU foregikk i rask takt. Norge var en del av EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, og det hadde konsekvenser for statseide norske selskaper som hadde forretninger i Europa,» skriver forfatteren.

Dessuten: EUs gassdirektiv deregulerte det etablerte systemet og innførte konkurranse i alle ledd. Gass var heller ikke en strategisk ressurs på samme måte som under den kalde krigen.

Sovjetunionen hadde gått i oppløsning, og nå skulle det konkurreres på like vilkår. Dermed var det, sett med Norviks øyne, ingen fordeler ved statlig eierskap lenger. Bare ulemper, for å låne Borchgrevinks ord.

Saken fortsetter under bildet.

Frode Alfheim er i dag forbundsleder i Industri Energi. For 20 år siden fulgte han prosessen med delprivatiseringen av Statoil.

Jan-Erik Østlie

Aktiv i prosessen i 2001

Frode Alfheim leder ikke bare det fjerde største forbundet i LO. Han er også forbundsleder for et av de to største industriforbundene i LO. Fellesforbundet er det andre.

I 2001 jobbet han med delprivatiseringen av Statoil og fulgte utviklingen tett. Et enstemmig styre i daværende Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF) sa ja til børsnoteringen.

– Det er både fordeler og ulemper med å gjennomføre en slik delprivatisering som vi gjorde den gang, men det åpnet utvilsomt en del viktige dører for selskapet, blant annet som Europas viktigste gassleverandør. Samtidig gir det litt mindre muligheter for direkte styring av selskapet, sier Alfheim til FriFagbevegelse.

Industri Energi er fagforbundet for ansatte innen olje-, gass- og landindustri og har 56.000 medlemmer.

– Equinor er i dag Norges viktigste selskap og bidrar med masse arbeidsplasser og enorme verdier til fellesskapet. Vi ser også at selskapet tar et betydelig ansvar for å investere i fornybar energi og klimateknologi, påpeker Alfheim.

– God sosialdemokratisk politikk

Kjell Roland, samfunnsøkonom og tidligere direktør for analyseselskapet Econ, har i en kronikk i Aftenposten tatt til orde for at delprivatiseringen av Statoil var god sosialdemokratisk politikk.

– Delprivate selskaper som Equinor er en utmerket form for eierskap, og på mange måter bedre enn selskaper med veldig spredd eierskap på børsen. Jeg vil si at Statoil-privatiseringen var en viktig del av suksessen for det moderne Norge og starten på utviklingen av en ny type eierskap, sier Roland til FriFagbevegelse.

Hans påstand er som følger: Ingen andre land i verden har et så velfungerende statlig eierskap i næringslivet som Norge.

Roland ser dette i lys av privat eierskap i vestlige land de siste 20-30 årene. I børsnoterte selskap har man sett at makten flyttes fra eierne til ledelsen. Svak eierstyring har bidratt til store lønnsøkninger for ledere og incentivordninger der avlønning knyttes til børskursen.

Statoil har mer enn noen annen institusjon satt sitt preg på Norge i vår tid, ifølge Roland. Han hevder at Stoltenberg 1-regjeringens reform skapte forutsetninger for langsiktig industribygging og effektivt bygde barrierer mot at staten bruker selskapene til kortsiktige politiske mål.

– Denne eierformen legger i dag til rette for at staten kan ta nye posisjoner i den grønne industrien som nå skal bygges. Da tenker jeg på batterifabrikker, hydrogen og offshore vind, sier Roland.