Hun skulle ikke bli renholder, og i hvert fall ikke fagforeningsarbeider. Nå er Irene Skuggen Olsen begge deler

MERETE HOLTAN GARTÈ (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

HÅVARD SÆBØ (foto)

Irene Skuggen Olsen er ikke spesielt glad i jula. For 24 år siden, på selveste julaften, døde faren. Hun og familien sørget sammen med moren Sigrid for at de fikk samlet seg i barndomshjemmet der barn og barnebarn fikk åpnet opp gaver, sånn at også denne høytiden skulle bli husket for noe godt.

Første juledag i fjor skulle hele storfamilien samles rundt moren, som ville fylt 80 år og var syk av kreft på andre året. Men i november døde Sigrid, og da var familien allerede i sorg: Sommeren 2016 døde Irenes lillesøster Ann Kristin av kreft, fire måneder etter hun fikk diagnosen og et halvt år etter at mamma Sigrids samboer gikk bort. Dagen før Sigrid skulle kreftopereres, i mars 2017, døde også Irenes svigermor.

– Jeg synes det er blitt litt mye i det siste, sier Irene, hun forteller åpent om det som er vanskelig.

– Helt siden pappa døde, har hjertet begynt å banke på en litt vond måte før jul.

– Egentlig er jeg litt pysete

Til intervju stiller hun i knalloransje genser, den gliste mot henne fra et stativ i en butikk på Oslo City forleden.

– Sterke farger, det er litt meg, men egentlig er jeg litt pysete, sier hun og ler, midt i fargepaletten på et hotell i Oslo sentrum.

Frokostsalen har rosablomstret tapet, red light district-røde stoler og klorofyllgrønne vegger. Irene Skuggen Olsen har spist et grytidlig måltid og er godt nede i den andre kaffekoppen mens hun forteller om livet og jobben.

Om hvordan hun tok utdanning i handel- og kontorfag og i flere år jobbet i butikk, på lager og på aldershjem, før hun ble renholder og fagforeningsarbeider med flere verv enn fingre på èn hånd.

Hun er i dag hovedtillitsvalgt i renholdsbedriften ISS og sitter både i forbundsstyret og landsstyret i Arbeidsmandsforbundet, dessuten i styret i avdeling tre og i bransjeråd og tariffråd for forbundets renholdere.

Sånt blir det reising av, og minst halvparten av årets dager tilbringer hun på fly eller hotell. Lar der seg gjøre, reiser hun gjerne fram og tilbake på dagen, så hun kommer hjem til Ålesund og sjølufta, der hun bor med ektemannen Kjell Egil Olsen.

Sønnen Marius Andrè er 30 år og bor for seg selv, men som Irene sier:

– Han liker å kose seg hjemme.

Saken fortsetter under bildet.

MØTER, MØTER, MØTER: Her sitter Irene Skuggen Olsen blant likesinnede i landsstyremøte i Arbeidsmandsforbundet. De jobber alle for bedre arbeidsvilkår i sine bransjer.

Håvard Sæbø

Middagslur hos naboen

Stemmen er ru, smilet er varmt og dialekten sender oss rett hjem til der hun er rotfestet – på øya Hessa utenfor sentrum av Ålesund. I dag bor hun på Slinningen på sørsiden av øya, men barndomshjemmet ligger på nordsiden, i Skarbøvika. Der vokste hun opp med søsteren og to brødre, moren Sigrid og faren Rolf. Rolf var sjauer og losser på kaia, mens Sigrid gikk fra husmannspost til jobb som renholder i ISS. Feriene ble tilbrakt på besteforeldrenes gård i Hakallestranda et stykke sørvest for Ålesund, enda lengre ut mot havet.

– Jeg husker at jeg tidlig fikk ansvar for å mate sauene oppe på fjellet. Mange på min alder synes det var skummelt, men jeg synes det var kult.

Fettere og kusiner, oldeforeldre og annen familie bodde rundt om i området, og alle dører sto praktisk talt åpne. Irene visste derfor det meste om alle, blant annet nøyaktig når en eldre slektning sov middag.

– Da gikk jeg bare inn og la meg i armkroken hans.

Herremote og persiske tepper

Noen har mer tillit til livet enn andre. Irene Skuggen Olsen er av typen som tror ting går godt, og gjør det ikke det, tar hun saken i egne hender – i hvert fall i arbeidslivet.

Hun begynte i butikk i Sentrum Varehus i Ålesund, innunder fjellet der Kremmergaarden ligger i dag. Først solgte hun klær, deretter eksklusive campingmøbler og persiske tepper til kunder som hadde en helt annen årslønn enn henne selv.

– Men jeg så dem aldri, sier hun med en latter. – De sendte sekretærene sine!

Forretningen ble nedlagt, men eieren kunne tilby henne ny stilling i Ten-In, en ungdomsforretning som blant annet førte de ultrapopulære Levis-buksene. Dresser solgte hun også, i herrebutikken Bergman Style – hun uttaler det på norsk, med lang og spiss y.

Også herrebutikken ble nedlagt, og Irene måtte fri til arbeidskontoret, hvor hun tok hva som helst og gjerne ringte potensielle arbeidsgivere opp for å få høre hvordan engasjementet hennes kunne forlenges. Hun jobbet i et par uker på et lager for motordeler hvor hun lærte alt om bremseklosser og drivreimer, før hun tok et vikariat som pleieassistent på et aldershjem. Der ble hun til hjemmet brant ned tre år senere – Irene forsikrer oss om at alt gikk bra med de eldre. Selv gikk hun ut av arbeidslivet et halvt års tid.

– Jeg var jo gravid! sier hun glad. Hun var 23 år og bevilget seg seks måneders permisjon før hun startet som renholder i ISS.

Les også: Nesten 40 yrkesgrupper jobber sammen i denne gruvebedriften. Alle får samme lønn

På rektors kontor

Hun ble satt på oppskuring, boning og nedvask i kjøpesentre og kontorbygg. Arbeidet var hardt, men ikke ukjent.

– Jeg hadde jo vært med mor mi på arbeid en del ganger da jeg var liten. Og jeg likte jobben. Jeg synes det er bedre å bruke kroppen fysisk enn å stå og rydde hyller, som jeg gjorde i de periodene det var lite å gjøre i klesbutikken. Jeg blir så sliten av å gjøre ingenting.

Hun likte også arbeidskolleger og sjefer, som la til rette for en hverdag med baby.

– Det hendte rett som det var at en av avdelingslederne lånte mannens Mercedes og kjørte meg til helsestasjonen med sønnen min.

Etter en tid fikk hun renholdet på byens storskole, bygget som den gangen ble delt mellom Sjømannsskolen og Høgskolen i Ålesund. Der markerte hun seg raskt overfor sjømannsrektoren, som mente renholderne ikke skulle gå i veien i skoletiden og først kunne starte klokka tre på ettermiddagen.

Sludder, tenkte Irene. Hun mente at toaletter og klasserom ville bli like rene gjennom skoledagen om de ble vasket på dagtid, og bestemte seg for å bevise det. Så hun møtte opp på rektors kontor med et skjema hvor renholderne skulle notere hvilket rom som ble vasket til hvilken tid, i en prøveordning på en uke.

«Så møtes vi igjen neste fredag og går gjennom tilbakemeldingene», slo hun fast.

– Da jeg møtte rektoren igjen, var han så fornøyd! Han sa det var det beste som hadde hendt på skolen når det kom til vasking, og så syntes han det var bra at jeg var her på dagtid – da kunne han komme til meg når det var noe han ville ta opp.

– Var det din første fight for rettigheter i arbeidslivet?

– Nei da, sånne ting har jeg alltid gjort! sier Irene raskt, og smiler:

– Jeg tror den rektoren hadde likt ordet «fight». Han var stri, men hyggelig.

– Steike, så du lurte meg!

Da Irene ble ansatt i ISS, fikk hun et velkomstbrev hun har tatt vare på. I brevet sto det at hun ble meldt inn i forbundet hvis hun ikke ga beskjed om det motsatte.

– Det brevet skulle jeg gjerne fått bruke i dag, kan du si!

Jo da, hun ble medlem, men organisasjonsarbeid var hun «i prinsippet ikke interessert i». Moren Sigrid var aktiv i Arbeidsmandsforbundet, og Irene tenkte tidlig at det ikke var noe for henne.

– Jeg brydde meg ikke, jeg følte jeg hadde det greit som jeg hadde det.

Likevel kom dagen da mor og datter kunne motta jubileumsdiplomer fra Arbeidsmandsforbundet samtidig: Sigrid for 40 års tjeneste og Irene for 25 år – hva skjedde?

– Det bare ble sånn, sier Irene, som ble tatt med på et årsmøte her og et valgmøte der av den daværende tillitsvalgte på arbeidsplassen. Plutselig var hun regiontillitsvalgt for ISS-ere i både Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane.

Det første hun gjorde var å ta bedriften gjennom en stor nedbemanning.

– Den gangen jeg ble valgt, husker jeg at hun som rekrutterte meg sa: «Dette går bra, Irene, det er ikke så mye jobb». For en stund tilbake møtte jeg henne igjen, og sa: «Steike, så du lurte meg!

Saken fortsetter under bildet.

BLE LOKKET INN: Irene Skuggen Olsen trodde ikke fagforeningsarbeid var noe for henne.

Håvard Sæbø

Fikk studentene til å forske på tralla si

Hun kaster hodet tilbake i latter – i dag er Irene Skuggen Olsen glad for at hun ikke visste hva hun gikk til. For hun liker å kjempe renholdernes sak, og hun liker å bruke kjeft i møter.

Hissig der og da, sier hun om seg selv, men etterpå er det «takk for laget».

I 2015 ble hun hovedtillitsvalgt i ISS og frikjøpt hundre prosent for tillitsvalgtoppgaver. Det betyr papirarbeid på fly og tog og hotell, etterfulgt av møter og mer papirarbeid, dessuten telefoner til alle døgnets tider. På et styremøte for fire-fem år siden forsvant plutselig bokstavene på arket foran henne. Hun pusset brillene, til liten nytte.

– Det var nok litt stress inne i bildet akkurat da, men så er det jo også alderen – jeg trenger sterkere og sterkere briller for hvert år nå.

Det gikk ikke verre enn at Irene måtte til optikeren, ganske så akutt. Nå ligger hun på minus to og en halv og klager ikke. I begynnelsen av mars blir hun 57 år.

– Savner du jobben som renholder?

– Jo da, av og til så gjør jeg faktisk det. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å ha en dag ute på renhold i ny og ne, og fått en oppfriskning i faget.

Nylig fikk hun en beskjed via bedriftens intranett at hun ikke hadde tatt grunnkurs renhold i det såkalte ISS-akademiet.

– Og jeg som har fagutdanning som renholdsoperatør har vasket over 22 år på høyskolen og har vært ansatt i ISS i 30 år!

Hun kommer på noe:

– Èn gang fikk jeg til og med studentene til å bruke skolens laboratorium til å forske på renholdsproduktene vi brukte.

– Men har du tatt grunnkurset nå?

– Ja da, jeg har tatt det! Det sto at det skulle ta en halvtime å gå gjennom testen, men jeg «skvisa» meg gjennom på ti minutter. Det var bare å spole gjennom demonstrasjonsvideoene, jeg har jo sett alt før.

Arbeidersang på Dagsrevyen

De to siste ukene moren levde, tok Irene henne med på familiens hytte på Fjellsetra i Sunnmørsalpene. Kanskje skjønte moren at det gikk mot slutten.

– Og legens ordre var at vi tok henne med. Det føltes godt i etterkant, sorgen er lettere å takle.

På vinteren går det skiløyper rett utenfor hyttedøra og om sommeren bader familien Skuggen Olsen i vannet like ved. Inne på hytta pusler Irene gjerne med å sette sammen bilder av byggeprosessen, år for år og årstid for årstid – hun er av typen som dokumenterer og arkiverer alt som skjer, også avisutklipp.

Blant annet husker hun oppslagene om at distriktssekretæren i avdeling 3 Møre og Romsdal hadde laget en ny arbeidersang, med koreografi. Det hele ble filmet av NRK og kom på selveste Dagsrevyen, den gangen «alle» så nyhetene på statskanalen.

«Vi skal opp, vi skal fram, vi skal bygge vårt land» sang Irene og kollegene hennes mens de danset rundt vasketralla. Året var 2009, og markerte starten på et nesten ettårig prosjekt hvor Irene sto i spissen for å øke medlemstallet i Møre og Romsdal og få på plass tillitsvalgte og klubber i alle forbundets yrkesgrupper.

2009 var også året Barack Obama ble innsatt som president i USA.

– Jeg satt på en buss og fikk ikke sett Dagsrevyen den dagen, men fikk beskjed på telefonen: Først kom innslaget om Obama, deretter kom sangen fra avdeling 3! forteller Irene.

Saken fortsetter under bildet.

FOLKETS HUS: Dagens møte er i Oslo Kongressal på Youngstorvet i Oslo, også kalt Folkets Hus.

Håvard Sæbø

Fristedet i Sunnmørsalpene

Hun sender et bekymret blikk i retning TV-en som henger oppe på veggen i frokostsalen, der Obamas etterfølger Donald Trump taler på bredbeint amerikansk.

– Huff, jeg blir helt redd av ham der - hvor skal dette egentlig ende, hvor mye skade rekker han å gjøre?

Hun tar på seg jakka, fiolett over den oransje genseren, og går ut på Oslo-fortauet.. Hun skal på den første av to dager med landsstyremøte i Folkets Hus på Youngstorget, men går i feil retning – sånn kan det gå når kalenderen er full av møter, Oslo og Norge rundt.

Etter landsstyret venter en arbeidsdag på ISS-kontoret i Kværnerbyen i Oslo, deretter en helg i Sunnmørsalpene.

– Hytta er fristedet mitt. Der kan jeg koble av og pusle med alt og ingenting.

Konvolutter fulle av minner

Kanskje skal hun lage snølykter, lese en krimbok eller sette nye bilder inn i fotobøkene hun vil vise til sønn og tantebarn.

Også moren var opptatt av å ta vare på ting for ettertiden.

– Da vi ryddet etter mor mi, fant vi konvolutter med bilder, sortert etter dato og person – antakelig hadde hun tenkt å gi dem til hver og en.

Det er nå Irene forteller om morens siste tid, og om annekset på hytta hvor Sigrid likte å tilbringe helger sammen med familien. Det er bare gått noen måneder siden hun døde.

– Det er alltid et savn, men det er greit, nå vet jeg at hun har det bra. Og så har vi jo alle minnene, sier Irene Skuggen Olsen.

I jula valgte storfamilien å samles som planlagt, i det som ble en minnestund.

– Det er den beste måten å bearbeide sorgen på. Ved å samles og å snakke om ting, tar vi ett steg videre.