Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Alf Ragnar Olsen (foto)

alf.ragnar.olsen@lomedia.no

– En gang hjalp jeg en kar som ikke huska hvor han hadde parkert. Vi kjørte rundt i to timer, og til slutt måtte han ringe kona si. Hun bare «Men kjære, bilen din står i garasjen, du tok toget til flyplassen».

Ståle Haugstulen Meyer himler lett med øynene i det han parkerer en grå pickup med blinklys på taket utenfor P11 – Norges tredje største parkeringshus – på Gardermoen. Det er en del av Nordens største parkeringsanlegg, eid av Avinor.

Dette er hans rike. I løpet av den 24-år lange karrieren hos parkeringsselskapet Onepark er det ikke småstrekninger han har erobret bak rattet: For noen år tilbake viste regnestykket så mye som 250 000 kilometer bare på Gardermoen.

Han fortsetter, litt kry:

– Det hender et par ganger om dagen at vi leter etter biler. Om sommeren, når det kommer charterfly inn om kveldene, er det mye – da gjør du nesten ikke annet. Da har du skikkelig flaks om det er noen om leter etter en gul varebil. Da er det sånn «yes!»

Reddende engel

Det er ikke småtterier de Onepark-ansatte har å hanskes med. Ikke bare har parkeringsanlegget 22 000 parkeringsplasser, her står også tømming av 200 søppelkasser, søppelplukking og feiing på agendaen.

Og så er det oppgaven med å hjelpe «spørsmålstegnene», da.

– Når vi er ferdig med de faste arbeidsoppgavene, kjører vi rundt på kontrollrunder og ser etter ting som kan gjøres eller reisende som trenger hjelp til noe. Da sveiver jeg bare ned vinduet og roper «heihei, hva kan jeg hjelpe deg med» og er sånn reddende engel, forteller driftsbetjent Ståle.

For 42-åringen har arbeidsdagen nettopp startet. Han viser gladelig fram feiemaskinen som de bruker til å fjerne alt fra rusk til barnåler med, og kjører den like godt gjennom en runde med høytrykksspyleren for syns skyld.

I løpet av to minutter er doningen gullende ren igjen.

– Det som er så artig med den jobben her, er at jeg aldri vet hva skal jeg skal gjøre når jeg kommer på jobb. Jeg har en liste med ting jeg skal gjennom, 50 prosent er søppelplukking, men samtidig skal jeg fikse alt som kan skje på parkeringa, forteller han.

Det siste kan være alt fra de nevnte kundene som ikke finner bilene sine, til trafikkdirigering og brannalarmer som går.

Og så kan det, i noen tilfeller, også være å skrive ut bøter.

MacGyver-innstilling og leatherman

Det med bøtene er noe Ståle ikke lager så stort nummer ut av. Han forteller at han er godkjent til å skrive dem ut, men at målet til Onepark er å skrive ut færrest mulig av «pynten på frontruta».

 – Vi vil jo at folk skal parkere og ha en god opplevelse. Men noen ganger så må man, som for eksempel om noen har parkert på handikapplassen uten lov, forteller han.

Da liker driftsbetjenten bedre å se at det blir rent etter at han har plukket søppel, eller å hjelpe eldre mennesker som ikke har så lett for å skjønne hvordan de skal betale digitalt.

Det kan også være å legge seg under bilen til en fremmed dame for å fikse eksospotta, eller å bytte dekk på bilen til han stakkaren som punkterte.

Om vinteren kan det være å hjelpe småbarnsfamilien som ikke får start på bilen i 20 minusgrader, eller å dra opp han som kjørte seg fast i snøen.

Ståle går alltid rundt med MacGyver-innstilling og leatherman i beltet.

– Man kjenner på en mestringsfølelse når man har gjort dagen til et annet menneske litt bedre. Om jeg hadde vært ung, hadde jeg blitt ambulansesjåfør. Da kunne jeg også hjulpet folk, sånn som nå – selv om mange tror jeg bare er slem og gir folk parkeringsbøter.

Feiemaskina blir brukt til å fjerne alt fra rusk til barnåler.

Alf Ragnar Olsen

Ansvar for 200 søppeldunker

Det er dags for søppelplukking i det store parkeringshuset. Det er på seks etasjer, og for Ståle betyr det ny etasje hver dag.

Rak i ryggen beveger han seg elegant bortover betonggulvet med søppelklypa som en slags gentleman-stav i hånda.

Han går mellom alle bilene. En halvtime til førti minutter, regner han med å bruke. Så er det de 200 søppeldunkene på utsida sin tur.

– Der må jeg kikke ned i hver eneste en. Om de nærmer seg fulle, må de tømmes, forteller han.

Men de må vente til 2. etasje i P11 er striglet.

Det er kjølig sensommer mellom betongveggene, men det er ingenting mot 25 kalde på den andre sida av året.

For om det er travelt i høysesongen på sommeren, kan Ståle love at de slipper utgifter til treningsstudio vinterstid, da de må stå for alt av snømåking der traktoren til det innleide firmaet ikke kommer til.

– Hva er det rareste spørsmålet du har fått, da?

– Det vet jeg ikke, men det dummeste jeg har opplevd, er å få kjeft for at parkeringshuset står der det står. Det var noen som bulka bilen inni p-huset, og da var det plutselig min skyld.

Ståle husker spesielt godt den dagen det var ei lita jente som skrek «Broren min trenger ambulanse» på intercom-systemet.

Alf Ragnar Olsen

Redd for å gå glipp av arbeidsoppgaver

På vei ut av parkeringshuset bråstopper Ståle pickupen. Et bitte lite hvitt rusk ligger i veien, og driftsteknikeren smetter ut av bilen for å lukte på fremmedelementet.

– Det var gammelt! Det er nok en bil med frostvæske som har hatt litt lekkasje. Om det hadde vært en aktiv lekkasje som går ned i sluket, så innebærer det fryktelig mye jobb med rensing, forklarer arbeidsmannen.

Han forteller at Gardermoen skal være en miljøvennlig flyplass, og at dersom noen av driftsteknikerne ser noe som lekker når de kjører rundt, så har de et absorberingspulver som de gnir inn, eller så tauer de ut bilen om lekkasjen er for stor.

– Du har et godt blikk?

– 24 år med erfaring. Og så må det sies at jeg er i overkant interessert i jobben min. Jeg sitter ofte og tenker på hva kollegene mine gjør og om jeg går glipp av noen kule arbeidsoppgaver når jeg har fri.

«Genialt arbeidsmiljø»

Utendørsparkeringen er nærmeste sikte.

For dem som lurer, så prises parkeringsplassene på Gardermoen etter hvor nærme de ligger terminalen. Og så er de nummererte etter når de ble bygget. P1, P2 og P3 kom til da flyplassen åpnet, resten ble til etter hvert. P10 og P11 er parkeringshusene, resten er ute.

– Når jeg har folk på opplæring, liker jeg å vise dem P4, røper driftsbetjenten.

– Hvorfor det?

– Fordi da ser jeg panikken i øynene deres. Skal jeg begynne å jobbe her, liksom! P4 er stooort. Det er gøy å vise fram på grunn av størrelsen – det er plass til 6000 biler. Det tar fire minutter å kjøre fra en ende til en annen, forteller Ståle.

Han ler, og legger til at de har et «helt genialt arbeidsmiljø». Når kollegene kjører rundt på området, så hilser de på hverandre hver eneste gang.

– Selv om vi har hilst på samme person 20 ganger, så hilser vi. Om det kommer en ny ansatt, så skal vedkommende kjenne at her har vi det hyggelig. Du tilbringer så mye tid av livet ditt på jobb, og da må du kose deg, understreker han.

Parkeringsplassen P4 har plass til 6000 biler. Sånn ser det ut i høysesongen.

Ståle Haugstulen Meyer

Glemte 70 000 kroner utenfor bilen

24 år på samme arbeidsplass betyr også mange minner, og Ståle husker spesielt godt den dagen det var ei lita jente som skrek «Broren min trenger ambulanse» på intercom-systemet.

– Da hev jeg meg i bilen. Det var heldigvis ikke så farlig, han blødde neseblod, men lillesøster på fem-seks år var livredd. Jeg fikk ambulansen til å komme og faren var der, men den stemmen gjorde inntrykk altså, minnes redningsmannen.

Han svinger med vante bevegelser inn på det mye omtalte P4.

– 24 år, hva har endret seg mest?

– Folk glemte mer før. Kofferten sto igjen. Vi hadde en dame en gang som hadde glemt igjen veska med 70 000 kroner utenfor bilen. Hun ringte oss inne fra terminalen og hørtes helt forstyrra ut. Heldigvis rakk vi fram før noen andre kom.

Tar med seg husholdningsavfallet

Det er ifølge Ståle mest trafikk på P4. Der må søppeldunkene sjekkes ofte, når det er rolig, er det snakk om hver fjerde time. Om sommeren er det hver halvtime.

Det er bedre å tømme ofte, sånn at fuglene ikke får lekt seg med innholdet. Da kan det fort ta lengre tid å rydde opp.

Ståle svinger bilen opp foran en søppelkasse. Hanskene må på, og lokket åpnes.

– Jeg kjører innom hver eneste en. Her var det bare litt i bunn, så da kjører jeg bare videre. Om sommeren må vi sjekke alle de 200 dunkene om dagen, forteller han, før han gladelig deler historien om hvorfor de kjører nettopp pickup.

Den går tilbake til den gangen da kollegaen fant en pose med rekeavfall i søpla, som ble lagt bak i bilen.

Etter en stund hadde saften fra rekeskallene lekket ut i hele bagasjerommet.

– Det var noen som hadde hatt rekeparty, da, forteller Ståle.

– Men hvem er det som har rekeparty på parkeringsplassen?

– Nei, nei, de har hatt det hjemme, kanskje kvelden før de skal på ferie. Så tar de med seg husholdningsavfallet til parkeringsplassen. Det skjer ofte. En annen høydare er om noen har hatt et par gode bleier når det er 30 plussgrader.

Han griner på nesa.

– Man blir vant med mange lukter. En gang trodde jeg at jeg fant likdeler, men da var det bare noen som hadde puttet en hel fugl, jeg tror det var en kalkun, med fjær og alt, i søppelkassa. Sikkert kjøpt i en butikk som de skulle ha til middag. Og så ble ikke det noe av, da.

Fant stueseksjon i p-huset

– Jeg må bare svinge inn her, de så litt «lost» ut, utbryter vår mann plutselig og sveiver ned ruta:

To svensker lurer på hvordan de skal få betalt, og forklaringen blir levert på aller mest triveligste vis, før ferden går videre mot neste søppeldunk.

Vi tar opp igjen tråden om innholdet.

 – En gang fant vi en hel stueseksjon inne i p-huset. Da var det bare å demontere! Det er gøy. Du må bare le av det.

Han smiler og slenger igjen lokket på dunken.

 – Sånn, da var det bare 199 igjen!