Karoline (22) har fått halvparten av kollegene til å organisere seg: – Jeg er god til å overtale

Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Marius Fiskum (foto)

Karoline Vågenes Moen jobber på Tromsø Klatresenter. Tittelen som tillitsvalgt har hun hatt i et snaut halvår, og bergenseren har allerede rukket å organisere halvparten av senterets 20 ansatte.

– Jeg har brukt litt tid på å skjønne opplegget med klubb, det å organisere seg, og å vite hva min rolle er, sier 22-åringen – som også har reist rundt på flere kurs og konferanser i regi av Arbeidsmandsforbundet for å hente kunnskap.

Etter at hun fortalte om hva det vil si å være organisert på et personalmøte, var det åtte ansatte som meldte seg inn i forbundet.

– Det har vært litt vanskelig å få folk til å organisere seg – det er ganske mange unge her, som kanskje ikke tenker at det kan skje ting på arbeidsplassen. Men du får jo innboforsikring! Og så står du ikke alene om noe skulle skje, sier hun bestemt.

– Hva er suksessoppskriften din, da?

– Jeg er bare god til å overtale!

Bergenser med stålkontroll

– Det er veldig folksomt her i dag!

Karoline nikker mot den fire meter høye buldreveggen vis-à-vis, der en gjeng ungdommer står og vurderer hvordan de skal komme seg opp.

Det er onsdag kveld på klatresenteret, og flere titalls studenter har allerede valfartet fra lesesalen til studentklatrekveld i Templarheimvegen 35.

At det er folksomt, er kanskje ikke så rart: Klatresenteret, som sto ferdig i 2019, kan blant annet by på over 200 klatrelinjer, stort buldreanlegg og konkurransevegg med publikumstribune.

Mulighetene er mange, for dem som liker et avbrekk fra bakkekontakten.

Karoline viser oss rundt i rommet, eller rettere sagt hallen: Med 18 meter under taket, minner lokalet ikke så rent lite om en middelalder-katedral – rent bortsett fra lukta, da.

For det dufter tungt av kalk, kaffe og kroppslukt. Støynivået er på høyde med en svømmetime på ungdomsskolen, og svette kropper kravler som forvokste edderkopper oppover veggene.

Midt i dette står Karoline. 22 år og 160 på strømpelesten. Og hun har stålkontroll.

FLERE ARBEIDSOPPGAVER: Karoline sjonglerer resepsjonsarbeid med å instruere nye besøkende i sikring og bruk av autobelay, som er en automatisk sikrer.

Marius Fiskum

Alt fra småbarn til 80 åring

Karoline skarrer på r-ene, og er bergenser i nord.

Hun hadde smakt litt på klatredropset på videregående, men det var først da hun kom til Luftforsvaret i Sørreisa som 19-åring at interessen for alvor begynte å spire.

I Forsvaret møtte hun også ham som hun nå bor sammen med.

 – Han var veldig klatreinteressert, så da begynte jeg å klatre mer selv også. Det første året vi bodde i Tromsø, var vi her hver dag. Jeg er ikke dritgod, men helt grei, slår Karoline fast.

Nå jobber både hun og samboeren på klatresenteret innimellom studiene. Han som ruteskruer – det skal vi komme tilbake til om litt – mens hun sjonglerer resepsjonsarbeid med å instruere nye besøkende i sikring og bruk av autobelay, som er en automatisk sikrer.

 – Vi har fire autobelayer på den veggen, sier Karoline og peker, før hun instruerer og forklarer hvordan systemet fungerer.

Venn og trener i klatreklubben, Anton Breivik, er testkanin.

 – Du fester autobelayen fast i selen din, og så følger snoren deg hele veien opp til du ramler. Deretter firer den deg rolig ned, forteller Karoline.

Hun nikker mot veggen rett ved siden av.

 – Det er også folk som klatrer i tau her, men da må man ha brattkort og ha tatt en prøve for å vise at man kan sikre ordentlig.

Hun forteller at man ikke trenger brattkort for å bruke autobelay. Hvem som helst, alt fra småbarn til gamle mennesker, kan benytte seg av tilbudet.

På Tromsø Klatresenter er det blant annet en herre i 80-årene som er innom rett som det er for å benytte seg av den fikse løsningen.

 – Det er det vi prøver å formidle, at klatring er noe alle kan prøve, sier hun.

UREDD: – Det er av og til litt skummelt, men du blir så sykt fokusert på at du må gjøre det rette, sier Karoline.

Marius Fiskum

Tillitsvalgtordningen i Forsvaret

Men la oss ta turen tilbake til Sørreisa og luftforsvaret.

For det var ikke bare klatrekunnskap og kjærlighet som grodde det året Karoline hadde i Forsvaret: Der fikk hun også sitt første møte med organisasjonslivet, som avdelingstillitsvalgt i Tillitsvalgtordningen i Forsvaret (TVO).

Der passet hun på at alle soldatene i leiren hadde det bra, og at det ikke var brudd på regler.

Med en sånn erfaring i bagasjen, er det kanskje ikke så rart at 22-åringen nå har tatt på seg verv ved klatresenteret.

 ALDER INGEN HINDRING: – klatring er noe alle kan prøve, sier Karoline.

Marius Fiskum

Vanskelighetsgrader og neglelakk

Det myldrer av klatresko, sokk i sko, bare bein mot tjukkas.

De steile klatreveggene er dekorerte med klatretak i hele regnbuens fargepalett. Disse blir endret daglig, av senterets dyktige ruteskruere.

– Det er en utfordring for ruteskruerne å sette opp ruter som skal fungere for alle aldersgrupper og høydeforskjeller. Vanskelighetsgraden er også utfordrende å definere, siden ruten kan være lett for en høy person, men veldig vanskelig for en som er kort, sier Karoline.

Hun stiller seg ved siden av et slags klistremerke på veggen, og forteller at de bruker et fransk graderingssystem for å vise vanskelighetsgrad. Det består av tall og bokstaver – ikke farger som for eksempel i alpinbakkene – som går fra 4+ til 8A+.

 – Jo høyere tall og bokstav, jo vanskeligere. De fleste holder seg rundt 6A, sier hun, og griper om en autobelay. Fotografen vil ha nærbilde av hånda.

– Typisk at det skulle tas bilder i dag, når jeg har så stygg neglelakk!

Hun griner på nesa.

– Men det er visst sånn at neglelakk beskytter neglene når du klatrer. Samboeren min bruker det også. Og det ser jo litt hipt, ut, ler hun.

DEMONSTRERER: – Du fester autobeleyen fast i selen din, og så følger snoren deg hele veien opp til du ramler. Deretter firer den deg rolig ned, forteller Karoline. Venn og trener i klatreklubben, Anton Breivik, er testkanin.

Marius Fiskum

Mannfolkene blir ofte flaue

Karoline jobber fast på klatresenteret annenhver helg, og så tar hun vakter når de dukker opp innimellom – i tillegg til det hun beskriver som «mye tillitsvalgtarbeid».

For 22-åringen er ikke den som ligger på latsida. Og hun er heller ikke av typen som er redd for å kalle en spade for en spade – selv om det kan være ubehagelig der og da.

 – Jeg har et veldig stort ansvar for sikkerheten her. Om noen sikrer feil, så må man gi beskjed, men det er klart det er litt ubehagelig når beskjeden må gis til eldre menn som har klatret hele livet.

Hun forklarer at mange av dem det gjelder ikke sikrer best mulig etter Norges klatreforbunds råd om sikringsarbeid.

For eksempel skal det til enhver tid være en lukket hånd rundt bremsetau, men dette slurver enkelte med. Da kan det i verste fall skje en ulykke.

– Mannfolkene reagerer ofte med å bli flaue, og så blir de sinte og irriterte. De blir flaue for at jeg irettesetter dem, men jeg prøver å gjøre det på en så fin måte som mulig. Jeg snakker ikke så høyt, bare litt sånn «hei du, jeg ser at du holder bremsegrepet litt slakt, det er viktig å holde det ordentlig», forteller Karoline.

GRØNNE NEGLER: – Typisk at det skulle tas bilder i dag, når jeg har så stygg neglelakk, sier Karoline. Hun forklarer at neglelakk kan beskytte neglene når du klatrer.

Marius Fiskum

Kan bli redd

Den unge tillitsvalgte forteller om klatreglede, og om det fine samlingspunktet som klatresenteret er for mange.

Selv koser hun seg mest når hun får buldre sammen med vennene sine, når de kan skravle, le, og samarbeide om «et bulder».

 – Hva er det som gjøre at du gjør det, igjen og igjen?

– Vi skrur om rutene hver dag, så det er nye utfordringer hele tiden. Du går ikke lei. Du står på bunnen og tenker hmm, hvordan skal jeg løse dette problemet. Det gir en glede – og så er det veldig sosialt, i hvert fall å buldre, sier Karoline.

Høydeskrekk er det ikke så mye av i denne skrotten, som forteller at hun også klatrer mye ute, både på bolter som er skrudd inn i fjellveggen, og med «naturlige sikringer».

Det siste går ut på å plassere sikringer (her kalt kalkyler) inn i sprekker i fjellveggen på egen hånd. Ved hjelp av disse kan du sikre deg selv oppover, der de naturlige formasjonene i fjellet legger til rette for relativt sikker klatring uten bruk av metallbolter.

Karoline forklarer at man vanligvis klatrer oppover i et taulag på to personer.

– Blir du ikke redd?

– Jo, det er av og til litt skummelt, men du blir så sykt fokusert på at du må gjøre det rette. Jeg må sette den sikringen riktig for at jeg skal overleve. Du fokuserer sånn på at jeg må opp her, det er ikke bare å gå ned igjen, sier Karoline, og går mot resepsjonen.

UREDD:: – Det er av og til litt skummelt, men du blir så sykt fokusert på at du må gjøre det rette, sier Karoline.

Marius Fiskum

En ung, kvinnelig kollega er på vei innover i hallen, og stopper for å slå av en prat.

Hun ble vervet av Karoline for litt over en uke siden, og legger ikke skjul på hva hun håper medlemskapet vil by på:

– Drømmen er tariff, slår hun fast.

Karoline sier seg enig:

– Jeg vil jobbe for at vi ansatte har en forutsigbarhet i hva vi kan forvente – og hva som kan forventes av oss. Vi er mange unge som har vår første jobb her. Det er mange lover og regler som er vanskelige å tolke. Hva har man egentlig rett på? Det er ingen som forteller deg det, og det prøver jeg å gjøre noe med.