Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Ole Palmstrøm (foto)

Dressjakke over hvit bukse, et gnistrende smil: Lijana Kriksciunaite feier inn på Østbanehallen på Oslo S med det som ser ut som selvtillit.

Renholderen kommer fra Kielferga, hvor hun har vært på pensjonskurs for å kunne hjelpe folk i ISS å navigere i et innfløkt system.

Men på turen har hun fått andre ting å tenke på.

– Jeg har gruet meg til dette intervjuet, sier hun på dialekt fra nord. En nesten umerkelig østeuropeisk knekk gjør den mindre breial.

Det samme gjør nervøsiteten.

– Jeg har angret flere ganger på at jeg har sagt ja – hva er det egentlig jeg har gått med på?

Ansvar fra hun var tolv

Hun er 40 år, har levd halvparten av dem i Norge og kan fyre seg opp hvis folk spør om hvor hun egentlig kommer fra: Lijana føler seg nemlig like norsk som passet hennes viser.

Oppveksten i Litauen lignet hvilken som helst barndom i Norge: Der var få organiserte aktiviteter for barna – foreldrene slapp bare ungene ut og lot dem herje til middag.

– Vi løp rundt hele tida, eller stjal nabosykkelen for å komme raskere fram, sier Lijana, før hun ler og retter på seg selv:

– Ikke stjal, da. Lånte. Og så lekte vi krig og butikk, til vi ble ropt inn av mamma.

Hun hadde tre yngre søsken i en tett flokk – den yngste var født fire år etter henne. Da foreldrene skilte seg, var hun tolv år, men fikk mye av ansvaret for søsknene.

Det ble mindre lek og mer alvor.

Alvoret kom fra moren.

– Jeg er glad i mamma, altså, begynner Lijana, som om hun vil unnskylde seg for det hun skal si.

– Men mamma var veldig opptatt av fasade, hva andre måtte tenke om oss. Hun sa alltid: «Hva skal naboene tro?»

40-åringen leter etter svar på hvorfor det ble sånn.

– Hun var jo etter hvert alene med fire unger. Da ble hun ekstra opptatt av at alt skulle se perfekt ut. Det skulle alltid være rent og ryddig, hun var j … streng.

– Med hva?

– Med alt. Hun irettesatte meg hvis jeg lo for mye og for høyt.

Nå ler Lijana så mye og så høyt hun vil.

Ole Palmstrøm

«Se hva jeg har fått til!»

På skolen oppdaget Lijana at hun ikke var venn med tallene, som hun sier: Matte er ikke hennes greie. Men hun hadde hode for språk, og skrev godt både på litauisk, russisk og engelsk.

Muntlig, derimot.

– Jeg var så sjenert. Du vil ikke tro hvor sjenert jeg var!

Hun, som snakker så levende og leende, satte seg bakerst i klassen og så ned i pulten for ikke å bli spurt om noe.

Hun var livredd for å gjøre feil – det hadde hun lært hjemme: Hva kunne de andre tro?

Redselen gjorde at hun ikke presterte. Lijana glemmer aldri den dagen i 5. klasse hvor engelsklæreren fikk henne til å reise seg, og proklamerte for hele klassen:

«Lijana, du som er en så fin jente, du må lære mer! Hvorfor er du så dårlig?»

– Læreren hadde ikke troen på meg. Ingen hadde troen på meg den gangen. Og jeg hadde ingen selvtillit.

Hun retter seg opp:

– Men nå ser jeg at det jeg lærte på skolen har gitt grunnlaget for det jeg kan nå. Jeg skulle ønske jeg kunne møte engelsklæreren fra den gangen.

– Hva skulle du sagt da?

– Jeg skulle kastet på håret og sagt: «Se på meg nå! Se hva jeg har fått til!»

Bartender og tannlegeassistent

Det er 20 år siden hun reiste etter sin litauiske kjæreste til Norge og bosatte seg her. Kjæresten jobbet som betongarbeider og fikk ulike oppdrag rundt om i landet – først i Trøndelag og til slutt Sandnessjøen.

Og Lijana ble med.

Hun hadde jobbet som servitør og bartender på kafeer og hoteller, i restauranter og på nattklubber siden hun var 15 år. Det fortsatte hun med i Norge. Hun har også vært tannlegeassistent og nattevakt.

Da hun fikk sønnen sin for 16 år siden, gikk hun tilbake til arbeid tre måneder etter fødselen. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun ville.

Under graviditeten hadde hun sjonglert to hotelljobber med en prøveperiode som renholder i ISS.

– Å sitte mye stille, det er ikke meg, sier hun. Smiler bredt:

– Jeg liker å jobbe.

Fikk jobb gjennom naboen

Renholdsjobben i ISS fikk hun tips om på tilfeldig vis. Naboen hennes i Sandnessjøen viste seg å være teamleder i serviceselskapet, og spurte over hekken en dag:

«Ser du fremdeles etter jobb?»

Naboen hadde hørt nyss om at Lijana strevde med å få fast ansettelse på hotellet hun jobbet mest på, og var på jakt etter noe nytt.

Dagen etter møtte Lijana opp på det lokale ISS-kontoret og fikk beskjed om at hun kunne begynne som renholder med en gang. Forutsetningen var at hun satte i gang med å lære seg norsk – hun hadde klart seg på engelsk de første tre årene i Norge.

«Så klart», sa hun, og gjorde som hun ble bedt om. Det vil si:

– Språket bare kom til meg – faktisk mens jeg var gravid.

Hun sier det som det var et mirakel, men legger til at hun har et godt språkøre.

– Og så er jeg jo veldig sosial.

Gikk på talerstolen

Nå har hun vært i ISS i 16 år, og trives godt. Hun har det meste av tida jobbet som renholder, men er i dag også teamleder og har flere arbeidsdager på kontor.

De siste 13 årene har hun også vært tillitsvalgt på jobb, og hatt ulike verv i Arbeidsmandsforbundet.

– Jeg liker jo å hjelpe folk, og så liker jeg utfordringer, sier hun, og legger til:

– Hvis noe er lett, er det ikke noe for meg.

Hun kom raskt inn i avdelingens ungdomsutvalg og sitter i dag i tariffrådet for renholderne og forbundets landsstyre. Hun holder også kurs for ferske tillitsvalgte, og er med i styret i avdeling 4 Nordland.

Det var på et vis der det startet, forteller Lijana:

– Han som var avdelingsleder den gangen, Kjell Einar Kristiansen, sa til meg for ikke så lenge siden: «Husker du hvor sjenert du var, Lijana? Du turte nesten ikke å si navnet ditt!» Men han og de andre i styret viste at de hadde troen på meg.

På Arbeidsmandsforbundets landsmøte i fjor gikk renholderen på talerstolen. Der fortalte hun statsminister Jonas Gahr Støre at han måtte gjøre om Nav så det skal lønne seg å jobbe.

– Tenk at jeg turte, se hvor langt jeg er kommet! Jeg er litt stolt. Og så er jeg så takknemlig: Jeg hadde ikke vært den personen jeg er i dag om det ikke hadde vært for styret i avdelingen.

Hun gjentar:

– De hadde troen på meg. Og se på meg nå!

Lijana reiser mye på grunn av vervene i Arbeidsmandsforbundet. Her er hun fotografert på Jernbanetorget i Oslo.

Ole Palmstrøm

Savnet etter pappa

Det er en person til hun gjerne skulle fått vist hvor langt hun er kommet: Faren.

Når Lijana snakker om ham, skjer det noe med ansiktet hennes. Uttrykket blir mykere, men også sårere.

Faren var sveiser – og alkoholiker. Hun sier det rett ut, og legger til:

– Han var aldri slem. Sa alltid til meg: «Hvis du er glad, Lijana, er jeg fornøyd». Han var et snilt og egentlig stabilt menneske – med en dårlig vane.

Selv er hun forsiktig med alkohol.

– Ellers har jeg fått mye fra pappa.

– Som hva da?

Hun smiler.

– Han var sta! Og så var han veldig taktisk i livet, bortsett fra drikkinga. Han sa aldri for mye eller for lite.

Da Lijanas foreldre skilte seg, mistet hun mye av kontakten med faren. Men da hun fikk barn for 16 år siden, fikk hun en telefon.

– Pappa sa at han han hadde kjøpt gave til babyen, det var jo hans første barnebarn.

Lijana blir blank i øynene. Det er sterkt å fortelle om at de to kom nær hverandre igjen, og at faren fikk bli ordentlig kjent med sønnen hennes.

Det er ti år siden faren døde.

– I Litauen er det sånn at hvor mange mennesker som kommer i begravelsen, sier noe om hvor mye respekt du får. Pappa hadde sosiale antenner og mange venner, og du skulle sett begravelsen: Det var nesten ikke plass i kirken.

Hun savner ham.

– Pappa var alt for meg. Vi snakket på telefonen nesten hver dag de siste årene. Jeg tenker fremdeles: «Pappa, nå skulle jeg ringt til deg».

– Alt på maks

Et sted på kroppen – hun sier ikke hvor – har hun en tatovering. Der står det «Life is a journey, not a destination.»

For ett eller annet sted på veien har Lijana fjernet seg fra morens mantra om å «oppføre seg».

Hun understreker at hun hjemme i Sandnessjøen, hos tenåringssønnen og i et lokalmiljø der alle ser alle, lever et rolig liv.

Hun liker stabiliteten og vil helst ikke bytte jobb, bil eller bolig for ofte. Hun vil ha en plass å lande, en trygg sone.

– Hjemme lager jeg mat og baker, går i joggebukse og er som en høne – som sitter på et egg.

Hun kaster hodet tilbake og ler av seg selv: – Det var kanskje et litt rart bilde?

Så forteller hun om den andre Lijana:

– Når jeg slår ut håret, da slår jeg ut håret! Jeg er nok litt vill. Når jeg gjør noe, gjør jeg alt på maks, sier hun, og legger til:

– Også på jobb.

Pilegrimsreise: – En bekreftelse

Nylig vandret hun fra Frankrike gjennom Spania til Santiago de Compostela. Det er en klassisk pilegrimsreise, og mange gjør den av religiøse årsaker.

Lijana er katolikk, men ikke aktivt troende. Vandringen har vært en drøm og et mål for henne i 15 år, men hun er ikke helt sikker på hvorfor.

Bortsett fra at hun elsker historie, elsker folk, elsker å reise.

Hun gikk i opp mot ti timer hver dag i tre uker – langt vekk fra jobb, hverdag og refleksjonens vante stier.

– Du fikk mye tid til å tenke?

Hun har latter i øynene:

– Nei, mye tid til å prate! Jeg traff folk fra Australia, USA og Kina, Spania, Italia og Tyskland – nå har jeg venner over hele verden!

Mange gjør pilegrimsreiser for å få ny innsikt. Lijana fikk snarere den bekreftelsen hun trengte, den hun allerede har tatovert på kroppen:

– Livet er en reise. Alle har utfordringer hver dag, men vi må prøve ikke å farge det så mørkt. Slutte å sutre over at vi bor på en dårlig plass, at det er dårlig vær eller at hotellrommet er for dårlig – vi må ikke henge oss opp i detaljer.

– Eller bry oss om hva naboen synes?

– Nettopp! Livet – herregud – det skal leves.