JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Linda Marie frakter kull og kjører hundeløp. Nå frykter hun at Svalbard-livet tar slutt

Linda Marie Monsen Vassdal (33) elsker spontane turer i villmarka. Men det kan ta slutt. Myndighetene vil nemlig sette restriksjoner på den frie ferdselen på Svalbard.
HUNDELIV: Linda Marie Monsen Vassdal har 13 hunder. Det fyller fritiden hennes. På dagtid kjører hun maskiner for Leonhard Nilsen og Sønner Spitsbergen.

HUNDELIV: Linda Marie Monsen Vassdal har 13 hunder. Det fyller fritiden hennes. På dagtid kjører hun maskiner for Leonhard Nilsen og Sønner Spitsbergen.

Felicia Øystå

09.10.2022
06:00
12.10.2022 16:46

merete.holtan@lomedia.no

Begynnelsen av mars 2019: Linda Marie Monsen Vassdal stiller seg på sleden bak hundespannet på startstreken i Alta. Nesten 60 mil gjennom skog, vidde og fjellområder ligger foran henne og de sibirske huskyene. For første gang deltar de i Finnmarksløpet.

Løpet i åttespannsklassen er regnet for å være et av de lengste og tyngste i denne klassen i hele verden. Ferden går gjennom ubebodd villmark i arktisk klima.

Deltakerne vet at de kan oppleve alt fra solfylte dager til orkan og kulde ned i 40 minusgrader. Sporet er markert med stikker, men disse er ikke alltid mulig å se. Det er ofte takket være hundenes luktesans at de finner fram.

Mellom halvparten og to tredeler av de rundt 80 deltakerne pleier hvert år å fullføre. Resten bryter løpet. Linda vet det, og hun vil være blant dem som står distansen ut. Derfor tar hun det med ro. Hun vet at hundene allerede har vært gjennom en reise fra Svalbard til Alta, og gir dem nok hvile på veien.

Det blir fem overnattinger på Linda – noen av dem inne på en gymsal på en madrass, noen under åpen himmel med hundene. Sånn er gamet. Og hun kommer i mål.

Riktignok kommer hun sist blant de som fullfører, men hun er fornøyd.

– Jeg hadde ikke reist så langt bare for å bryte. Vi kjørte etter evne, og kom i mål, sier hun.

Restriksjoner kan bety slutten

Linda var 30 år den gangen og debutant i Finnmarksløpet. I dag er hun 33 år og har brennende lyst til å oppleve det igjen. Men så spørs det.

Hun bor nemlig på Svalbard med hundene sine, hvor hun når som helst kan ta dem med ut på tur over viddene.

Ektemannen Pål, som er lærer på folkehøyskole, dessuten fagutdannet kokk og dekksoffiser, legger til rette for interessen hennes. Det er han som fyrer opp i hytta 56 kilometer utenfor Longyearbyen, så kona kan sette seg bak spannet og komme fram til varme og ferdig mat.

33-åringen elsker disse spontane turene ut i villmarka. Men det kan ta slutt. Myndighetene vil nemlig sette restriksjoner på den frie ferdselen på Svalbard, særlig med tanke på den økte cruiseturismen.

Linda forstår formålet – å ta vare på natur, miljø og folks sikkerhet. Men hun synes regjeringen skyter langt over mål.

– De har tatt føre var-prinsippet langt ut av proporsjoner. En stor del av restriksjonene har ikke engang faglig grunnlag å vise til, sier hun oppbragt.

– Vi som bor her oppe, er jo her fordi vi liker friluftsliv. Men vi kan ikke bli her, hvis vi ikke lenger får bruke naturen.

Studerte data

Det hender at hun blir kalt et råskinn eller en tøffing, men ikke først og fremst fordi hun kjører hunder. Disse betegnelsene kommer gjerne når hun forteller at hun er maskinfører – og kjører lastebil, brøytebil, kranbil, mobilkran, gravemaskin, hjullaster, veihøvel eller doser, for å nevne noe.

– Oj, så tøff du er! kan folk si. Men for meg er det jo helt normalt, sier Linda.

MASKINFØRER: Linda Marie frakter blant annet kull fra Gruve 7 på Svalbard.

MASKINFØRER: Linda Marie frakter blant annet kull fra Gruve 7 på Svalbard.

Felicia Øystå

Hun jobber i entreprenørfirmaet Leonhard Nilsen & Sønner Spitsbergen (LNSS) på Svalbard, et firma hun så å si er vokst opp i. Faren hennes jobbet nemlig i transporten både i Store Norske, gruveselskapet på Svalbard, og senere i LNSS, da de tok over transporten av kull i «dagen».

Også moren jobbet i Store Norske – hun kjørte blant annet skiftbussen med gruvearbeiderne og jobbet på lageret i rørleggeravdelinga.

Linda ble med andre ord tidlig kjent med maskin- og gruvemiljøet på Svalbard. Hun fikk være med faren opp i førerhuset i de ulike maskinene, men så ikke for seg at det skulle bli hennes eget yrke.

Hun ville en tid bli fysioterapeut, men la det fra seg. Hun begynte på datastudier, men syntes det var kjedelig.

Det hadde vært fint å kunne lage sin egen nettside og kode litt, syns hun.

– Alt er jo data – av og til angrer jeg at jeg ikke fullførte studiene. Men det interesserte meg ikke nok.

– Utrolig mye spennende

Da hun var åtte år og lillebroren seks, flyttet familien på fire fra Longyearbyen til Finneidfjord sør for Mo i Rana. Seks år senere tok faren jobb i LNS Spitsbergen igjen. Da var Linda 14 år. Hele tida hadde hun holdt brevkontakt med gamle venner fra barndomsriket.

Men det var til slutt arbeidslivet som skulle ta henne tilbake til Svalbard. Hun tok faget anleggsteknikk på videregående på Fauske, hvor hun hadde flere bekjente som hadde gått, og fikk utplassering og sommerjobb i LNS Spitsbergen da hun var 18 år.

Påfølgende år tok hun allmennfaglig påbygning og fikk nok en gang sommerjobb i LNSS. Denne gangen varte engasjementet helt til jul, og på nyåret flyttet hun til Melbu og tok lastebilsertifikatet.

Hun ble anleggsmaskinfører-lærling i LNSS i juni 2010, tok fagprøven i 2012 og er siden blitt i LNS Spitsbergen. På anleggsteknikk tok hun fordypning i bergverk og fant stor glede i å bore, lade og skyte salver i steinbruddet til skolen på Fauske.

– Men så ble det maskinfører jeg ble, sier hun.

Det er gått 12 år siden den første sommerjobben LNSS, og ti år siden fagprøven.

– Jeg skjønner ikke hvor årene er blitt av. Jeg har vært med på utrolig mye spennende!

Lego med mobilkran

Lindas arbeidsdager kan se høyst forskjellig ut. Mange av oppgavene hennes på jobb er fremdeles knyttet til gruvedriften. En typisk arbeidsøkt kan derfor består i å kjøre materialer og utstyr fra A til B, eller å frakte kull.

Ruta går fra Gruve 7 i Adventdalen til kaia, hvor kullet lastes på skip til Tyskland. Lastebilturen er i overkant av tre mil, og på et skift kan Linda rekke åtte-ni turer. Da konkurrerer hun gjerne med seg selv for å se hvor økonomisk hun kan kjøre.

– Kullkjøring er en veldig grei oppgave. Det er fine Volvo-er vi kjører, det er varmt og godt i førersetet og ingen overraskelser, dermed får jeg lyst til å konkurrere litt med meg selv og toppe poengscoren for økonomisk kjøring.

Etter noen uker med kullkjøring er det likevel greit å gjøre noe annet, synes Linda, som å løfte husmoduler med mobilkran.

Modulene kommer med båt fra fastlandet, og Lindas oppgave er å heise dem opp og sette dem sammen – som i en diger utgave av lego.

For ikke så lenge siden løftet hun en svær bulldoser fra Hæhre med mobilkran. Doseren veide 50 tonn.

– Krana til fraktbåten kunne ikke gjøre løftet, så vi måtte steppe inn, sier 33-åringen, tydelig fornøyd med jobben.

– Men jeg ser ikke for meg at jeg fortsatt kjører maskiner når jeg er 62 år.

Deltar på LO-kongressen

For tida er Linda midt i nettbaserte studier i HMS og bedriftsøkonomi. Hun vet ikke hva det skal lede til.

– Jeg har ingen store planer, men synes det er fint å studere og bruke hodet mitt.

Hun har også brukt mye tid som tillitsvalgt på jobb, og hatt flere verv i Arbeidsmandsforbundet. Linda er hovedtillitsvalgt i LNS Spitsbergen, med ansvar for omtrent 40 medlemmer.

Hun har også sittet i ungdomsutvalget til Arbeidsmandsforbundet sentralt, i ungdomsutvalget til LO i Troms og i styret i Longyearbyen Arbeiderforening.

I juni deltok hun på LO-kongressen som representant for Arbeidsmandsforbundet. Som delegat var hun med på å bestemme hvordan LO skal utvikles og på hvilke områder organisasjonen skal satse politisk.

Som hovedtillitsvalgt i LNSS er hun hovedsakelig involvert i lønnsforhandlinger.

– Vi har et sett regler vi skal følge i arbeidslivet, og disse må begge parter følge. Blir noen overkjørt, er det min jobb å hjelpe dem, sier hun om opp­gaven.

Først Sofus, så tolv hunder til

I tillegg til jobb, studier og tillitsverv, bruker hun tid på hundene. Hundelivet startet for ti år siden, da fem måneder gamle Sofus trengte en ny eier.

– Han som eide Sofus, kunne ikke ha han lenger, forteller Linda, som overtok hunden og la om livsstilen.

Etter ett år tenkte hun nemlig at Sofus trengte å få seg en kompis. Etter enda et halvt år, hadde hun plutselig tre hunder, et halvt år senere fem.

– Og så har det bare ballet på seg, sier 33-åringen, som i dag har 13 hunder.

Sofus har valgt å pensjonere seg fra å gå i spann, men får være med hvis han vil.

– Han trenger bare å ytre et lite ønske, så får han bli med. Hvis han sitter rolig, slipper han – vi har en grei forståelse på det, forteller eieren med et smil.

En av huskyene lever hjemme hos Linda og Pål, de tolv andre har plass på en hundegård utenfor Longyearbyen. Der har Linda nesten sprengt grensen for hvor mange kvadratmeter hun kan leie.

Hundene står to og to i gårder på cirka 20 kvadratmeter, men får også springe løs i en stor luftegård, og Linda tar dem ofte med på tur.

MORGEN, MIDDAG OG KVELD: Linda Marie besøker hundegården flere ganger om dagen. I 2019 deltok hun i det beintøffe Finnmarksløpet.

MORGEN, MIDDAG OG KVELD: Linda Marie besøker hundegården flere ganger om dagen. I 2019 deltok hun i det beintøffe Finnmarksløpet.

Felicia Øystå

«Polarpoten» og «maskinfrk»

Ellers består stellet i å fore dem morgen, middag og kveld. Linda har valgt kennelnavnet «Polarpoten» og har en instagramkonto med samme navn. Der legger hun ut bilder av turer med hundene, i storslått natur.

Hun har også kontoen «maskinfrk», hvor hun deler bilder fra jobb. Et av dem viser en videosnutt hvor hun freser snø i spektakulære omgivelser – med valpen Etna krøllet sammen i førerhuset.

Linda er fornøyd med tilværelsen. Aller mest setter hun pris på hundene og naturen på Svalbard. Helt på tampen av intervjuet forteller hun at hun ett år hadde et opphold i livet som maskinfører.

Vann fra bekken

Fra mai 2017 til juni 2018 levde hun og Pål i en liten fangsthytte i Austfjordnes nord på Svalbard – uten vann og strøm, og uten telefon og internett.

De to var der alene med hundene, og livnærte seg av jakt og fangst.

– Vi hadde et kjempefint år! Vi savnet ikke sivilisasjon i det hele tatt. Det var utrolig befriende å legge vekk klokka og leve i nuet. Vi hadde nok å gjøre med jakt, fangst og bearbeiding av det vi fanget.

Linda og Pål måtte hente vann i tønner fra en bekk et stykke fra hytta, og når den frøs måtte de hente breis og tine. Maten ble laget på gassbluss eller en vedfyrt komfyr.

– Du får ikke bedre bakst enn den som er stekt i vedkomfyr, sier Linda begeistret.

Med full jobb, studier på si, verv som tillitsvalgt og stell av hunder har hun det i dag mer hektisk.

– Men jeg liker aktivitet. Aller best liker jeg fritida og utelivet, og da tenker jeg ikke på en tur på puben. Jeg håper jeg kan fortsette å leve sånn.

Les også: Gruvedriften får fortsette i to år til: – Fantastisk gode nyheter for Svalbard-samfunnet