Morgan (76) hjelper de som har minst: – Det er mange skjebner her

Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Det er iskald formiddag på Gardermoen. Utenfor avgangshallen svinger en rød Skoda inn i parkeringslommen, og en mann med solbriller, brun sixpence og vaffeljakke med påskriften Hjerterommet stiger ut.

– Velkommen til bygda Gud glemte, sier han muntert.

Mannen er Morgan Ruste, tidligere regionalt verneombud i avdeling 2 Oslo/Akershus. Han har blitt 76 år og pensjonist.

Det med pensjonisttilværelse ser han derimot mellom fingrene med.

Flere dager i uka hjelper han de som har minst av oss, som frivillig i organisasjonen Hjerterommet.

I går var det matutdeling, i dag er det åpen bruktbutikk med utdeling av klær til de som trenger det. Han lukker bildørene og trykker gasspedalen inn mot de snøkledde åsene i horisonten. Det er en time til folk kommer, og før det er det noe han vil vise fram.

Der det hele startet

Morgan stopper bilen utenfor kirkekontoret. Parkeringsplassen er nesten helt tom nå, men i går var det så fullt at det ikke var mulig å finne parkering. Det ble telt 68 personer under matutdelingen. Selv med mye snø og minusgrader.

– Så kan du gange det med fire, dersom du vil ha tall på alle som fikk mat, sier han.

På den andre siden av parkeringsplassen står en grå varebil. Det er den de frivillige bruker når de er inne på matsentralen i Oslo for å hente mat to ganger i uka. I løpet av et år er det snakk om et sted mellom 15 og 20 tonn som går med.

Morgan går mot en hvit dør med tre hjerter på. Det var bak den det hele startet for fem år siden, på valentinsdagen i 2018: Hjerterommet som – ifølge grunnleggerne – er «en butikk basert på frivillighet, der varene kan gis bort gratis til de som trenger det» ble til.

Det var bak denne døra at Hjerterommet ble grunnlagt, på valentinsdagen i 2018.

Jan-Erik Østlie

Nøden er stor

Vi skal komme tilbake til selve tilblivelsen litt senere. Det lille rommet bak døra, som Morgan var med på å bygge om til matutdeling, er fortsatt i bruk – selv om det har blitt for lite. Planen er at Hjerterommet, i samarbeid med kommunen, nå skal få på plass to brakker på parkeringsplassen.

Nå forgår utdelingen av mat ute, noe som er en stor barriere for mange.

– Det er noen som snur, som synes dette er pinlig, det er så åpent – det er ikke noen avskjerming her. For mange er det tøft, sier Morgan.

Nøden er stor. Morgan forteller at Nannestad på mange måter er en sovekommune for Oslo og Gardermoen. Når det blir nedgangstider og folk mister jobbene sine, merkes det i bygda med i underkant av 16 000 innbyggere, der mange har arbeidsplassene sine på flyplassen.

Han sier at det gjerne er de samme som kommer på utdelingene, men at det er mange nye nå. Mange barnefamilier. De fleste er norske.

– Det er et tankekors at utviklinga går den veien at det er så mange som trenger hjelp, sier han.

Behovet har bare økt

Med stødig hånd på rattet fortsetter Morgan turen videre. Snødekte jorder og landevei med krappe svinger forsvinner bak den røde Skodaen. Målet ligger på venstre side av veien: Åsvegen 347 og et passe stort, tidligere bedehus.

Utenfor står diakon og Hjerterom-grunnlegger Svein Arne Bergli og måker snø. Smilet er bredt, håndtrykket fast. Snømåka får en pust i bakken nå, i det han viser vei inn det hjemmekoselige lokalet.

Der er det fyr på peisen, og pene, gamle møbler fyller det lune kafe-rommet. Kona til Svein Arne, Inger Hilde Bergli, byr på hjemmelaget gulrotkake. I en gardintrapp står den pensjonerte sognepresten og gir veggen et strøk med grønnmaling.

Her er hjerterommene store og mange.

Svein Arne forteller at han som diakon også leder kirkens omsorgsarbeid i kommunen. Det var gjennom jobben der at han oppdaget at det var flere som slet økonomisk og ikke hadde det så greit.

Han luftet ideen om å starte Hjerterommet – et diakonalt prosjekt bygd på grunnpilarene i diakonien: Nestekjærlighet, vern om skaperverket, kamp for rettferdighet og inkluderende fellesskap – med kona Inger Hilde.

Inger Hilde Bergli har bakgrunn som lærer, men er nå tilknyttet Hjerterommet. Den gode maten i kafeen, lager hun selv.

Jan-Erik Østlie

I samarbeid med aksjeselskapet Overraskelse AS, som er ledet av en gruppe mennesker tilknyttet Nannestad og er «et omvendt» aksjeselskap der alle inntektene skal gis folk som trenger det, ble dette starten på organisasjonen med det det varme navnet.

Både Svein Arne og Inger Hilde kjente Morgan fra før, og spurte om han som frivillig kunne tenke seg å være med på å etablere Hjerterommet i Nannestad. Resten er historie.

– I starten kom det to-tre stykker, vi hadde god tid til å snakke med folk, hjelpe dem. Givergleden fra folk i Nannestad bare økte, vi måtte lagre klær på loftet i kirkekontoret. Det var litt tungvint, men sånn var det, sier Svein Arne.

Så kom koronaen. Da eksploderte behovet.

– Folk trengte mer mat, men også klær. De mistet jobbene sine på Gardermoen, hadde regninger å betale. De trengte hjelp fra oss, så fra seks-syv stykker, var vi plutselig oppe i 20 – og så har det bare økt, sier han.

Folk i Nannestad er rause med å gi. Tingene blir levert på døren til bedehuset, før de blir sortert. Noe går videre til Fretex, mens det meste får plass i lokalet i Åsvegen.

Jan-Erik Østlie

Kommer under huden på folk

Det lille rommet ved kirkekontoret ble plutselig for lite. Tilfeldighetene ville ha det til at bedehuset, tidligere eid av Klippen Normisjon, kom opp som en mulighet. Det endte med at Overraskelse AS fikk kjøpe det for den symbolske sum av 1 krone, og Hjerterommet får bruke det.

Krona henger i en rød ulltråd på en spiker ved inngangen. Den henger ved siden av tre-engelen som Morgan har laget.

De siste to og et halvt årene er det her de har holdt til. Tre frivillige har blitt til godt over 20, som har det gøy sammen, midt oppi mye alvor.

– Når folk kommer og skjønner at de kan få ting gratis, kommer tårene. Takknemlighetstårer. Etter hvert som vi har fått ukrainske flykninger, er mange av dem også her og benytter seg av tilbudet. To er med som frivillige. Her får de både arbeidstrening og språktrening, og et sosialt felleskap å være en del av, forteller Svein Arne og nikker mot Morgan.

– Ja, det er veldig meningsfylt og gir meg så mye. Du vet at du hjelper folk, du kommer under huden på dem, sier han.

Det lille rommet ved kirkekontoret ble plutselig for lite. Tilfeldighetene ville ha det til at bedehuset, tidligere eid av Klippen Normisjon, kom opp som en mulighet. Det endte med at Overraskelse AS fikk kjøpe huset for den symbolske sum av 1 krone, og Hjerterommet får bruke det. 

Jan-Erik Østlie

Alle blir sett

Morgan forteller om flere, både menn og kvinner, som har kommet, men snudde i døra. De får seg ikke til å gå inn. Da hender det han tilbyr en annen åpningstid for vedkommende, på kveldstid eller en annen dag når det ikke er andre i huset.

– I gamle dager var det fattigkassa folk gikk til når nøden var stor. Det å spørre om almisser sitter like langt inne i dag, sier han.

Til Åsvegen kommer han som mistet huset og alt han eide i skredkatastrofen på Gjerdrum, og ukrainerne som har forlatt alt de hadde kjært i hjemlandet. Mange sliter med nerveproblemer, andre med å få endene til å møtes. Alle blir sett.

Morgan står i døra og tar imot, slår av en prat, klapper menneskene lett på ryggen. Noen ganger setter han seg på gulvet og leker med barna som er innom med foreldrene.

 – Det er mange skjebner her. Du skal ikke ta med jobben hjem, men det er jo hjemme vi tenker. Heldigvis er vi frivillige flinke til å snakke sammen om hva vi har opplevd, sier han.

Diakon og grunnlegger, Svein Arne Bergli. – Når folk kommer og skjønner at de kan få ting gratis, kommer tårene. Takknemlighetstårer, forteller han.

Jan-Erik Østlie

Hadde ikke sko

For historiene er mange, og noen har for alltid brent seg fast. Sånn som den med den lille ukrainske jenta som fikk brukte støvler i tidlig julegave.

– Vi fikk høre om en ukrainsk familie som hadde fått leilighet, men ikke mat. Ungen i familien ønsket seg støvler, hun hadde ikke sko til å være ute i snøen med, forteller Morgan.

Sammen med Janne Raustein Karlsen og kona Anne Ruste, som begge er tilknyttet Hjerterommet, reiste Morgan på besøk til familien.

Da de kom fram til den kommunale leiligheten, ble han møtt av en jentunge på rundt ti år.

 – Mammaen så vi ikke noe til, men vi ble bedt inn. Jenta pakket opp de brukte støvlene. Jeg har aldri sett en ti-åring så glad.

Morgans øyne blir blanke. Han snur ansiktet bort.

 – Unnskyld. Jeg må drøye litt.

En liten tåre tørkes bort med høyre pekefinger. Han trekker pusen.

 – Jeg har aldri sett en så glad ti-åring noen gang. Hun hoppet og spratt med støvlene på. Brukte støvler. Inne i stua var det et bittelite juletre. Under det, lå det tre små julepresanger, minnes han.

Familien hadde falt utenfor. De hadde fått leilighet, men ikke mat.

– Hvordan de hadde klart seg de siste seks månedene, det lurte vi på. De hadde kanskje oppsparte midler? Vi sitter jo her oppe i nord og har ikke så mange bekymringer, men vi har det jo likevel, når vi sitter her i dette huset, sier Morgan.

– Jeg får en mye bedre hverdag av å vite at jeg bidrar til å hjelpe andre, sier Janne Raustein Karlsen.

Jan-Erik Østlie

Skjønner mer nå

Klokka har så vidt passert 12, og folk begynner å strømme inn i det tidligere bedehuset. To pensjonister er på skattejakt i dekketøy-avdelingen. Et ukrainsk par snakker lavmælt sammen. Hun tar opp en hvit skjorte, betrakter den nøye.

Morgan mingler rundt.

Han er utdannet både sveiser og tømrer, og har sittet i kommunestyret for Arbeiderpartiet. Nå har han ikke tid til slikt lenger. Hjerterommet tar all plass.

– Og så er det dette med ånden i Arbeidsmandsforbundet, sier han plutselig.

– Det er dette lille vi bidrar med for de som er svake i samfunnet. Det kan være vanskelig å forstå når du ikke er i den situasjonen selv. Jeg begynner å skjønne mer nå.

– Hva er det som berører deg mest?

– Det så du vel i sta, sier han med glimt i øyet.

Morgan Ruste og Janne Raustein Karlsen deler på oppgavene inne i bruktbutikken.

Jan-Erik Østlie