JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
På hjemmebane er det stort sett Eitran som er sjåfør. Han elsker å sitte bak rattet – og er veldig glad i bilferier.

På hjemmebane er det stort sett Eitran som er sjåfør. Han elsker å sitte bak rattet – og er veldig glad i bilferier.

Martin Guttormsen Slørdal

Morten har 3000 førerprøver bak seg. Slik gikk det da Camilla ville kjøre opp på nytt

Som sensor avgjør Morten Eitran hvem som får førerkort eller ikke. Se hvordan det gikk da han skulle bedømme kjøreegenskapene til Arbeidsmandens journalist.

camilla.yndestad@lomedia.no

Se for deg at du står på toppen av ti-meteren. Du er nødt til å hoppe, men høydeskrekken tar kvelertak om halsen din. Eller at du skal opptre framfor et smekkfullt Spektrum. Publikum har gravd langt ned i lommeboka for å høre på deg, men du har ikke øvd.

Den følelsen, det er den jeg, journalist i Arbeidsmanden, har når det kommer til bilkjøring.

Jeg er livredd for å sitte bak rattet.

Det har riktignok ikke alltid vært slik. Da jeg tok sertifikat for elleve år siden, elsket jeg å kjøre bil. Frihetsfølelsen, og ikke minst mestringen jeg kjente på da, er som et gammelt drops jeg kan sutte på fortsatt.

Problemet er at det nå ikke er så mye igjen av dette sukkertøyet. Etter ti år i hovedstaden, med et kollektivtransport-eldorado som distrikt-Norge bare kan drømme om, har bilkjøringen gått opp i skitten eksosrøyk.

Frihetsfølelsen blir byttet ut med bankende hjerte og dårlig mage hver gang forslaget om en kjøretur kommer opp.

Dette er altså ståa når redaktøren min legger fram ideen om å lage en reportasje om en sensor i Statens vegvesen – altså det mennesket som vurderer hvem som skal få førerkort – eller ikke.

– Vi kan jo vinkle på at du skal «kjøre opp på nytt». Det blir kjempegøy, ler hun, vel vitende om undertegnedes forhold til motoriserte kjøretøyer.

Jeg skjønner det jo selv, det er en god idé. Sensoren jeg skal møte i Stjørdal, Morten Eitran, synes også det. Spesielt siden jeg ikke har kjørt bil på ti år.

– Det kan jo bli veldig morsomt, sier han lystig på telefonen, når jeg innvier han i planen.

Aldri kjørt på motorvei

Vi bestemmer oss for å møtes en tirsdag tidlig i april. Hele påskeferien går med til å grue seg. Natten før oppkjøringen forsvinner i voldsomme mareritt om doble pedalsett og stryk.

Det er derfor en temmelig utmattet journalist som tar imot det faste håndtrykket til sensor Eitran, når vi endelig møtes utenfor Scandic Hell i Stjørdal.

Han er 39 år, med brune øyne og mørkt skjegg. Sensor har han vært siden 2018.

Tillitsvalgt er han også, for Norsk Arbeidsmandsforbunds medlemmer i Vegvesenet i Stjørdal. Det er dit, til Vegvesenets trafikkstasjon vi nå er på vei. Eitran er sjåfør.

– Jeg tok lappen på bygda, så jeg har aldri kjørt på motorvei – og har aldri lukeparkert. Er det greit om vi unngår det? spør jeg håpefullt fra passasjersetet.

Eitran ler, og kommer med et svar jeg ikke får med meg. Jeg tolker det som et slags ja.

«Strykejern» over hele Stjørdal

I tillegg til tre år som sensor, har Eitran også bak seg syv år som trafikklærer, og en tid på Vegtrafikksentralen i Trondheim.

Turnus og ugunstige arbeidstider gjorde at han etter hvert søkte seg videre til stillingen som sensor i hjembygda Stjørdal.

Det ble et halvår med sensor-utdannelse, et yrke som gjør at man også må resertifiseres hvert annet år.

Morten Eitran har jobbet som sensor i Statens vegvesen siden 2018. Han har over 3000 førerprøver bak seg

Morten Eitran har jobbet som sensor i Statens vegvesen siden 2018. Han har over 3000 førerprøver bak seg

Martin Guttormsen Slørdal

Hovedoppgaven hans er å kjøre førerprøver, men Eitran jobber også med tilrettelagt teori for dem som kan ha vanskelig for å gjennomføre teoriprøven på vanlig måte.

Han er også trafikksikkerhetskoordinator i Møre og Romsdal og Trøndelag.

Det går blant annet ut på å koordinere holdningsskapende arbeid inn mot russen, gjennomføre oppfriskningskurs for eldre, og å holde informasjonsmøter for foreldrene til 16-åringene som skal øvelseskjøre.

Når det gjelder oppkjøringer, kan han ha så mange som fem kandidater på en dag.

Han forteller om uttrykk som «strykejernet», et tilnavn han tror må ha eksistert siden tidenes morgen.

Han synes det er synd med slike merkelapper, at de skaper et unødvendig stress for dem som skal kjøre opp.

Samtidig skjønner han at det er mye enklere for en 18-åring å komme tilbake til skoleklassen sin med en ikke-bestått prøve dersom han kan legge skylda på sensoren.

– Navnet «Strykejernet» går nok igjen på alle sensorene over hele Stjørdal, til tross for at det nødvendigvis ikke er noe sannhet i det, sier han.

Sensorens nye bestevenn

Eitran parkerer bilen utenfor trafikkstasjonen til Vegvesenet. Rett ved den svarte Volvoen fra Bjørg’s trafikkskole som jeg har bestilt for anledningen.

Den har automatgir. Det har jeg aldri brukt før, men redaktøren min påstår at «det tar to minutter, så er du inne i det», så jeg klamrer meg til den tanken.

Vår mann skal inn og skifte klær. Han går opp trappa til andre etasje og inn på et moderne innredet pauserom.

Han henter fram sensorenes nye bestevenn: En IPad der alt av ruter, spørsmål og noteringsmateriell er innebygd.

– Vi vil jo gjøre det så lite kleint som mulig for kandidaten også. Derfor strekker vi nok strikken litt langt av og til, sier Morten Eitran.

– Vi vil jo gjøre det så lite kleint som mulig for kandidaten også. Derfor strekker vi nok strikken litt langt av og til, sier Morten Eitran.

Martin Guttormsen Slørdal

– Rutene som vi kjører er laget på forhånd, det er ikke sånn at jeg kjører dit jeg har lyst der og da. De er kvalitetssikret, og inneholder det de skal – og så er det en egen funksjon som gjør at beskjedene jeg skal gi kommer til rett tid. Det kan være informasjon om hvor kandidaten skal kjøre, eller hva de skal gjøre, forklarer han.

– Kan du ta fra meg sertifikatet?

Vi går ut igjen og tar plass i bilen. Den er moderne, stikk motsatt av min tidligere plommerøde Golf fra 1992.

Fotografen ber meg ta ned vinduet. Nå starter det. Det er ingen sveiv festet til døra, bare mange uforståelige knapper.

Det ender med at jeg i forvirringen tar ned tre av bilens fire vinduer.

Stemningen er lattermild, bildene blir tatt. Nå gjenstår bare automatgiret. Det er bare et spørsmål jeg må ha klarhet i først:

– Er det sånn at du kan ta fra meg sertifikatet dersom dette går skikkelig dårlig?

– Nei da, det er bare å slappe av, betrygger Eitran fra passasjersetet, før han forklarer at førerprøven består av flere deler:

Selve kjøringen, en sikkerhetskontrolloppgave, og parkering, rygging og snuing.

– Det er min jobb å ta en helhetsvurdering av det hele, sier han.

Akkurat det med parkeringen får nakkehårene til å reise seg. Jeg er skikkelig dårlig på å parkere, såpass med selvinnsikt har jeg. Lysten til å umiddelbart rømme bilen, melder seg.

Heldigvis vet Eitran å velge sine ord med omhu:

– Det må ikke være en gullmedalje for å få bestått. Jeg kan ha inne kandidater som har full kontroll over bilen, og dem som ikke vet hvordan den startes, sier han.

I tankene plasserer jeg meg selv automatisk i siste kategori. Det finnes ikke engang nøkler til å starte bilen jeg sitter i med – som for øvrig er elektrisk.

Det har jeg heller aldri vært borti før.

Eitran forklarer at mange av dem som kjører opp tenker at det ikke er rom for å gjøre feil. Sånn er det ikke.

– Spørsmålet er ofte hva som er godt nok, og det er der jobben vår begynner å bli interessant og krevende, sier Eitran fra setet ved siden av.

Det siste skal vi komme tilbake til senere. Nå er det det berømte automatgiret som skal i manesjen.

Det viser seg å bli turens høydepunkt. Hvilken gave til menneskehetens bilister! Og Volvoen starter av seg selv når den settes i D for Drive og bremsen slippes. Er det noen sak?

Den svarte Volvoen fra Bjørg’s trafikkskole som er bestilt for anledningen. Den har automatgir og vanskelige vinduer.

Den svarte Volvoen fra Bjørg’s trafikkskole som er bestilt for anledningen. Den har automatgir og vanskelige vinduer.

Martin Guttormsen Slørdal

Elsker å kjøre bil

Vi kjører mot hovedveien, tar til venstre og inn i en rundkjøring. Jeg legger bilen litt for langt inn til venstre. Vi skal mot Trondheim.

– Merker du at det er vanskelig å få med seg skiltene? My å tænk på?, ler Eitran på klingende trøndersk, før han forklarer at kona hans nesten ikke hadde kjørt bil før de ble sammen.

Hun er visstnok også veldig glad i automatgir, men ikke i å kjøre bil. På hjemmebane er det derfor stort sett Eitran som er sjåfør.

Han elsker derimot å sitte bak rattet – og er veldig glad i bilferier.

 – Hvordan er du som passasjer?

 – Jeg legger meg ikke borti hvordan folk kjører. Unntaket er noen taxisjåfører der det har vært helt syke opplegg, men ellers så gidder jeg ikke å holde på med det. Men det er jo klart, ubevisst følger jeg jo med på om vedkommende sjekker blindsonen og har blikkontakt, sier han.

Det er kanskje ikke så rart at Eitran har en innebygd blindsone-refleks. Med godt over 3000 førerprøver bak seg, er han vant til å være årvåken og på vakt.

Han forteller om episoder der det har vært tre vikepliktsbrudd i de tre første rundkjøringene. Er nivået til kandidaten så lavt at det begynner å bli farlig, kan prøven bli avbrutt.

– Det er rett og slett HMS for min egen del og de rundt. Det har hendt at jeg har stoppet på bensinstasjonen og bedt kandidaten sette seg i passasjersetet. Jeg risikerer ikke at det skal skje noe på tilbakeveien, sier han.

Sånne hendelser skjer ikke ofte, men Eitran tror at sensorene ofte er med på mer enn hva de burde. Flere ganger hadde det nok vært best å stoppe og ta over styringen.

– Men så vil vi jo gjøre det så lite kleint som mulig for kandidaten. Derfor strekker vi nok strikken litt langt av og til, sier han.

Oppkjøringen består også av en ryggeoppgave. Den går sånn passe.

Oppkjøringen består også av en ryggeoppgave. Den går sånn passe.

Martin Guttormsen Slørdal

Dommen

Etter en halvtime, nærmer «oppkjøringen» min seg slutten.

Svetten siler nedover både panne og rygg når bilen parkeres utenfor trafikkstasjonen. Ved et lite bord utenfor bygget sitter to av Eitrans kollegaer og har pause. Med gelebein og en følelse av å ha sluppet ut av fengsel, lukker jeg bildøra.

Men flagget ble heist for tidlig. Bilen står skeivt innenfor de hvitfargede stripene.

– Du er fra Arbeidsmanden, ja? Med den parkeringa risikerer du at vi melder oss ut av forbundet, ler de så de rister, begge to.

Selv er jeg pissenervøs for resultatet, eller vedtaket, Eitran skal gjøre.

Han forklarer at man blir målt på hovedmålene i læreplanen:

Kjøremåten skal være sikker, gi god samhandling som fører til god trafikkavvikling som tar hensyn til helse, miljø og andre behov, og er i samsvar med gjeldene regelverk.

I et beståttvedtak, er det kun det som er positivt som blir med.

– Nå kjørte vi veldig kort, så det er vanskelig å sette et resultat. Om det var en reell prøve, ville nok vurderingen av resultatet være utfordrende for sensor. Jeg merker at du egentlig har nok med bare å kjøre, forklarer han.

Ok, tenker jeg, da havner jeg i alle fall i den kategorien som gjør jobben til Eitran så interessant: Jeg er blant dem som ikke har en klart bestått eller ikke-bestått. Jeg er en sånn som gjør at sensor-jobben aldri blir en ren automatikk-jobb. Det er da noe.

Morten Eitran (til høyre) har det fint. Arbeidsmandens journalist (til venstre) har det ikke så fint.

Morten Eitran (til høyre) har det fint. Arbeidsmandens journalist (til venstre) har det ikke så fint.

Martin Guttormsen Slørdal

– Synes du at sånne som meg, som ikke har kjørt bil på ti år, burde vært gjennom en resertifisering?

– Det ville sikkert vært det ideelle, men så må man jo veie ressursbruken opp mot behov. Det ville vært positivt for det som skjer på veien, men det vil kreve mange ressurser, da hadde vi trengt mange flere sensorer.

Han smiler:

– Jeg angrer svært sjelden på et satt resultat. Når jeg har tatt en avgjørelse, så står jeg for det.

 – Jeg legger meg ikke borti hvordan folk kjører. Unntaket er noen taxisjåfører der det har vært helt syke opplegg, men ellers så gidder jeg ikke å holde på med det, sier Morten Eitran.

 – Jeg legger meg ikke borti hvordan folk kjører. Unntaket er noen taxisjåfører der det har vært helt syke opplegg, men ellers så gidder jeg ikke å holde på med det, sier Morten Eitran.

Martin Guttormsen Slørdal

Dette er en sak fra

Vi skriver om og for arbeidsfolk i blant annet anlegg, vakt, renhold, asfalt og bergverk.

Les mer fra oss