Oddvar er pensjonist, men jobber likevel: – Fordi det er så godt å ha fri etterpå

Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Jon Hunnålvatn Tøn (foto)

jon@hunnalvatn.com

En mann i hjemmestrikket Marius-genser stiger ut av en gondolvogn 818 meter over havet.

Han speider utover skianlegget han har jobbet på i så mange sesonger at han nå går under tilnavnet «Kongen av Hanguren».

Dette er hans rike. Selv om han egentlig har fri i dag, er han ikke vond å be når muligheten byr seg til en tur over skydekket på Voss.

Mannen heter Birger Rokne, og han myser mot de første solstrålene som er på vei over fjellet i øst. Siden 2001 har han hatt sine arbeidsdager – først i skiheisen, nå i gondolen – på Voss Resort.

Mye har skjedd i løpet av de 25 årene som har gått siden han hadde sin første arbeidsdag i enseter-stolheisen «Hangursheisen».

Den har blitt byttet ut med det mer moderne t-kroktrekket «Hangurstrekket», og flere attraksjoner har kommet til i årenes løp, blant annet den nye gondolbanen, der Birger har arbeidsdagene sine nå.

Voss Resort består også av alt fra egen restaurant, til Vestlandets største skianlegg med 40 kilometer preparerte alpinløyper og 24 nedfarter – for å nevne noe.

Rokne skjemter med at han har jobbet her siden før noen av kollegaene ble født, og forteller om gode dager med lykkelige gjester og sol i ansiktet.

Nå jobber han bare «i gondolen», men minnene fra tiden i «Hangursheisen» smiler han fortsatt av. De skal vi komme tilbake til om litt. Først må vi bare ta gondolen ned igjen og skru klokka et par timer tilbake.

Gondolbanen på Voss kjørte sin første tur i 2019 og er den største og mest moderne gondolbanen i Nord-Europa.

Jon Hunnålvatn Tøn

Ekstra krevende i dag

Frostrøyken ligger som et tykt vatteppe over tettstedet Vossevangen. Det er tidlig mandag morgen, og gradestokken viser 23 kalde i det døra på gondolhuset glir opp.

Arbeidsdagen nettopp begynt, og praten går lystig mellom Marius Søreide og Oddvar Nestås.

Om halvannen time skal gondolbanen være parat til å ta imot alt fra skiglade ungdommer klare for alpineventyr, til japanske turister som skal spise lunsj på Hangurstoppen Restaurant.

Marius skal videre til stasjonen på toppen av banen, mens Oddvar alt har fått i gang systemet inni den lille bua, eller «kjørestasjonen» som han kaller den, ved siden av de nederste gondolvognene.

Han følger nøye med på de to skjermene der inne. Smilet er lunt, og på hodet hviler et par briller med svart innfatning.

Det må jobbes på, men det krever litt ekstra i dag når kuldegradene er tosifrede.

– Nå går det veldig tregt. Vi kjører vognene med veldig redusert fart nå i starten fordi det er kaldt. Det er strekk i kabelen, så vi må liksom varme den opp litt, sier han.

Oppkalt etter fjell

Gondolbanen på Voss kjørte sin første tur i 2019 og er den største og mest moderne gondolbanen i Nord-Europa.

Spennet er på 2000 meter, og på under ni minutter er du på toppen «Hangurstoppen», 818 meter over havet.

Vognene teller ni i tallet, og har hvert sitt navn. De er kalt opp etter forskjellig fjelltopper rundt omkring Voss.

 – «Oksen» er oppkalt etter et fjell nedi Granvin, forklarer Oddvar, og nikker mot den gule vogna rett ved siden av.

Han forteller at hver vogn, eller kabin, som den også kalles, kan ta opp til 34 personer. Og det er all slags type folk som kommer.

Om vinteren valfarter det mengdevis av skientusiaster fra Bergen, mens hele verden kan være innom vestlandsbygda i sommerhalvåret. Oddvar kan melde om at det var folk fra både Kina og Japan oppom Hangurstoppen i jula.

– Jeg pleier si at det er veldig godt å jobbe litt, for det er så godt å ha fri etterpå, ler Oddvar Nestås.

Jon Hunnålvatn Tøn

Ivrig pensjonist

Selv har Oddvar jobbet på gondolbanen siden 2019. Han var egentlig gått av med pensjon i jobben som daglig leder i en arbeidsmarkedsbedrift på Voss, men etter noen måneder merket han rastløsheten krible i kroppen.

 – Gondolen var ny. Jeg vokste jo opp med den gamle banen. Jeg var sju år da den åpnet, og har stått på ski siden sesongkortet kostet 100 kroner, sier han.

Nå arbeider han noen dager i måneden, og legger ikke skjul på hva som er det beste med jobben:

– Jeg pleier si at det er veldig godt å jobbe litt, for det er så godt å ha fri etterpå!

Han ler hjertelig.

– Men det er klart, i dag er en lang dag. Når man sitter «stand by» og skal følge med, så er det krevende, sier 67-åringen, som har fast base i bua.

Her følger han med på skjermen at av- og påstigning går greit. I tillegg har han et blikk på at det ikke er noe tull på kabelen ute. Nå på vinteren kan de nemlig være snø og is på kabelen som kan ramle ned.

67 år og ferskt NAF-medlem

Som en del av morgenrutinen må han også «ta sjekken». Det betyr at han skal opp en stupbratt stige og sjekke at det er nok luft i hjulene som driver vognene rundt på skinnene.

Det er en «hammer-test», der han slår på hvert enkelt hjul. I tillegg må festeanordningen på kabelen sjekkes. Deretter går han ut på «Sadelen».

Det siste er en slags bro høyt over toglinja. Et av Oddvars favorittsteder sommerstid.

– Jeg ser på dem som står og venter på toget, fuglene synger og folk begynner å gå på arbeid. Det er litt koselig, sier 67-åringen.

Selv har han valgt å være på nedre stasjon «fordi den som har hovedansvaret for å kjøre vognene sitter på toppen».

– Jeg har på en måte hatt min periode med ansvar. Dessuten har du mer kontakt med folk her, du må kanskje ut og hjelpe til litt, og det synes jeg er kjekt. Oppe går folk bare av, men her står de kanskje og venter lite grann, sier pensjonisten, som i november i fjor meldte seg inn i Arbeidsmandsforbundet.

Utsikt fra «Sadelen», Oddvars favorittsted om sommeren.

Jon Hunnålvatn Tøn

For det skjer ting på Voss.

Da medlemstallene til Arbeidsmandsforbundet for 2023 ble klare, var det tydelig at skianlegg var en av bransjene som hadde økt mest. Hovedårsaken: Åtte nye medlemmer på Voss Resort Fjellheisar AS.

I november var tariffavtalen i boks, og det hviskes om at det var «Kongen av Hanguren» som har trukket i snorene.

Det skal vi komme tilbake til om litt. Først venter et gjensyn med unggutten Marius oppe på Hangurstoppen.

Venter på «godlyden»

Vi tar plass inne i «Oksen». Med ett forsvinner Vossebygda under oss, og et landskap som kunne vært dratt rett ut av nasjonalromantikken folder seg ut på alle sider av den vindusrike gondolvogna.

Dørene åpner seg, og på perrongen venter Marius. Lua er trukket godt ned i panna og han går mot et over to meter langt skistativ litt lenger borte. Det skal flyttes ut på den nypreparerte plassen ved restauranten, og med sterke nevner griper han om det.

Nå kan gjestene bare komme.

– Siden det er hverdag og såpass kaldt, kommer det kanskje bare mellom 100 og 300 besøkende i dag. Det er ikke så mange, på en god dag i påsken kan det være så mange som 3–4000 personer innom anlegget, sier Marius.

Marius Søreide nyter utsikten fra Hangurstoppen.

Jon Hunnålvatn Tøn

Han forteller om varierte arbeidsdager og kjekke folk. Om magien som oppstår når han tar den første kabinen opp om morgenen. Om månen som i dag sto rett over masta, med lilla toner i bakgrunnen.

Selv har han jobbet på resorten siden 2019, først i skiheisene, nå i gondolen.

Og han kvier seg ikke for å få ting gjort. Med bevegelser en fjellgeit verdig, klyver han opp på vogn nummer 6 for å skifte batteriet som er stasjonert på taket.

Med et byks er han nede igjen.

– Da får vi se om vognen begynner å pipe, om den gjør det, har jeg gjort alt riktig.

Han venter spent. En deilig dur-akkord fyller lufta.

 – Der var godlyden, ja. Da var alt i orden, sier 27-åringen lettet.

Nå består resten av arbeidsdagen av å følge med på at det ikke skjer noe uønsket. Gjester skal opp og ned. Om noe skulle skje i gondolen, enten av maskinelle skader eller personer som trenger hjelp, er det to lag i bakhånd som trår til.

Om det er mistanke om personskader, trykker Marius på nødstoppen sånn at banen stopper, og så er det å gå ut og sjekke at alt er som det skal. Om det er noe maskinelt, stopper banen av seg selv.

 – Det er ikke mange feil med dette systemet, det er i så fall kulden som kan gjøre litt tull, men det er lite av det også. Men det er få ulykker og uhell, sier han.

Marius Søreide sørger for at skistativet er på plass til gjestene kommer.

Jon Hunnålvatn Tøn

Bygde snømenn i dødtiden

På lik linje med kollegaen Oddvar, meldte også Marius seg inn i Arbeidsmandsforbundet før jul. Nå er de til sammen åtte organiserte i gondol og skiheis, og de trekker begge fram kollegaen Birger som primus motor.

Vi er nå tilbake til starten, der Birger går over den nypreparerte plassen 818 meter over havet. Det knirker i iskald snø, og historier fra den 25 år gamle minneboka og tiden i «Hangursheisen» fyller lufta.

I heisen var Birgers oppgave å sørge for at alt gikk riktig for seg, at ingen kom til skade. Om dagene ble lange, hadde veteranen sitt eget tidsfordriv: Han bygde snømann. Eller rettere sagt: snømenn.

– Det ballet jo litt på seg. Jeg bygde snømenn og gravde huler. Jeg lånte til og med meg noen utstillingsdukker fra en butikk på Vangen som jeg kledde ut og stilte på hodet i snøen. Det ble litt løye, med dukkene og snømennene om hverandre, forteller han.

Det hele toppet seg med en egen snøbar. Lyslenker og vann med konditorfarge ble hentet fram, og gjetordet om den spesielle drikkeinstallasjonen nådde helt til Bergen.

 – En mann som hadde hytte i nærheten reiste til byen og sa til folk at de måtte komme til Voss fordi det var en kar som hadde laget snøbar. Folk kom, og ble værende her i mange sesonger fordi de syntes det var så kjekt her oppe, sier Birger fornøyd.

Men det er også flere grunner til at vossingen smiler litt ekstra i disse dager: Rett etter nyttår fikk han beskjed om at tariffavtale var på plass for gjengen i gondolen.

Birger Rokne inspiserer "Hangurstrekket".

Jon Hunnålvatn Tøn

Vil stå sterkere sammen

Som tidligere lastebilsjåfør, har Birger vært organisert før. Han visste hva det gikk i, men da han for flere år siden prøvde å få på plass tariffavtale på Voss Resort viste det seg å bli vanskelig:

 – Den gangen hadde alt fra restaurant til skiheiser samme organisasjonsnummer. Vi hadde en tillitsvalgt, men hun sa at dersom vi skulle kreve tariffavtale, så måtte over 50 prosent være organisert. Det ville aldri skjedd, sier Birger.

Han forklarer at det den gangen, før gondolen kom, var mest drift om vinteren. Det ville være vanskelig å få ungdommene som jobbet der i fire-fem måneder til å melde seg inn i et forbund.

Dette endret seg da de ulike «avdelingene» fikk hvert sitt organisasjonsnummer. Da restauranten fikk tariffavtale, fikk Birger blod på tann.

– Da gjorde vi i fjellheisene det samme. Man står jo sterkere sammen, sier han.

Nå har han vervet åtte medlemmer, alt fra folk i tyveårene til pensjonister, og er tydelig på hva som er neste punkt på agendaen framover:

 – Nå skal vi ha et møte og stake ut veien framover, sier han mens han speider utover det gnistrende vinterlandskapet der solstrålene så vidt har begynt å danse.

Birger Rokne, også kalt "Kongen av Hanguren", smiler litt esktra om dagen. Det er det god grunn til.

Jon Hunnålvatn Tøn