Ramona sov med ulver i soveposen. Nå betaler turister over en årslønn for å overnatte

Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Gradestokken viser 16 iskalde grader i det bilen passerer knutepunktet Bjerkvik og vi tar av mot Gratangsfjellet og Tromsø.

Bildene fra fjellene rundt har nettopp vist seg i all sin prakt på landets kinolerreter i Kampen om Narvik. Nå fungerer de som kulisser på veien mot verdens nordligste dyrepark, Polar Park.

– Vi er så privilegerte her i parken – bare det å få være så tett på ulv og gaupe er helt fantastisk!

Ramona Pedersen slår ut med armene inne i det lune kafé-rommet ved inngangen.

Hun er 33 år, og har allerede jobbet i Polar Park i ti av dem. Dyrepasser-utdannelsen har hun fra Danmark, og medlem i Norsk Arbeidsmandsforbund har hun vært siden studietiden.

 – Da var han Stig (Stig Sletten, daglig leder i Polar Park red.anm.) som ga beskjed om at «det burde du bli». Og æ hørt på han Stig, ler hun på klingende dialekt.

Ramona og Stig er dyrepassere i parken. Det er bare de to, og i dag er det Ramona som styrer skuta alene.

Det er lavsesong, men dyra skal ha mat. Tjukke vinterklær blir hentet fram. Røykfrosten står ut av munnen når hun ivrig snakker om det mest spennende ved jobben: å gå inn til ulvene.

Bæsja i soveposen

Ulvene har Ramona vært sammen med siden de var en uke gamle. Fram til de var tre måneder, bodde de sammen 24 timer i døgnet. Hun sov med dem, mata dem med flaske – og hadde dem i soveposen.

– Ulvene både tissa og bæsja i soveposen. Det er fortsatt noe av det kuleste jeg har gjort. De er jo nesten som ungene mine! Grunnen til at vi sosialiserer ulv er fordi de har en naturlig frykt for mennesker og alt som er nytt. Det har vi lyst til å fjerne mest mulig, sier hun.

Vi skal komme tilbake til ulvene litt senere. Det nærmer seg dagens fôringsrunde, og Ramona går med raske skritt mot hytta der dyrematen tilberedes.

Elgen Stine og moskusen Nina-Katrin

Den tunge lukta av dyreslakt slår imot oss i det vi kommer inn i rommet.

Ramona plukker opp en kniv, og begynner å skjære i det kjøttfulle lammelåret som ligger på metalldisken foran seg. Dyrene skal ha mat en gang om dagen, og nå er det måltidet til gaupene, jerven, og fjellrevene som skal parteres.

– Det er verre når vi får inn større dyr som hest eller elg, forklarer Ramona, mens hun bytter bort kniven med en håndsag med mørkeblått håndtak.

Hun skjærer, deler opp og veier kjøttstykkene. Beinet skal regnes bort, det er vekta i kjøtt som teller.

– Dyrene tar opp maten forskjellig. Vi ser jo om de har blitt tjukke eller tynne. I dag får de også litt ekstra, siden det er så kaldt og de bruker mer energi.

Ramona forklarer at alle bortsett fra fjellrevene får litt ekstra i dag. De har et genetisk godt fettlag og en pels som gjør at de kan tåle ned mot minus 40 grader.

Hun forsvinner kjapt inn på naborommet og kommer tilbake med en bunt gulrøtter.

– Disse er til ho Stine.

– Stine?

– Ja, elgen vår.

Navnene til dyra i Polar Park er inspirert av tidligere ansatte. I tillegg til Stine, har også moskusen Nina-Katrin navnet sitt fra en tidligere medarbeider.

Stine var innom parken i forbindelse med Nav, og fikk parkens eneste elg oppkalt etter seg.

Årets TV-øyeblikk

Parken er rett som det er i det lokale nyhetsbildet, og nådde også rikspressen med årets TV-øyeblikk i 2020.

Klippet der Jon Almaas tungekysset en av ulvene i parken under programmet 71 grader nord gikk helt til topps under Gullruten, og plutselig ble Polar Park noe folk over det ganske land visste hva var.

Her kan du se

klippet fra parken.

Både Ramona og kollegaen Stig var med under filmingen:

– Det var kjempeartig. Veldig mange nordmenn vet hvem vi er på grunn av det, ler Ramona, før hun kikker ut vinduet og utbryter:

– Firhjuling er klar, nå kan vi starte foringsrunden!

En av verdens dyreste overnattinger

Polar Park så dagens lys 18. juni 1994, og baserer seg på å vise fram dyr i sine naturlige omgivelser.

Dette innebærer at hver art får rikelig med plass å boltre seg på: Med 1100 mål fordelt på 12 innhegninger har parken verdens største areal per dyr.

Men det er ikke bare jerv, gaupe, elg, rein, hjort, moskus, fjellrev, bjørn og ulv Polar Park kan by på. I 2018 ble konseptet Wolf Lodge kåret til et av verdens dyreste overnattingssteder av magasinet Forbes.

Kort forklart er Wolf Lodge et lite hus inne i ulveinnhegningen. Om man har penger nok, kan man leie huset i tre dager, og få vertinne, privat kokk og dyrepasser med på kjøpet.

I løpet av et år tilbyr Polar Park et sted mellom 10 og 13 overnattinger her. Prisen er hemmelig, men står, ifølge Ramona, for en stor del av parkens inntjening.

– Gjestene betaler mer enn jeg har i årslønn. Så kan man jo lure på om jeg tjener mye eller lite, sier hun lurt.

Sjekker tennene

– Stine, vil du ha gulrot?

Ramona vasser i snø til over knærne. Det rasler i gulrøtter fra det tomme syltetøyspannet i plast. Der, mellom nakne trær, kommer Stine luntende.

Med kjærlig hånd stryker Ramona den enorme elgen på mulen.

 – Du er så flink, nesten hvisker hun til elgkua, mens hun snur seg til journalisten og forklarer at nærkontakt med dyra er viktig av mange grunner, også helsemessige:

– Det kan være en god måte å finne ut om tennene deres er som de skal …

Mer rekker hun ikke å si, for stillheten blir plutselig brutt av et firstemt ulvekor en westernfilm verdig. Vi skynder oss tilbake til firhjulingen. Det er snart ulvene sin tur, men først skal Ramona en svingom innom gaupa Frost og tre gode venner.

Har dere mammut?

Et tysk par kommer hutrende forbi i det motoren stopper utenfor inngangen til fjellrevene.

Ramona smiler mot dem, og slår av en liten prat før hun låser seg inn til revene. Hun setter seg på huk, og tre pelsdotter kommer springene mot matmor.

 – Januar kan være en veldig rolig måned. Det har vært litt opp og ned, men vinteren har bestandig vært lavsesong hos oss, sier Ramona, og nikker mot tyskerne.

De som kommer til Polar Park på vinterstid er ofte nordlys-turister. I tillegg får parken god hjelp fra cruiseskipene fra både Narvik og Tromsø, og bussruta The Arctic Route.

Om sommeren kan Polar Park ha 1000 besøkende i løpet av en dag. På et år er cirka 30.000 innom dyreparken.

– Det synes vi er bra til å være så langt borte, og så langt nordpå, sier Ramona.

– Merker dere forskjell på turistene?

– Ja, absolutt! Amerikanerne og engelskmennene er superhyggelige. De asiatiske legger igjen mest penger, de kjøper veldig mange suvenirer. Og så får vi jo en del komiske spørsmål, da, ler hun, og forteller gladelig historien om turisten som lurte på om de hadde mammut i parken – og han som trodde jerven var det samme dyret som Sid i filmen Istid.

– Bortsett fra dyra, er kanskje det artigste ved å jobbe her at man treffer så mange forskjellige folk. Stillingsbeskrivelsen her er ganske vid, sier hun.

For, i tillegg til fôring og dyrepass, måker Ramona også snø, jobber i kafeen, har omvisninger – og styrer parkens sosiale mediekanaler.

De er så få ansatte, alle må trå til der det trengs. Hun beskriver det som en liten familie. Kanskje ikke så rart, når moskusen heter Nina-Katrin og ulvene har tisset i soveposen din fra de var en uke gamle.

Nå har de blitt ni år, og er siste stopp på dagens foringsrunde.

Strenge sikkerhetsrutiner

Ulvene står og piper innenfor den høye innhegningen. Når de ser oss, tar de sats og hopper mot gjerdet. De kan minne litt om sprettballer, der de fyker tilbake, akkompagnert av en metallisk skranglelyd fra gjerdet.

– Hei Marit, roper Ramona muntert mot tispa som står lengst borte. Hun river av seg den tunge vinterjakka, og med diskos-lignende bevegelser slynger hun et stort kjøttstykke over det to-tre meter høye gjerdet.

Siden det bare er Ramona som er på jobb denne dagen, får vi ikke gått inn og hilst på ulvene. Av sikkerhetsgrunner må det alltid være med to dyrepassere inn i innhegningen.

Dessuten har fotografen tatt på seg høye vintersko i selskinn, noe som ifølge vår dyrepasser uansett ikke hadde gått bra der inne – ulvene hadde spist dem til lunsj.

Drømmebildet av Ramona i het omfavnelse med herr gråbein blir derfor ikke en realitet. Men hun forteller at hun har rikelig med «woolfies» som hun kan sende over, så da gjør ikke det så mye. Sikkerheten må komme først, det viker dyrepasserne aldri fra.

Vet hvordan ulvene reagerer

De har alltid med seg pepperspray inn til dyrene. Hos ulvene må de også gå mer i dybden med gjestene som skal inn i innhegningen. Hendene skal opp, sånn at dyrene ikke treffer ansiktet med potene. De får heller ikke dytte ulvene bort.

– Hele prosessen der ulvene er tett på folk, er positiv for dem. Dersom man begynner å dytte ulvene bort, blir det ikke lenger det. Vi er alltid inne på ulvenes premisser, sier Ramona.

Hun forteller at dersom de ser eller hører på folk at de ikke kommer til å oppføre seg, må de ta en avgjørelse på at vedkommende ikke får bli med inn.

Det hender også at de må ta folk ut. Det skjedde for kort tid siden, da de hadde en gjest inne som nettopp hadde skifta hormon-plaster:

– Ulvene lukter hormonforandringer. Da vi kom inn, ble de veldig ivrige på området der plasteret var. De nafsa og bet. Vi måtte ta gjesten ut, for fokuset fra ulvene ble for stort på henne. Vi vet hvordan ulvene reagerer, men ikke hvordan menneskene gjør det, sier Ramona.

Aldri hatt uhell

Det har vært sår, rifter og neseblod, og ja, ulvene kan bite – men store uhell har det aldri vært, og Ramona har aldri følt seg redd inne blant ulvene.

Nå drømmer hun om at det skal komme isbjørn til parken, og ser lyst på framtida:

– Nå ser det veldig bra ut, sier hun og skuer utover det iskalde landskapet med filmfjellene i bakgrunnen.