Roald (87) synes flere på hans alder bør si høyt hva de mener

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Roald Westerbotn, medlem i Arbeidsmandsforbundet gjennom 55 år, åpner døra i stripet skjorte, vest og slips med perfekt knute.

Håret ligger i en bølget frisyre, en vipp opp bak.

Kona har lagt fram smørbrød med ost høvlet i riller til besøket fra Arbeidsmanden.

Han ble medlem i forbundet da han var 17 år og sorterte kull på Hotellneset på Svalbard. Han frøs noe så grassat på hendene den gangen – kunne ikke ledelsen sende inn varmluft og spandere et par hansker på ham og kollegaene?

Jo da, med nok organiserte arbeidstakere ble det orden i sakene, og tida på Svalbard ble den beste i Roalds arbeidsliv. Det fikk ham nylig til å ta fram blyant og ark og skrive til forbundets fagblad.

87-åringen forklarte at gruvedrifta på Svalbard har gitt europeisk industri det reneste kullet på markedet. «Og gruvearbeiderne har vært viktige for å sikre norsk suverenitet og bosetting», fortsatte han.

Så puttet han arket i en konvolutt og sendte det til Arbeidsmandens redaktør.

– Geitene var de verste

Roald Westerbotn tar imot fagbladet hjemme i Storsteinnes, et par timers kjøretur sørøst for Tromsø. Fra utestua kan vi se fjellene stupe ned i Balsfjorden.

Egentlig er han fra Josefsvatn åtte kilometer unna. Der hadde foreldrene Marie og Leonard kyr, geiter, sauser og høns, og Roald hjalp til på gården fra han var seks år. Først kuttet han ugress. Etter hvert fikk han jage geitene ut om morgenen og hente dem inn igjen når dagen grydde.

Det var tungt arbeid.

– Geiter er sta. Det var de verste dyrene, sier Roald.

Vest og veteranbil

Vesten hans har mørkeblått forstykke og er lyseblå i ryggen, antrekket ser ut til å være hentet i England. Utenfor står en kremblå veteranbil av merket Morris Minor, samme modell som politibetjenten i Aidensfield kjører i den britiske TV-serien «Med hjartet på rette staden».

Sansen for stil er arvet. Moren Marie tok seg rett som det var fri fra gårdsarbeidet for å kjøpe en ny hatt inne i Tromsø.

– Hatter og kjoler – hun var steike interessert, forteller Roald.

Hatten kunne være knallrød med fjær. Kjolene satt som de skulle.

– Det hendte folk kommenterte hvor fin hun var i klærne. Da sa mor mi bare: «Det er ikke klærne som er fine, det er kroppen som er fin!»

Det glir et smil over Roalds ansikt. Han mener, som sin mor, ett og annet om klær:

– Jeg ser at mannfolk i dag går på kafé i urent arbeidstøy.

– Det synes du ikke noe om?

– Nei, jeg liker at folk kler seg.

SANS FOR STIL: Veteranbilen av merket Morris Minor er den samme som i TV-serien "Med hjartet på rette staden".

Kirsti Westerbotn

Skitur i hjemtraktene

Han har vært pensjonist i snart 17 år, men på gårdsplassen står en splitter ny traktor. Den bruker han til å sjaue på eiendommene sine, hvor han leier ut plass til bobiler og campingbiler.

For ikke lenge siden snekret han seg ei bu på størrelse med ei dukkestue og fikk fraktet den med helikopter til barndomshjemmet ved Josefsvatn. En gang i uka gjennom hele vinteren drar han til gården han har arvet for å gå på ski.

Han går ei sløyfe på fem kilometer i barndommens løyper. Så setter han seg i bua han har snekret, og tar fram termosen.

– Da blir det en kaffetår, sier han.

JOBBER FREMDELES: Roald Westerbotn kjøpte seg nylig en splitter ny traktor for å rydde på eiendommene sine.

Kirsti Westerbotn

Styrtet i døden

Da Roald var 80 år, ville han ta flysertifikat. Han skaffet seg to instruktører, og ble god kompis med dem begge. Undervisningen gikk bra og planene var grandiose: Med ferskt sertifikat skulle Roald få lande på eiendommen på Josefsvatn.

Så gikk det galt. En lørdag sa den ene instruktøren at han ville ta med seg fetteren og fly en tur hjem til Svolvær. «God tur, vi sees til uka», sa Roald.

Dagen derpå hørte han på nyhetene at et småfly hadde styrtet i sjøen ved Svolvær, og de to i flyet mistet livet.

Det var instruktøren hans og fetteren.

– Det kan skje at den som styrer ser en kunstig horisont. Hav kan bli himmel, forklarer Roald.

For ham ble det aldri noe flysertifikat.

– Jeg klarte ikke mer. Jeg prøvde en annen instruktør, men det var ikke det samme.

Skrudde jagerfly

Da han var guttunge, pleide han å legge seg på ryggen i gresset og se opp på himmelen. Gleden var stor hvis et fly passerte, og la igjen ei hvit stripe i det blå.

Han drømte om å bli flymekaniker, og klarte det. Han tok utdanningen gjennom Forsvaret da han var noenogtjue år, og skrudde jagerfly i skvadron 331, den enheten som skjøt ned flest tyske fly under krigen.

Det må ha vært en rar opplevelse for en som vokste opp med tyskere hjemme i stua. Roald er født i 1938, og var to år da soldatene kom til Norge. Sju-åtte av dem krevde å få bo på gården ved Josefsvatn.

«Bong-bong» fra tyskerne

Roald husker at han leverte melk fra fjøset til okkupantene. Tilbake fikk han «bong-bong».

– Jeg kom dit med store votter, og tyskerne fylte dem med sukkertøy, forteller han.

Til jul pyntet soldatene familiens juletre med godteri. Ofte ble det spilt musikk i stua til langt på natt – Roald kunne høre det helt inn på soverommet.

Men en kveld ble det besynderlig stille. Roald forteller:

– Det var en østerriker som ofte spilte trekkspill. Nå sa far min: «Så stille det er», og vi gikk inn for å se hva som hadde skjedd. Der satt østerrikeren over trekkspillet og gråt. Han hadde fått beskjed om at han skulle sendes videre til Østfronten. Derfra var det ikke mange som kom hjem.

Roald ble lei seg den gangen. Han så aldri noe vondt i soldatene som tok seg inn på gården.

– Da de bodde hos oss, hadde vi ikke opplysninger om hvordan tyskerne for fram i krigen. Det fikk vi høre om først etterpå. Dessuten vet vi jo at soldatene bare fulgte ordre fra lederne sine.

87-åringen forteller med mørkeblå, blanke øyne.

– De som bodde hos oss var utrolig omgjengelige, og ikke aggressive. Flere av dem var foreldre med unger der hjemme.

ALBUM: Roald har bilder både fra tida som flymekaniker og fra Svalbard.

Kirsti Westerbotn

Tjente penger og kjøpte dress

Roald hadde hatt flere jobber før han ble flymekaniker. Da han var 14 år, bar han isolatorer til høyspentledninger.

– To stykker om gangen, og de var tunge, forteller han.

Så kom en skikkelig snøvinter, og tenåringen spurte den lokale veimesteren om han kunne hjelpe til. Jo da, Roald kunne få jobb, og måkte veier med en stor skyffelspade.

– Jeg var bare 15 år, så veimesteren måtte skrive kontrakt i faren min sitt navn.

Året etter fikk han jobb i en lagerforretning i Tromsø. Der sorterte han elektronisk materiale, og tjente så mye at han kunne kjøpe seg sin første dress.

Den var grå, med røde striper. Han smiler.

– Det er ikke en dress jeg ville valgt i dag.

Startet i messekjøkkenet

Mange av kameratene hans ville på sjøen den gangen. Men Roald så til Svalbard. I gruvene var lønningene gode og skatten lav. I fjellene var det moskus og isbjørn, polarrev og rein.

Han var 16 år og opptatt av penger og eventyr.

Han fikk jobb, og startet med å skrelle poteter i messekjøkkenet til en av gruvene, omtrent der flyplassen ligger i dag. Første dag ble han huket tak i av kvinnen som styrte kjøkkenet.

– Jeg synes egentlig hun var bra oppe i årene, men hun var antakelig ikke mer enn 30–40. Ei ganske streng dame: «En ting må jeg si,» sa hun. «Jeg lurer på hva slags foreldre du har som har sendt deg opp hit!». Hun syntes nok jeg var litt for ung til å være i et sånt miljø, så langt hjemmefra.

– Hadde hun rett, da?

– Nei da. Det var kjempegreit. Jeg bodde på brakke og trivdes godt.

Føler med gruvearbeiderne

16-åringen satte seg som mål å jobbe seg opp i stilling. Etter fem måneder i messa, fikk han i oppgave å rense kull.

Så bar det til kaia, hvor Roald fikk veie kull som skulle videre med båt.

– Det var en ganske ansvarsfull jobb, så jeg ble overrasket over å bli tildelt den.

En dag ble han sendt ut i traktor av formannen. Uten opplæring, med følgende kommando: «Hva er det verste som kan skje? At du går tom for diesel!»

– Når arbeidsdagen var slutt, konkurrerte vi om hvem som var først i dusjen. Vi sprang i førti minusgrader og kledde av oss underveis!

Roald ble tre år på Svalbard. Bildene i hodet står sterkt: En flokk moskus som fikk teften av tenåringen da han var ute på ski. Ishavsskuta i lav sol, som brøytet seg inn i en meter tjukk is.

Han føler sterkt med gruvearbeiderne som nå mister jobben.

– På Svalbard fikk jeg min aller fineste arbeidsplass, sier han.

25 år i Statens vegvesen

Roald har også vært reparatør i en magnesiumfabrikk for Norsk Hydro, og avsluttet arbeidslivet med 25 år i Statens vegvesen. Der var han formann, og sørget blant annet for å holde grøftene rundt riksvei 50 fri for is.

– Husker du «Oluf», komikeren? spør han.

– Han kalte riksvei 50 for «Norges lengste elv». Og han hadde rett.

Roald humrer, og forteller om hvordan han måtte rykke ut med steamkjelen for å smelte is vinterstid.

På den tida han ble pensjonist, ble vedlikeholdsenheten i Statens vegvesen skilt ut som et eget aksjeselskap og kalt Mesta.

Det har Roald klare meninger om.

– Der ville jeg ikke jobbet. De ødela alt som var, sier han.

– Påpeke ting jeg synes er feil

Når 87-åringen synes noe er riv ruskende, sier han ifra. Aller helst sender han leserbrev, skrevet for hånd, eller får datteren Kirsti til å taste det hele inn på PC.

Roald har vært på trykk lokalt og nasjonalt, i Nordlys, Nye Troms og i Svalbardposten.

Leserbrevene kan handle om så mangt: om at sykkelrittet Arctic Race burde legge inn et stopp i Balsfjord eller at kommunen bruker for mye penger på å befare ei bru.

Roald synes flere eldre bør si høyt hva de mener.

– Man skal ikke bare klage og syte, det er ganske viktig å uttale seg også. Jeg prøver å påpeke ting jeg synes er feil i samfunnet.