Sanders mor, far og bror jobbet i gruvene på Svalbard. Nå er han den siste i familien som er igjen på øya

Tekst: Siri Åbø Wiersen

Foto: Ángel Valiente

Sommeren 2019 ble han ansatt som sommervikar i Gruve 7, og skulle etter planen være der en måneds tid.

– Men så balla det egentlig bare på seg. Nå tar jeg fagbrev i fjell- og bergverk, sier han, som nå er på tredje året som gruvearbeider.

Han var to måneder gammel da han kom til Svalbard. Både moren og faren jobbet i gruvene. Senere skulle hans storebror også jobbe i Gruve 7. Nå er Sander den siste igjen på øya.

– Man har jo hørt det lenge, siden man var ungdom, at disse gruvegreiene ikke var noe å satse på. Det skulle legges ned uansett, en eller annen gang. Men så gikk årene og det skjedde ikke. Så plutselig endte man opp her selv også, sier han.

Han har vokst opp som en generasjon med svalbardianere hvor mange foreldre jobbet i gruva, enten i Svea eller i Longyearbyen. Historier om tøffe forhold, men godt samhold, var omtrent dagligdagse.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig på opplevelsene. Jeg stortrives, og det tror jeg har noe med samholdet å gjøre. Det er et utrolig godt arbeidsmiljø. Selv om jeg bare er 23 år tror jeg ikke man finner et like godt arbeidsmiljø i jobber nede, sier han.

Sander har kontrakt uti 2022 «en gang». Da er også oppryddingen i Svea ferdig, og mange av arbeiderne der med lengre ansiennitet vil gå over til Gruve 7. 23-åringen håper likevel at han får fortsette til siste slutt i Gruve 7.

– Vi får se. Jeg ønsker å være med så lenge som mulig. Personlig synes jeg det er synd at dette går mot slutten – de legger ned arbeidsplasser med mye historie. De legger på en måte ned en arbeidsgruppe også. Det er kjipt, sier han.

Den unge gruvebusen har ikke angret et sekund på at han valgte å fortsette den gangen i 2019, til tross for det som kommer til å skje i løpet av de neste årene.

– Nå har jeg fått oppleve dette som både mor mi, faren min og broren min har gjort. Og jeg får være en del av historien, ikke minst. Det er en del stolthet knyttet til det, erkjenner han.

Etter at eventyret i Gruve 7 blir avsluttet er det fastlandet som venter. I sommer kjøpte han seg hus et stykke nord for Ålesund, hvor kjæresten allerede har flyttet til. På spørsmål om han ikke kunne tenke seg å fortsette på Svalbard, eventuelt med noe annet, er han tydelig på at det er fjell- og bergverk han ønsker å jobbe med.

– Det er det som interesserer meg, så det blir nok noe sånt på fastlandet også. Man merker at andre også begynner å planlegge for veien videre, vi snakker åpent om det. Så man er fullt klar over at det begynner å bli på tide å bevege på seg. Enten må man komme seg til fastlandet eller så må man finne noe helt annet her oppe.

– Er du klar for å flytte?

– Ja, det vil jeg nå si. Men Longyearbyen er en veldig trygg plass. Dette er min hjemplass, det er her jeg kommer fra. Så håper jeg at sluttdatoen blir forskjøvet – men jeg vet ikke. Jeg håper, sier Sander Sårheim.

– Litt høl i hue alt sammen

– Når det først skal legges ned hadde det vært artig å være med på å avslutte kapittelet, sier Odd Egil Hofstad.

Ángel Valiente

Odd Egil Hofstad (58) har kontrakt fram til sommeren. Det er heller ikke voldsomt med «liv laga» å fortsette utover det, som han sier, når det uansett skal legges ned.

– Det er ikke sikkert at det blir i to år til. Jeg begynner å bli såpass gammel at jeg snart har gått ut på dato, så jeg følger med på jobber nede. Samtidig har jeg et lite håp om at jeg får fortsette der jeg er – det er jo egentlig det jeg vil, sier han.

Han begynte å jobbe i Svea i 2006, og ble der til 2017. Deretter var han nede en periode før han begynte i Gruve 7 i 2019.

– Arbeidsmiljø og kolleger har veldig mye å si, det veier tungt. Det var verre da man skulle legge ned i Svea – det var mange flere folk og berørte derfor så mange flere, sier han om stemningen på jobb til tross for de harde faktaene om nedleggelsen.

Han har familie i Trøndelag. De flyttet ned i 2011. Hvis Gruve 7 skulle bestå ville Odd Egil sannsynligvis blitt igjen til han kan gå av med pensjon.

– Jeg synes egentlig det er litt høl i hue alt sammen. Vi produserer det reneste kullet i verden, og vi blir så liten i en verdensmålestokk at jeg synes det er litt høl i hue. Spørsmålet er hva vi skal begynne med etterpå? I 2025 skal det være ferdig ryddet, og hva blir alternativet for dem som ønsker å bo her da?, spør han.

Å flytte fra Longyearbyen nå, sammenlignet med da han dro ned i 2017, beskriver han som mye lettere.

– Jeg merker stor forskjell fra da jeg kom opp i januar 2005. Byen er i stor forandring. Å flytte fra byen kommer til å gå lettere nå enn hva det gjorde sist, for det er ikke det samme lenger. Men jeg synes veldig synd på dem som har etablert seg med familie. Det skal godt gjøres å finne nye jobber til alle sammen oppå der, sier han.

Odd Egil tror at en del av de ansatte vil flytte ned før hele Gruve 7-kapittelet er ferdig.

– Ungdommen har begynt å søke jobber nede. Mange vil nok dra nå i løpet av et års tid, jeg tror ikke de klarer å holde på folk. De har begynt å skolere seg, og det er bra, men det gjør de vel for å søke jobber nede. Det er egentlig ikke noe å søke på Svalbard lenger, så gruvebusen vil gradvis forsvinne fra bymiljøet, sier han.

Konsekvensene vil være at selskapet sitter igjen med folk mellom 55 og 65, tror han.

– Men stemningen på jobb er overraskende god. Vi har en god dose galgenhumor oppi det hele, sier han.

– Hva er sannsynligheten for at du blir til 2025?

– Jeg har ikke søkt nye jobber nå, og håper på å få fortsette. Hvis vi skal stoppe i 2023 blir det sikkert to år med opprydding, og da kan det hende jeg blir til 2025. Når det først skal legges ned hadde det vært artig å være med på å avslutte kapittelet, svarer han.

– Jeg er heldig som har fått være en del av historien 

– Vi vil ikke risikere usikkerhet og arbeidsledighet i 2023. Jeg stikker nok derfor før det, hvis jeg får et godt jobbtilbud på fastlandet så må jeg nesten slå til, sier Kenneth Grønnesby.

Ángel Valiente

Kenneth Grønnesby søker allerede andre jobber, som flere i Gruve 7. Han flyttet opp i januar 2012, og begynte å jobbe i Gruve 7 i november 2017.

– Vi er flere som har begynt å se etter annen jobb på fastlandet. Vi vil ikke risikere usikkerhet og arbeidsledighet i 2023. Jeg stikker nok derfor før det, hvis jeg får et godt jobbtilbud på fastlandet så må jeg nesten slå til, sier han.

– Hadde du blitt lenger om man ikke skulle stenge gruva?

– Nei, det tror jeg egentlig ikke. Det nærmer seg ti år, og da tenker jeg at man kanskje må flytte ned mens leken er god. Det er derfor ikke krise for meg å miste jobben i løpet av de neste årene, jeg har uansett tenkt å flytte, svarer han.

Kenneth synes det er synd at man stenger ned en fin arbeidsplass, et godt arbeidsmiljø og en artig jobb.

– Sånn sett er det litt dumt, at ikke flere får muligheten til å drive med dette. Jeg er heldig som har fått være en del av historien, det er jeg stolt av, sier han.

På jobb snakkes det om hvordan ting heller skulle ha vært, og hvordan ting kunne blitt gjort bedre. Han tror at alle som jobber der er klar over viktigheten av det grønne skiftet, selv om mange ser på det som symbolpolitikk.

– Store Norske har ikke vært veldig inntektsbringende, så det er nok på tide.

Han tror, som flere med ham, at de som har bestemt nedleggingen ikke er fullt klar over hva kullet brukes til og hva industrien trenger det til.

– Det er nok heller det at de forbinder ordet «kull» med noe stygt. Men jeg skal ikke konspirere. Men man sitter nå og «jatter» med, sier han.

Nå venter huset på fastlandet, som blir mer og mer hjemme for Kenneth. Han føler seg også litt ferdig med hele Svalbard.

– Jeg tenker at det kan være greit å komme seg ned og være litt der også, sier han.

Venter på drømmejobben

Den foreløpige planen til Guttorm Wilhelmsen er å stå løpet ut.

Ángel Valiente

Guttorm Wilhelmsen (44) begynte i Svea vest i juni 2000. Der ble han i ti år, før han begynte i Longyearbyen og Gruve 7.

– Den foreløpige planen er å stå løpet ut. Men det skjer mye nede også nå, der jeg har hus. Det er nye veier og tuneller som skal bygges. Jeg har begynt å se etter jobber nede, og hvis jeg får ny jobb i 2023 tar jeg kanskje fatt på det. Jeg har ikke søkt noe ennå, men hvis drømmejobben dukker opp så gjør jeg kanskje det, sier han.

Han har hytte og båt på Svalbard, men det som holder ham igjen er jobben. Hytta skal han beholde selv om han flytter ned, så turer til Svalbard blir det uansett.

– Hytta er i Rindersbukta, den som blir fredet hvert år, sier han og ler.

Da han kjøpte den i 2011 var det ikke uvanlig å se turfølger i området, i motsetning til nå.

Guttorm hadde ikke flyttet sørover om ikke Gruve 7 skulle stenges, tror han.

– Jeg hadde nok jobbet i mange år til, jeg trives godt. Det er blandede følelser. Det blir nok greit å få litt tid nede også, å bruke mer tid i Vesterålen.

Han synes det er helt feil at man skal stenge ned nå. Særlig med tanke på pengene man brukte på å stenge Lunckefjell.

– Indrefileten lå klar, så brukte de i stedet milliarder på å sanere et helt samfunn. At de stenger her også var ingen bombe, man har nesten gått og ventet på det. Men med framtidsutsiktene man hadde for noen år siden var det snakk om kulldrift til 2038. Plutselig snudde det, sier han.

– Når skjønte du at det kom til å gå denne veien?

– Jeg har ikke skjønt det ennå, og går og håper. Det er et lite håp, men det er langt uti horisonten, sier han.

Til tross for at sluttdatoen er et faktum er driften høy i gruva.

– Det er ingen gå sakte-aksjon, for å si det sånn. Arbeidsmiljøet er fremdeles godt og vi produserer veldig bra. Men flere av kollegene mine har begynt å søke jobber nede, så det er ikke den stabile framtiden vi så tidligere. Det vil påvirke driften om flere som jobber her nå flytter ned. Å begynne å ansette folk igjen er vel ikke det de vil, det er vel heller snakk om nedbemanning. I år er Svea ferdig og da er det folk derfra som kanskje kommer til byen og skviser ut folk her, tror han.

– Klarer Store Norske å erstatte arbeidsplassene, tror du?

– Nei, det tror jeg ikke. Det er ganske mange, og jeg ser ikke helt hva de skal gjøre. Industrien blir nok lagt ned, og det går ikke veldig bra med turistnæringen heller. På fjellet, Svalsat, må man ha en litt annen utdannelse, sier han.

Blir i Longyearbyen uansett

Når det først skal legges ned, hadde det vært artig å være med på å avslutte kapittelet, sier Odd Egil Hofstad.

Ángel Valiente

Danske Ken Martinussens planer for når Gruve 7 stenger er foreløpig ikke spikret. Men én ting er han sikker på: Han blir på Svalbard.

– Vi har absolutt planer om å bli værende her. Det er første prioritet, og så finnes det ulike planer innenfor den prioriteringen, sier han.

Ken kom til Svalbard sommeren 2003. Egentlig skulle han til Grønland, men etter å ha snakket med folk som bodde her ble planene endret. Uten plass å bo, jobb eller noen ting reiste han opp med fleksibel flybillett. Etter to uker på Mary-Ann’s flyttet han til studentboligene i Nybyen, og hadde forskjellige strøjobber det første halvåret. På nyåret i 2004 fikk han jobb i Svea som renholder. To og et halvt år senere var det gode tider og Store Norske trengte 50 mann til å jobbe i gruva. Ken ble derfor en av disse.

– Jeg ble der til nedbemanningen, og ble overført til Gruve 7 i januar 2016. Jeg har jobbet i Svea Nord, Lunckefjell og Gruve 7, og opplevd oppbemanning, nedbemanning, åpning og stenging av gruva, sier han.

Da han bodde i Nybyen møtte han det som skulle bli hans samboer og mor til to barn. Barna er nå åtte og fem år, og ekte svalbardianere.

– Jeg skal klamre meg fast i Store Norske så lenge det går. Jeg er absolutt ikke en av dem som står klar til å flytte ned når det tar slutt. Nå har vi akkurat kjøpt oss hytte også, så vi satser veldig på å bli værende her, sier han.

Til tross for at Ken kanskje går usikre tider i møte med tanke på både jobb- og boligsituasjon, fordi boligen leies gjennom jobb, føler han at familien er privilegert.

– Vi føler ikke at vi er i noen kritisk situasjon, vi føler oss ganske privilegerte sammenlignet med andre som er rammet av pandemien. Vi bruker de mulighetene vi har, og jeg føler meg overbevist om at vi finner en god løsning, sier han.

At Gruve 7 skal stenges ned kom ikke som noen overraskelse på Ken.

– Det har jeg følt på siden de stengte Svea, at gruvedriften sto foran en stor utforbakke. Det var bare et spørsmål om tid. Uansett hva vi har gjort har jeg følt at det skulle gå den veien, sier han.

– Hva synes du om avgjørelsen?

– Den er forhastet, man kunne godt ha drevet noen år til. Om det er et evighetsprosjekt tviler jeg mer på, men kullet vi utdriver skal brukes i den fremtidige næringen. Og det er av god kvalitet, svarer han.

– Hva mister Longyearbyen når gruva stenges?

– En ganske sammensatt og artig gjeng som absolutt setter sitt preg på byen. Men det har skjedd mye de siste 18 årene – gruvedriften var nok mye mer synlig den gangen sammenlignet med hva det er i dag. Nå vet folk knapt nok hvem vi er. Det er synd at industrien forsvinner, det blir et samfunn som mister det det ble bygget på, sier han.

Portrettene var første gang på trykk i Svalbardposten i desember 2021.