Sinte folk har nærmest dratt søppelkjører Fredrik ut av bilen

Camilla Yndestad

camilla.yndestad@lomedia.no

Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Klokka har så vidt passert 04.40. Ute kryper den rå lufta inn til beinet, men inne på det lille pauserommet er det lunt og varmt.

I bakgrunnen durer kaffemaskinen. Inn mot veggen står et lite bord med fire stoler. Det er førstemann til mølla.

Nå strømmer det inn reflekskledte mannfolk med Franzefoss-logo på ryggen. De er søppelkjørere og følgemenn, og arbeidsdagen starter nå.

Fredrik Grahn setter seg på plassen ved enden, og legger en iPad på bordet. Han har vært oppe siden 03.30, såpass må det være når man pendler fra Drøbak til Haraldrud i Oslo.

Selv om klokka ikke har rundet fem ennå, er det ikke spor av trøtthet å spore hos 25-åringen. Kollegaen Ali Hamza forteller at han pleier å legge seg 18.37. Fredrik er i seng en time senere.

– Han der er skikkelig gangster, han legger seg ikke før i 10-11-tida, ler Hamza og nikker mot kollegaen som er på vei inn.

Full oversikt

Stemningen er god, det drikkes kaffe, skravles og planlegges.

Fredrik logger seg på iPad-en, og finner fram dagens rute. Han peker på skjermen og forklarer hva de ulike feltene betyr. Det er informasjon om dagens stopp på 76-ruta, 56 i tallet.

Fredriks rute er til bedrifter, ikke privatpersoner. Noen stopp er hos «ringekunder», kunder som ikke har så mye søppel og som ringer inn når de trenger henting.

Klokka 04.45: Fredrik Grahn (t.v) ser gjennom dagens rute på iPad-en. Kollegaen Ali Hamza (t.h) forteller at han pleier å legge seg 18.37. Fredrik er i seng en time senere.

Jan-Erik Østlie

Fredrik sjekker at det ikke er steder på ruta han ikke har vært før. Han må ha oversikt.

– Jeg kjører omtrent samme rute hver dag, men stedene kan variere. Mandag, onsdag og fredag er det samme, og tirsdag og torsdag er like – så litt variasjon er det jo, forteller han.

Elsker å kjøre bil

Utenfor pauserommet står søppelbilene på rad og rekke. På avstand kan de minne litt om store snøfonner der de hviler, halvveis skjult i lyset fra gatelykta. Motorene brummer. Fredrik leter seg fram, finner sin bil.

Utenfor pauserommet står søppelbilene på rad og rekke. På avstand kan de minne litt om store snøfonner der de hviler, halvveis skjult i lyset fra gatelykta.

Jan-Erik Østlie

– Den er egentlig ikke min, da. Bilen jeg skal ha fast er på verksted nå, så jeg kjører denne inntil videre, sier Fredrik.

Han klatrer inn i førerhuset, vrir om tenninga og rygger bakover. Med store, kjærlige armbevegelser svinger han rattet og kjører bilen ut på plassen. Blikket er nesten salig. Fredrik elsker å kjøre bil.

Nå har han jobbet sju måneder i Franzefoss. Som nyutdannet yrkessjåfør var han på jakt etter jobb, og ble kalt inn til intervju. Resten er historie.

– Man blir skikkelig utfordra når man kjører inne i Oslo. Det er drit trangt overalt, du er nødt til å ha oversikt hele tiden. Det er mange syklister, fotgjengere og biler som legger seg i blindsonen. Da utvikler du deg som yrkessjåfør, sier han.

Fredrik husker godt da han kom inn til Oslo med søppelbil for første gang. Det var om sommeren, på en tid da konsentrasjonen av syklister og elektriske sparkesykler var høyere enn vanlig.

– Det var dritvanskelig. Syklistene har en tendens til å legge seg litt for nær lastebilene, spesielt i de områdene av bilen der vi har dårlig sikt. Man skal være veldig obs på ikke å kjøre noen i hjel. Folk oppfører seg som om de er udødelige i trafikken, forteller han.

Nå er bilen klar. Fredrik trøkker inn gasspedalen og setter kursen mot sentrum av hovedstaden.

Går opptil 20.000 skritt om dagen

Klokken 08.00 stopper Fredrik bilen utenfor Villa Paradiso på Frogner.

Det har så vidt begynt å lysne. Travle mennesker haster forbi på fortauet, syklister kjører om kapp med bilene på venstre side av den parkerte søppelbilen.

Holder orden: Det er ikke bare trafikkbildet Fredrik må ha orden på. Dører og portrom må åpnes med riktig nøkkel.

Jan-Erik Østlie

Følgemannen Cato Gullaksen forteller om en fin rute så langt. Han og sjåføren jobber i team, de må være to når blytunge søppelkasser skal flyttes og tømmes.

Cato er egentlig sjåfør, men trår til som følgemann der det trengs.

– Jeg går opptil 20.000 skritt om dagen, sier Fredrik, mens han raskt beveger seg inn i nærmeste kjeller.

Sterke armer røsker tak i håndtaket på en svær søppeldunk med fire hjul. 100 kilo kan den veie på det meste – om den inneholder matavfall.

Alt gjøres manuelt, bortsett fra prosessen når søppeldunken tømmes inn i bilen – det er maskinarbeid. Det funker så lenge været er bra, og så lenge fortauene er frie for snø. Det var de ikke den januardagen da Fredrik måtte jobbe fire timer overtid.

 – Alt av snø kom ned samtidig, det var helt enorme mengder. Brøytebilen hadde ikke kommet, og vi måtte dra kassene gjennom snøfonnene. Det var helt ekstremt tungt, forteller 25-åringen.

Fredrik Grahn kan gå opptil 20.000 skritt i løpet av en arbeidsdag.

Jan-Erik Østlie

Det kan bli faenskap

Han piler i full fart over gata. Det tutes og hoies, men dette har Fredrik gjort før. Han river opp lokket på en søppeldunk. Bakfra ser det ut som han stuper kråke opp i den enorme kassa. Vi snakker akrobatikk på høyt nivå. Han leter rundt, fisker opp noe gjennomsiktig plast.

Noen ganger er det mer effektivt å ta ut innholdet for hånd enn å gå fram og tilbake med kassene. Tilbake til bilen, nytt stopp.

– Har det vært tilfeller der du ikke har funnet parkering?

– Ja, da sperrer jeg veien. Da må jeg bare det. Jeg gjør ikke det på steder der det er mye trafikk, men må jeg, så må jeg.

Da blir det fort bråk med sinte trafikanter. Fredrik forteller om folk som nærmest har dratt han ut av bilen. Når det skjer, må han forholde seg rolig og ikke eskalere krangelen.

– Det er da det blir faenskap. Om jeg er rolig, roer det seg ned til slutt. Det går som regel greit, det har ikke vært helt crazy enda – men instinktet slår jo inn: «Faen, kommer han og skal gi meg juling, liksom». Det er sinte folk i trafikken, sånn er det bare, sier han.

Imponerende ryggekunst

Søppelbilen ruller videre mot President Harbitz’ gate. Den er sperret på grunn av bygningsarbeid, så

Fredrik må snu doningen og rygge ned den smale gata. Det er et langt stykke baklengs. Sjåføren ser i speilene – ryggekunsten er imponerende.

– Du lærer det fort. Jeg var veldig knotete og treig i starten, men man må bare gjøre det. På denne ruta her er det mange steder du må rygge inn – og det er driittrangt! Fem centimeter og mindre på hver side av bilen, forteller han.

Første gang sjåførene er ute på en ny rute, er det gjerne med noen som kan veien fra før. Fredrik har gjort det uten hjelp også, noe han beskriver som «et skikkelig styr».

Nå har han fått sin egen rute, og nyter det til fulle. Stoppestedene sitter spikret, og veien kan han utenat.

Bilen stopper ved sperringen. Fredrik haster bort til plastdunkene og røsker opp noen svarte søppelsekker.

– Jeg må bare ta noen bilder, vi må se hva som er inni. Om vi ikke ser det, må vi åpne dem – det kan være brennbare greier og alt mulig drit.

Fredrik forteller at det ikke er forbudt med svarte søppelsekker, men de som jobber på søppelanlegget må vite hva posene inneholder. Dette for å hindre feilsortering.

For kunden som har kastet dem, blir dette en merkostnad med ekstra sum på fakturaen.

Jan-Erik Østlie

Drømmejobb

Tilbake i bilen plotter Fredrik inn på iPad-en vekta på det han har tømt. Han har etter hvert fått en følelse for hvor mye de ulike kassene og posene veier. Han legger bort skjermen, vrir om nøkkelen.

– Hva gjør dere når dere må på do?

– Det er dass rundt omkring i byen, på kafeer, du lærer deg fort hvor vannhullet er, for å si det sånn. Må du, så må du, ler sjåføren.

Bilen ut i gata igjen. En taxi kommer susende, en annen bil har glemt å blinke, mennesker er på vei over et gangfelt. Fredrik er like rolig – nervøs er han ikke.

– Jeg var det i starten, men nå er jeg såpass vant til det. Det mest utfordrende med å kjøre søppelbil er å navigere i trafikken. Man må bare ta det rolig, ting blir ofte feil når man stresser. I starten stressa jeg mye, men ikke nå.

Tung: Denne søppeldunken kan veie 100 kilo om den inneholder matavfall.

Jan-Erik Østlie

Det hender at det skjer uhell, men Fredrik har så langt vært heldig. Det verste han har vært borti var da bakakselen på søppelbilen vrei seg, og han sneia borti en annen bil. Det var ikke verre enn at det ble lakkskader.

Han forteller om gleden ved å være aktiv, følelsen av å bli sterk, forutsigbare dager. Høydepunktet på ruta er når han ser framgang – at han gradvis blir mer effektiv. Det er en konkurranse han har gående med seg selv.

Klokka 13 skal han være tilbake på Haraldrud, og søpla tømt på anlegget.

– Så det er drømmejobben?

– Jeg digger det! Franzefoss er et veldig fint sted å jobbe. Masse gode kollegaer, lederne vet hva de driver med – det er bare deilig, man gleder seg til å dra på jobb når det er sånn, sier han.

Kronikk: «Fem gode grunner til å velge yrkesfag»