«Tobias i tårnet» var en vekter

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Valbergtårnet, med en høyde på 26,66 meter, kan du ikke unngå å se om du befinner deg i sentrum av Stavanger. Så ligger det da også på det høyeste punktet i byen.

Valbergtårnet rommer i dag landets eneste vektermuseum.

Dagens tårn ble bygget i årene 1849 til 1853 som et utkikkstårn for byens vektere. Tårnet kostet svært mye, langt mer enn budsjettert, og erstattet et tretårn fra 1658 som bare var halvparten så stort, men også var et vektertårn.

Det er Einar Sanstøl som forteller oss dette. Han er sammen med Kirsti Asbjørnsen en av om lag hundre som fungerer som guider i Valbergtårnet. Asbjørnsen forteller at de har guiding på 25 språk, også kinesisk. Stavanger er en internasjonal by.

TURISTATTRAKSJON: I dag er Valbergtårnet godt besøkt av turister.

Jan-Erik Østlie

Balkonger under krigen

Tidlig på 1800-tallet klagde folk som bodde i det gamle tretårnets umiddelbare nærhet. Tårnet var falleferdig, her var politisk handling nødvendig. En av datidas fremste arkitekter, Christian H. Grosch, ble kontaktet. Han har også blant annet tegnet Slottet i Oslo og Universitetet på Karl Johan.

– Var det noen modeller for Valbergtårnet?

– Ja, de gamle møllene i byen som var åttekantet og hadde fri sikt i alle vinkler. Øverste etasje har vinduer hele veien rundt, sier Sanstøl.

– Så bygde tyskerne balkonger under krigen, ikke sant?

– Jo, men de ble revet så fort krigen var over. Hovedgrunnen til at balkongene ble revet var nok mest at det ikke skulle stå igjen noen merker etter den tyske okkupasjonsmakten.

Varslet brann med flagg og lanterner

I 1853 ble Valbergtårnet tatt i bruk. Og det gamle revet. Tårnet skulle skue over byen og primært varsle brann. Oppsto brann på dagtid, ble det varslet med flagg – på nattetid ble lanterner brukt. Retningen hvor det brant ble markert fra det åttekanta tårnet.

Sanstøl forteller at dette var før Stavanger by hadde sitt eget brannkorps, så befolkningen hadde plikt til å bidra ved brann. Alle hus måtte ha ei vannbøtte tilgjengelig i tilfelle brann. Og brann ble det i en by fullt av trehus.

Storbrannen i 1860

I den store bybrannen i 1860 startet det med fyr i et hus i retning mot der Oljemuseet ligger i dag. Det blåste sterkt. 110 hus brant ned, tusen mennesker ble husløse. Området Holmen, som ligger rundt Valbergtårnet, ble hardest rammet, forteller Sanstøl. Forsikringsordninger fantes, men ingen fikk igjen forsikringssummen før husene var bygd opp igjen.

Storbrannen fikk konsekvenser, det ble innlagt vann i alle husene i Stavanger. Kommunen betalte for nedleggingen av rørene utenfor husene, resten måtte huseierne sjøl betale. I 1866 var det vann i hele byen.

Tre vektere

Brannvarslingen fra Valbergtårnet var en jobb for vektere. Tre vektere var tilknyttet tårnet. To var sammen på vakt, den tredje måtte være tilgjengelig. Vaktene var 16 timer lange, hvorav de første åtte var aktive. De siste åtte var passive da den ene vekteren blant annet skulle passe på at den andre ikke sovnet.

Tårnets siste vekter

Tobias Sanstøl (1856–1945) het en vekter som ble ansatt i 1904. Han gikk av i 1922, og ble Valbergtårnets siste vekter. Tobias var ikke bare en aktiv fyr med mange talenter, han var også oldefaren til Einar. Tobias hadde jobbet på jernbane- og veianlegg, både på Bergensbanen og Sørlandsbanen.

Ifølge forbundssekretær Terje Mikkelsen i Arbeidsmandsforbundet satt Tobias i forbundets tredje forbundsstyre. For å komme litt nærmere familien i Stavanger, søkte anleggsarbeider Tobias Sanstøl jobb i Valbergtårnet og fikk den. Anleggsarbeideren måtte omskolere seg fra anleggsarbeider til vekter.

Sanstøl ble en kjent mann i Stavanger, først og fremst i arbeiderbevegelsen. Han satt i bystyret mange år og hadde ellers mange tillitsverv.

Ble stalinist

– Oldefar var veldig aktiv politisk. Han startet som sosialdemokrat og satt i Stavanger bystyre i 1913, sier Einar.

Deretter ble han mer og mer radikal, og var antakelig en av dem som brøt ut av Arbeiderpartiet i 1923 og ble med i det nye partiet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Oldebarnet forteller at Tobias skrev mange avisartikler på denne tida. På 1930-tallet, støttet han Stalin og anså Trotskij – mannen som Lenin ønsket som sin etterfølger – for å være en forræder.

– Han insisterte på å ha det sovjetiske flagget på rommet sitt under den andre verdenskrigen, sier Einar.

Da trodde de nærmeste rundt ham at Tobias hadde blitt senil, men det var han ifølge oldebarnet slett ikke. Han flyktet til Egersundområdet under krigen for å unngå å bli tatt av tyskerne.

Tobias Sanstøl var på 1920-tallet med å stifte en fagforening for brannkonstablene i Stavanger, og ble den første formannen i foreningen. Da han sluttet som vekter i Valbergtårnet, gikk han over i pensjonistenes rekker.

Egners modell

– Hvorfor var den offentlige vektertjenesten i Valbergtårnet over i 1922?

– Tida hadde nok løpt fra hele vekterordningen. Og varslingsutstyret var blitt langt mer moderne, sier Einar Sanstøl. Han brukes som guide i tårnet.

Men denne historien slutter ikke med at Tobias i tårnet pensjonerte seg. Einar Sanstøl forteller at en dag han guidet noen turister i Valbergtårnet, kom en av dem bort til ham og sa at forfatteren Thorbjørn Egner en gang under krigen hadde besøkt Stavanger og sett Valbergtårnet med sine balkonger. Som kjent forekommer det en Tobias i tårnet i Egners kjente barnebok «Folk og røvere i Kardemommeby».

– Alt tyder på at min oldefar Tobias er modellen, sier Einar Sanstøl.

FRA HAVNA: Valbergtårnet sees fra flere steder i byen.

Jan-Erik Østlie