Vekter Dan Christian er ofte først på et åsted. Flere ganger har det nesten gått galt

Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Ole Palmstrøm

ole.palmstrom@lomedia.no

Han er 36 år, har jobbet som vekter i Securitas i 15 av dem og ble for tre år siden tillitsvalgt for kollegaene sine.

Nå jobber han i Asker og Bærum, tidligere var det i Oslo. Det var der, under en utrykning, at han lærte at det ikke er lurt å gå inn i en bygning uten å sjekke om tyven har forlatt bygget først.

Akkurat det gjør han ikke igjen.

Innbrudd i svømmehallen

Det var lille julaften og alarmen gikk i en gammel svømmehall under renovering. Bygget lå på en avsidesliggende plass, det var helt stille.

Dan Christian rykket ut alene, og så at det var fotspor i snøen rundt bygget. Han konkluderte med at tyven måtte ha forlatt området, men sjekket ikke hvilken vei sporene ledet.

Først da han kom inn i bygget, skjønte han at tyven fremdeles var der.

Dan Cristian fant han inne på et kontor i loftsetasjen. Der satt han med en internettruter i hånda. Kanskje var tyven i ferd med å lete etter et større utbytte denne kvelden – vedkommende var ruset og desperat etter å finne noe av verdi.

«Hva er det du gjør her?» spurte Dan Christian. «Jeg er her på alarm», svarte mannen. «Der er det jeg som er», svarte Dan Christian. Han la merke til at innbruddstyven hadde på deg en uniform fra Hafslund Sikkerhet, et vaktselskap som ikke lenger finnes.

«Det er greit, da bare drar jeg, da», sa tyven, men det kunne ikke Securitas-vekteren tillate. Han ba mannen sette seg ned til politiet kom.

«Vær så snill, det er lille julaften», sa tyven. Han ba om nåde, men skiftet humør da bønnen ikke ble hørt. Nå tok han fram en avbitertang: «Flytt deg, hvis ikke bruker jeg denne», lød trusselen.

– Altfor stor risiko

Dan Christian vurderte situasjonen raskt. Så at tanga var stor og tung, og tenkte at han ville rekke å komme seg unna hvis mannen svinget den til et slag.

Han ringte politiet, og tyven gikk til angrep, men Dan Christian fikk slått tanga unna og lagt tyven i bakken. Så vred mannen seg unna og løp ned i underetasjen.

Der lå svømmehallens gamle garderober – av den typen hvor hver dusj er avgrenset med en flisvegg. Det var stummende mørkt og tyven kunne gjemme seg i hvilket som helst av avlukkene. Nå gikk Dan Christian stille ut av bygget, og ventet på politiet.

Politiet kom, og pågrep tyven. Senere har vekteren opplevd å bli truet med både saks, kniv og machete på jobb – og vet at han burde håndtert situasjonen i den gamle svømmehallen annerledes.

– Tyven kunne hatt andre våpen på seg. Jeg tok en altfor stor risiko, sier han, og fortsetter:

– Som vekter blir du trent i konflikthåndtering, og mest av alt er det «learning by doing». Her lærte jeg at jeg må analysere før jeg handler. Vi vektere er ofte de første på et åsted, og må vente på forsterkninger.

Han har varslet om brann i en bygård, og avverget at liv går tapt. Han vet at vekterne – førstelinja – gjør en viktig jobb.

– Er den farlig?

– Ja. Det har vært flere tilfeller der det kunne ha gått galt, sier Dan Christian Torres Legaspi.

Dan Cristian Torres Legaspi er regiontillitsvalgt og leder for Oslo og Akershus vekterklubb, som har 800 medlemmer og er Arbeidsmandsforbundets største enkeltstående klubb. Dette fyller han 40 prosent av arbeidstida si med. Resten av tida er han utegående vekter, og rykker ut på alarmer i Asker og Bærum.

Ole Palmstrøm

Da pappa dro

Det særegne etternavnet kommer fra Filippinene, der begge foreldrene er fra. Faren jobbet som kokk på svære skip, og arbeidsgiveren ga ham og hans familie mulighet til å bosette seg i Norge.

Mamma og pappa Torres Legaspi flyttet først til Toten med tre barn. Noen år senere flyttet familien til Bærum, hvor Dan Christian og hans storesøster ble født.

Da yngstegutten var fem år, fikk faren seg ny kjæreste og forsvant ut av familiens liv. Moren ble alene, og måtte ha to jobber for å klare å forsørge ungeflokken.

Dan Christian husker alle fotballkampene og basketballkampene hvor de andre barna hadde med seg mamma eller pappa. Det hadde ikke han. Han var den som måtte ta bussen eller annen kollektiv transport til treningene – alene.

– Moren min var utrolig, men hun hadde ikke tid til å være med.

Han ble ikke heiet på fra sidelinja. Han opplevde aldri å ha en pappa.

– Jeg husker ikke så mye fra ham, bare at jeg så opp til ham da jeg var liten.

– Og nå? Klandrer du ham for ikke å ha vært til stede?

– Nei, ikke nå lenger. Jeg gjorde det i barne- og ungdomsårene. Og det som skjedde, preger meg. Jeg vil gjerne ha egne barn, og da vil jeg være en helt annen pappa.

Plukket opp på Shell

Dan Christian er gift med Eva, som er fra Thailand og egentlig heter Natrik. De bor i Bærum. Der jobber han stadig for Securitas, selskapet han kom inn i ved en tilfeldighet i 2007.

Han skulle egentlig ha et friår fra skolen, før han begynte på studier i kommunikasjon. De ville han bruke innenfor den raskt voksende digitale verden. Dette året jobbet han på Shell på Nesbru. På nattevaktene kom ofte en Securitas-vekter inn. Hun kjøpte smørbrød og slo av en prat.

«Du vil ikke jobbe som vekter, da?» spurte hun. En av bestekompisene til Dan Christian var vekter, og han ble nysgjerrig.

Han søkte på en stilling i mobilavdelingen i Oslo, og på den tida var det bare et ukeskurs som skulle til før du ble kastet inn i gamet. Han kom til annengangsintervju og ble ansatt på stedet.

«Du vil ikke jobbe i kveld, da?» ble han spurt. Det ville Dan Christian. Nå har han 15 år bak seg i yrket. I tillegg jobbet han noen år som mobiltelefonselger for Telia på deltid – ved siden av jobben i Securitas.

Streik, trusler og trivsel

Vi vet at vekterne gikk gjennom en historisk lang streik i 2020, og at de sammen med Arbeidsmandsforbundet stadig kjemper for bedre lønns- og arbeidsvilkår. Vi vet at to hovedtillitsvalgte i Securitas har sluttet i løpet av de siste årene, etter å ha uttrykt at samarbeidet med arbeidsgiver har vært vanskelig.

Vi vet også at vekterne sliter med lav status blant folk, sammenlignet med politiet, og at de utsettes for trusler og vold på jobb. Mange tilbys deltidsstillinger mot sin vilje og jobber på ugunstige tider for lite ekstra lønn.

Så hvorfor er Dan Christian blitt så lenge i dette yrket?

– Jeg er nok en omsorgsfull person. I vennegjengen var jeg ofte den som passet på de andre.

Nå passer 36-åringen på fremmede folk der ute. Og på vekternes rettigheter.

– Jeg hadde nok ikke blitt så lenge i yrket hvis det ikke hadde vært for at jeg ble tillitsvalgt, sier han.

– Klarte ikke tenke

Det var i 2019 at daværende regiontillitsvalgt i Securitas, Robert Ball, kom til Dan Christian og spurte om han ville engasjere seg i fagforeningsarbeid.

Dan Christian var riktignok medlem i Arbeidsmandsforbundet, men hadde blitt det av én grunn: Han ville legge vekt i skåla til den lokale klubben så han og kollegaene skulle få en bra turnusordning på jobb.

– Jeg visste knapt hva en tillitsvalgt var, men sa ja. Og jeg fikk en bratt læringskurve, sier Dan Christian.

Arbeidsmanden møter ham på en kafé på Hasle i Oslo, like ved hovedkontoret til Securitas. Han smiler ofte, har et direkte og åpent blikk, ordene kommer lett og presist.

Han forteller om alt han har lært de siste årene – om lover og regler i arbeidslivet, om plikter og rettigheter.

Han skryter Jan Erik Brøste og Dan Rugsveen, kursholderne fra Arbeidsmandsforbundet som åpnet en ny verden for ham. Og av Robert Ball, den regiontillitsvalgte som alltid var der da Dan Christian var fersk i vervet som tillitsvalgt.

Det var Robert Ball som fortalte Dan Christian det han trengte å høre i august 2020. Det var en måned før vekterstreiken, og det begynte å brygge opp til storm. Dan Christan var i rekordfart blitt regiontillitsvalgt i Securitas og leder for Oslo og Akershus vekterklubb, som har 800 medlemmer og er Arbeidsmandsforbundets største enkeltstående klubb.

Det var mye å holde styr på, mange å hjelpe, tusen hensyn å ta. Det var et stort strekk mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, og Dan Christian var den som skulle bygge bro.

– Jeg møtte rett og slett veggen. Jeg ble ikke sykmeldt, jeg kom meg på jobb, men jeg klarte ikke å tenke. Jeg ville bare legge meg ned og sove. Da kom Robert med noen kloke ord til meg: «Du må game».

– Game? Som i spille dataspill?

– Ja. Det kunne være Gameboy, Playstation eller Warzone. Gamingen reddet meg. Det er viktig å game! Og jeg gjør det fremdeles. Når det er helt texas, gjør gamingen meg i stand til å koble ut.

Slik verver han nye medlemmer

Han kan også dra ut på sjøen for å fiske, eller ut i skogen for å plukke sopp. Og det er ikke så vanskelig å forstå at vekteren trenger ro.

Dan Christian står helt øverst på Arbeidsmandsforbundets liste over ververe. Han har siden januar 2021 rekruttert hele 148 nye medlemmer. Til sammenligning har neste på lista vervet 90 personer, mens nummer tre og fire har vervet mellom 40 og 50.

Da Arbeidsmanden etter intervjuet sender en epost for å spørre om hvordan han er blitt en superverver, forventer vi noen linjer med forklaring. Isteden kommer et så samvittighetsfullt og grundig svar at det kan kalles en avhandling.

Der er analyser, statistikk og grafer som viser medlemsutvikling, foruten punkter over hvilke oppgaver som er viktig å ivareta som tillitsvalgt.

Vekteren forklarer hvordan han verver – at han har laget en powerpoint til nye kollegaer og at han fra salgsjobben i Telia vet at folk handler på følelser og ikke på logikk, men at han også kan spørre en tilfeldig renholder om hun eller han er medlem.

Og han forklarer hvorfor han verver:

– Vi må sørge for at alle får ivaretatt sine rettigheter, og at de får en trygghetsfølelse på at de aldri er alene.

SUPERVERVER: Dan Christian er den i Arbeidsmandsforbundet som verver flest nye medlemmer.

Ole Palmstrøm

Det viktige spørsmålet: «Går det bra?»

I e-posten spør Dan Christian også om hvordan journalisten har det – han bryr seg. Sånn er det også i jobben. Han kunne riktignok ikke la innbruddstyven i den gamle svømmehallen gå fri fordi det var lille julaften.

– Rett skal være rett – alltid. Jeg kunne aldri latt som jeg ikke hadde sett det jeg hadde sett. Men alle jeg møter er mennesker. Det er viktig å huske på.

Da vekteren forleden ble tilkalt til et apotek i Bærum, møtte han en rusmisbruker som hadde skapt kvalm fordi han ikke fikk hentet ut medisinen sin. Ifølge resepten kunne han ikke hente den ut før om to dager.

Dan Christian kunne ha sendt bråkmakeren ut på gata, eller tilkalt politiet. Isteden spurte han: «Hva skjer, da? Går det bra?».

«Det går ikke bra, jeg får ikke hentet ut resepten min», svarte rusmisbrukeren. Dan Christian spurte om å få se sms-en med resepten for å se hvilket legekontor den kom fra.

Det viste seg å være det samme kontoret han selv går til, og han kjente navnet på vedkommendes fastlege. Dan Christian sier at det var dette som gjorde at han valgte å gjøre det han nå gjorde, framfor å kaste den høylytte på dør.

Han lot rusmisbrukeren finne legens privatnummer, siden det var etter kontortid. De fikk tak i legen og spurte om datoen på resepten kunne framskyndes. «Det kan jeg ordne», sa legen, og ba om å få en av farmasøytene på tråden.

Slik fikk rusmisbrukeren medisinen han trengte.

– Vi vektere skal først og fremst være konfliktdempende. Vi må prøve å løse enhver situasjon på en best mulig måte. Og det er viktig å behandle alle mennesker likt, sier Dan Christian.

Han kjente at han hadde hatt en god dag på jobben.

Les også: Tillitsvalgte frykter bonuser splitter kollegaer