JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bygg og anlegg,

Yrkesstoltheten til anleggsarbeiderne er nesten borte, mener Eirik: Det skal han gjøre noe med

Eirik Wangen Næss, distriktssekretær i Arbeidsmandsforbundet gjennom 16 år, er klar for ny jobb som forbundets anleggskoordinator. Han gleder seg skikkelig til å komme ut på anleggsplassen igjen.
NY STILLING: Eirik Wangen Næss går inn i ny jobb som forbundets anleggskoordinator. Det tar ham tilbake til miljøet i hans gamle yrke som anleggsmaskinreparatør.

NY STILLING: Eirik Wangen Næss går inn i ny jobb som forbundets anleggskoordinator. Det tar ham tilbake til miljøet i hans gamle yrke som anleggsmaskinreparatør.

Ole Palmstrøm

03.03.2022
12:55
04.03.2022 09:25

merete.holtan@lomedia.no

Han var rundt 30 år da livet ga ham to slag samtidig. Han hadde jobbet ti år i bransjen han følte seg hjemme i, som maskinreparatør på anlegg rundt om i Norge. Så begynte kroppen å krangle – han ble syk og tålte ikke lenger å skru maskiner.

Samtidig døde faren av kreft.

– Det var en tøff tid. Jeg måtte først gi opp det jeg alltid hadde hatt lyst til å jobbe med, og så mistet jeg faren min, sier Eirik Wangen Næss.

Nærmere faget og folka

For mange er han kjent som distriktssekretæren i avdeling 2 Oslo/Akershus med et ekstra stort hjerte for anleggsbransjen. I snart 16 år har han sittet i posisjonen, som et nav for en tredjedel av Arbeidsmandsforbundets medlemmer.

Nå slutter han, fordi noe annet frister enda mer. Han blir anleggskoordinator i forbundet sentralt, og rykker en etasje ned i forbundskontoret i Oslo sentrum.

Han rykker også nærmere faget sitt – og folka sine.

Detaljene i hva han skal fylle stillingen med, blir først klare når han er å plass på nytt kontor. Men den nyansatte koordinatoren gleder seg til å bygge organisasjon og hjelpe til med å gjøre forbundets tillitsvalgte gode.

Han gleder seg også til å reise rundt på anleggene og skravle fag. Høre hvilken grøft den ene har gravd, hvilken bru den andre har rydda plass for, hvilken maskin den tredje har fikset.

– Vi må få fram yrkesstoltheten blant anleggsfolk igjen. Medlemmene skal føle at jobben de gjør er noe verdt – det de bygger og det de reparerer, sier han.

Arbeideroppvekst i Bærum

Mange tenker på Bærum som et sted for for dem med sirlig strøkne skjorter og mye penger. Men det finnes et annet Bærum. Eirik vokste opp på Skui, et sted med boliger på den ene siden av veien, industri på den andre og landbruk på alle kanter.

YRKESSTOLTHET: Eirik Wangen Næss lærte mye av gamlegutta da han selv jobbet på anlegg.

YRKESSTOLTHET: Eirik Wangen Næss lærte mye av gamlegutta da han selv jobbet på anlegg.

Ole Palmstrøm

Han vokste også opp i en tid hvor foreldrene slapp barna ut av døra og først så dem rundt middagsbordet mange timer senere. Eirik og kompisene syklet langsmed jordene og inn på fabrikkområdene for å leke der.

Det var spesielt to ting som fanget guttungens blikk: landbruksmaskiner og anleggsmaskiner.

– Jeg har alltid vært interessert i å skru og få ting til å fungere, sier han.

Brukte gjerdet som ved

På skolen gjorde han oppgavene sine greit, helt til algebra tok knekken på interessen.

– Alt raste, sier Eirik, som i fjor rundet 50 år.

Faren hans, bokholderimannen, ble skuffet da sønnen valgte bort allmennfag og begynte på maskin og mekanikk, også kalt «mekken».

– Det ble dårlig stemning hjemme en stund, ja, forteller Eirik, som selv var fornøyd. For nå kom de gode karakterene.

– Det mekaniske gjorde at jeg ble motivert til å gå på skolen.

Da han ble 17, flyttet han hjemmefra og til Arendal, der han gikk to år på skole for å bli anleggsmaskinreparatør. Skolen var landsdekkende og elevene – 120 gutter og fire jenter – kom fra hele Norge. Nå følte enebarnet fra Skui at han fikk se hele verden.

Det første året bodde han på internat, det andre året i et sommerhus med tre andre hvor det ble så kaldt om vinteren at gutta fyrte opp gjerdet rundt huset for å holde varmen, under lovnad om å sette opp et nytt for eieren.

– Men det var sistemann som bodde der som ble sittende igjen med oppgaven, forteller Eirik med en latter – han kunne fortalt titalls historier fra denne tida.

Likestilling: Nå har Connie (27) krav på egen damegarderobe, men hun mener det ikke er nok

– Vanvittig inkluderende

Det aller beste var at lærerne var erfarne praktikere og at skolen lagt opp som et ekte anleggsverksted. Eirik fikk smaken på faget og fikk etter hvert sommerjobb i Entreprenørservice på Rud i Bærum.

Sommerjobben munnet ut i over ti års arbeid i entreprenørfirmaet, bare avbrutt av militærtjeneste og et halvt år på Hønefoss videregående for å ta yrkessjåførutdanning.

SYNLIGHET: Kontoret ligger i Oslo sentrum, rett ved Youngstorget, hvor dette bildet er tatt. Men anleggskoordinatoren skal også rundt og besøke anlegg.

SYNLIGHET: Kontoret ligger i Oslo sentrum, rett ved Youngstorget, hvor dette bildet er tatt. Men anleggskoordinatoren skal også rundt og besøke anlegg.

Ole Palmstrøm

Arbeidsgiveren på Rud var en nisjeentreprenør med tjenester som var etterspurt på anlegg over hele landet, gjerne i korte innhopp, og Eirik fikk se og oppleve mye. Han fikk også prøve seg i alle prosesser av arbeidet – har var innom lageret og verkstedet, han boret, vedlikeholdt og laget maskiner selv.

– Jeg var ganske ung i forhold til de andre og traff mange gamle sjøfolk og anleggsfolk. De var vanvittig inkluderende, og folk tok vare på hverandre. Det blir et helt spesielt arbeidsmiljø når folk bor sammen på brakker, lager mat sammen på kveldene og går på tur sammen når de har fri. Dette var før Netflix, og før folk hadde så ulik bakgrunn på anleggene.

50-åringen husker også hvordan de eldre kollegaene pekte ut jobber de hadde gjort for ham.

– Mye av den yrkesstoltheten er borte nå, sier Eirik, og smiler:

– Det var en fin tid, jeg lærte mye. Jeg er nok litt anleggsromantisk.

Råkjør hos Trygdeetaten

Etter ti år krabbende oppå, under og inni anleggsmaskiner ble Eirik syk. Han fikk diagnosen fibromyalgi, som kjennetegnes ved slitenhet og vandrende smerter i kroppen.

Som Eirik selv sier:

– Jeg våkner aldri uthvilt. Og jeg har alltid vondt et sted.

Han ble sykmeldt og kom inn i det som den gangen het Trygdeetaten. Han var ikke videre imponert. Anleggsarbeideren ville inn i tilpasset arbeid så fort som mulig, men ble møtt av et skjematisk system som ikke tok hensyn til hans egne ønsker.

– Jeg ble satt på yrkesrettet rehabilitering og ble sendt inn til noen konsulenter som i løpet av en time skulle finne mitt nye yrke. Det var som å bli hivd inn til ulvene. Jeg ville gjøre det selv – jeg nektet å bli med på det råkjøret.

Eirik fikk prøve seg på laboratoriet til Skanska Asfalt. Etter et halvt år med veiing og knusing av stein begynte han på attføring på LO-kontoret i Bærum. Engasjementet var prosjektbasert og dekket ikke arbeid hele året – dermed tok Eirik fram førerkortet for tunge kjøretøy.

Han kjørte den svenske ambassadøren, var vaktmester på den svenske ambassaden og kjørte turbuss tre måneder hver sommer.

– Jeg er glad i folk og likte dynamikken med grupper og ulike kulturer i turbussen. Men jeg ville ikke vært sjåfør hele året. Det er en bransje som er veldig ødelagt, med dårlige arbeidsvilkår.

Fikk du med deg denne? Eksplosivhundene er tilbake i norske tunneler. Det er anleggsarbeider Knut Tore glad for

Mercedesen og verveblokka

Rundt middagsbordet hjemme på Skui ble det ofte snakket om samfunnsproblemer og politikk. Eiriks far var uheldig og opplevde at flere av bedriftene han jobbet i, gikk konkurs. Moren jobbet som kontordame og i butikk.

– Begge foreldrene mine var i lavlønnsyrker og vi hadde ikke noe overskudd av penger. Jeg husker at de abonnerte på Arbeiderbladet og tenker nok at de var sosialister begge to, sier Eirik.

Han tok arbeiderbakgrunnen sin med inn i Entreprenørservice, en bedrift som hadde 98 prosent organisasjonsgrad. Likevel tok det litt tid før maskinreparatøren ble medlem i Arbeidsmandsforbundet.

– Jeg er jo et organisasjonsmenneske, men synes det er greit å bli spurt før jeg blir medlem noe sted, sier han.

Øynene blir smalere og mellomrommet i fortennene synes når han forteller om hvordan han ble hanket inn som NAF-medlem:

– Den gangen var det en som het Arild som var tillitsvalgt. Han kjørte «pælemaskin» og var en ganske tydelig fyr. En dag jeg skulle inn og levere noe på anlegget i Østbanehallen, sa en kollega: «Du er ikke organisert, du? Da skal du snakke med Arild.»

Nykomlingen ble taua inn i bilen til den tillitsvalgte, en gammel Mercedes med høye skjermer og Olsenbanden-preg.

– Der satt Arild med den lille verveblokka si, og sa: «Her i bedriften er vi organisert. Du får skrive under her». Det gjorde jeg. Og jeg har ikke angra en dag.

Bading og forgubbing

Eirik fikk etter hvert tilbud om kursing som tillitsvalgt, blant annet et ungdomskurs hvor temaet var forgubbing i fagbevegelsen.

– Det var ganske morsomt, siden han som holdt kurset var distriktssekretær Alex Jessen i avdeling 2, som var ganske gammel.

Kurset ble holdt i Skiphelle i Drøbak, og der var bading, badstu og seine kvelder. Eirik ble inspirert – og ble den brysomme i bedriften.

En sein kveld på ei brakke i Bergen fikk han en telefon med spørsmål og han ville bli kasserer i klubben.

– Jeg fikk høre at jeg hadde snakka mye og høyt – om forgubbing, sier Eirik og ler.

Siden tok han flere verv, både på arbeidsplassen, i Arbeidsmandsforbundet og i LO.

Etter en tid på LO-kontoret i Bærum søkte han på jobben som distriktssekretær i avdeling 2 etter nettopp Alex Jessen.

– Hvordan turte du å satse på så mye ansvar med en kropp som aldri er uthvilt?

– Jeg lever med sykdommen. Det handler om å akseptere og mestre. Du lærer deg hva du tåler – og så er det sånn at kroppen lager energi når du trenger den, forklarer Eirik, men legger til:

– Du kan ikke ta en sånn jobb hvis ikke du har skikkelig trua på det du driver med. Jeg har en sterk rettferdighetssans og har alltid likt å gjøre en forskjell for folk. Som reparatør så jeg resultatet med en gang: Maskinen sto og jeg kunne fikse den. Det var faktisk en vanskelig overgang å bli kontormann, hvor du går hjem og spør deg selv: «Hva har jeg egentlig gjort i dag?» Men du hjelper jo folk der også.

50-åringen ser ut av vinduet på LO-kontoret på Gardermoen, der han denne dagen har hatt et møte.

– Jeg tenkte vel litt sånn: Når du ikke kan jobbe i bransjen du liker, kan du i hvert fall jobbe for den. Og sørge for at andre har det bra på arbeidsplassen sin.

Lederstil: – Jeg skal passe på deg

De som har jobbet sammen med Eirik Wangen Næss, vet at han hater rutiner. De vet også at han sjelden stresser, tar seg tid der det trengs og kan plukke opp en medarbeider som har det dårlig.

– Andre må bedømme hvordan jeg er som sjef, men selv er jeg typen som trives når jeg ikke blir fulgt i detalj, men får tillit og handlingsrom til å utvikle meg. Det er en sånn type leder jeg prøver å være selv. For noen fungerer det bra, for andre ikke – folk trenger ulik oppfølging og jeg prøver å tilpasse meg den enkelte.

Én ting er den kommende anleggskoordinatoren ekstra oppmerksom på.

– Har du det vanskelig privat, skal jeg som leder passe på deg. Føler du deg trygg og ivaretatt på arbeidsplassen, er du mer interessert i gjøre en god jobb. Jeg vet ikke om det er det ledere på BI lærer – der legger de antakelig mer vekt på produksjon og tempo. Men jeg er opptatt av å ta vare på de som jobber for meg.

Fire år på Skanska-saken

Når han går av som distriktssekretær i april, har han sittet 16 år i lederposisjonen. I fire av disse jobbet han med den såkalte Skanska-saken, der seks anleggsarbeidere fikk sparken i det distriktssekretæren karakteriserte som at bedriften «rydda i skapet».

Utsagnet ble gjentatte ganger referert i rettspapirene.

– Jeg står for det jeg sa. De seks var lojale, flinke folk som bare skulle kastes ut. Det var grovt urettferdig, sier Eirik, som jublet da Høyesterett i mars 2019 ga anleggsarbeiderne jobben tilbake.

Tre års kamp er over: Anleggsarbeiderne får beholde jobben i Skanska, fastslår Høyesterett (2019)

Når han skal svare på hva som sitter sterkest i minnet hans etter alle disse årene, er det likevel ikke Skanska-saken. Det er summen av enkeltsakene.

– Spesielt har mange av tilfellene med yrkesskader satt spor. Det er viktig å hjelpe folk som har blitt kvesta på jobb med å få et bra liv.

– Du har sett mye elendighet til å kalle deg anleggsromantiker?

– Ja, forbundet har mange svake yrkesgrupper som blir grovt utnytta. Vi vasser i elendighet. Det vekker et engasjement i meg, og jeg har måttet lære meg ikke å ta med meg alt hjem fra jobb. Tenke: «Jeg har gjort det jeg kan».

Engasjementet har gjort at han flere ganger er blitt utsatt for alvorlige trusler.

– Det er ikke noe behagelig. Men sånn er det når vi driver og roter i farlige miljøer.

Ni timers grilling

Privat har han hatt mange verv opp gjennom og er fremdeles aktiv i Arbeiderpartiets lokallag hjemme på Skui.

Skal han koble av, går han turer i skog og fjell eller setter seg på sykkelen. Aller best liker han miljøskiftet når han og familien – kona Karin og tenåringssønnen Ola – drar på hytta på Gol. Der fyrer Eirik gjerne opp grillen.

– Jeg har vanlig kull og gass, bålpanne og pellets, og fikk kjeft av kona da jeg kjøpte meg min sjuende grill!

Han omtaler seg som en kjøttmann og mener kjøttet kan røykes eller grilles – aller helst i over ni timer. Selve grillmåltidet bør vare i minst fem timer, mener Eirik, som ser verdien i å møtes rundt mat også i konfliktsituasjoner. Rundt om i verden – eller i fagforeningsmiljøet her hjemme.

Prosjekt Pølsehenger'n

I tillegg til Skanska-saken er distriktssekretæren nemlig umåtelig stolt over å ha satt i gang «prosjekt Pølsehenger'n» i avdeling 2, en ordning som har spredd seg til andre avdelinger.

– Vi fylte en tilhenger med pølser og utstyr til stands og har kjørt rundt på festivaler eller til folk når de har lunsj på jobben, forklarer Eirik, som aller helst vil være der ute.

Og sjekke om folk har det bra på jobb og er stolte av faget sitt.

– Det er den synligheten. Hvis du dukker opp, svir av ei pølse og serverer en møkkete anleggsmann, er mye gjort.

03.03.2022
12:55
04.03.2022 09:25