Kjære palestinavenner

De fleste av oss som er engasjert i Midtøsten-konflikten føler ofte maktesløshet – og årsaken er enkel.

Fredsprosessen står i stampe, ulovelige bosettinger utvides, nye bygges - og det er ikke israelsk vilje til å forhandle om en selvstendig palestinsk stat.

Den palestinske økonomien er i dårlig forfatning – og palestinske myndigheter er nå avhengig av støtte fra Verdensbanken og giverlandsgruppa for forhindre et økonomisk kollaps.

Det palestinske statsapparatet er lammet. Økonomien er på bristepunktet og regjeringen må innføre svært upopulære tiltak, - som økte skatter og lønnsnedgang i offentlig sektor og økte bensinpriser i sitt forsøk på å holde budsjettet i balanse.

Reaksjonene lar ikke vente på seg og det har daglig vært store demonstrasjoner mot nedskjæringene. Befolkningen har fått nok. De føler at de så vidt klarer å få endene til å møtes.

Antallet palestinere som jobber i Israel legalt har i det siste ukene økt. Arbeids-ledigheten på Vestbredden er nå 31%.

Samtidig holder det israelske krigsmaskineriet den palestinske befolkningen mer eller mindre ”innesperret” og hindrer muligheten for en positiv utvikling av det palestinske næringslivet.

Drømmen om en palestinsk stat er en fjern drøm, - virkeligheten går fra vondt til verre. Israel tar et større grep om Vestbredden for hver dag som går selv med økt bistand fra giverlandene vil det ikke være mulig for palestinerne å få til økonomisk vekst i privat sektor, særlig i C områdene.

Disse områdene er under israelsk kontroll og bosettingene vokser for hvert år. Det er nå ca 150.000 palestinerne og ca 300.000 bosettere i C- områdene i dag. Verdensbanken foreslår at palestinerne får økt kontroll over dette området.

Israels regjeringer har de siste 19 årene fordoblet antall israelske bosettere i de okkuperte palestinske områdene fra 236.000 til mer enn 500.000, - men det er viktig å huske at okkupasjonen av Vestbredden egentlig er en katastrofe for begge parter.

Palestinerne har mistet livsgrunnlaget sitt og er fratatt retten til å bestemme over seg selv og sin fremtid.

Israel har ført en politikk hvor landets egne innbyggere er undertrykkere, med mange unge soldater i krigstjeneste, - de har brukt svært mye ressurser på okkupasjonen. I stedet kunne ressursene vært brukt til å utvikle landet internt.

Grunnen til at Palestinernes president Mahmoud Abbas i september 2011 overleverte palestinernes søknad om å bli tatt opp i FN som egen stat, er frustrasjonen over 20 år med mislykkede forhandlinger.

Det er flere likhetstrekk med FNs-vedtak i 1947 og forslaget som Abbas fremmet i FN i fjor høst. FN sa i 1947 ja til å dele det bibelske landet i to stater, en jødisk og en arabisk - og Jerusalem som en internasjonal enklave. Abbas ville ha en tilsvarende avstemning i FN høsten 2011 med det samme formålet, å dele det samme landet mellom Israel og et nytt Palestina.

Resolusjonen fra 1947 hadde ikke noe løsning på hvordan dette skulle settes ut i livet. Det ble derfor en oppskrift på fortsettelse av konflikter og kriger som fortsatt ikke er løst.

Abbas vet at han ikke får en palestinsk stat uten avstemningen i FN. Men uansett om forslaget i denne omgangen ble stanset av USA i sikkerhetsrådet, så vil det samfunnet som Abbas nå vil gjøre til en Palestinsk stat, få massiv tilslutning fra et stort flertall av FNs medlemsland.

Palestinerne har lykkes i en storstilet diplomatisk offensiv i FN. 130 av 193 land i FN har signalisert at de vil støtte palestinerne.

For palestinerne er dette et spørsmål om rettferdighet. De har nå prøvd i tiår etter tiår å forhandle med Israel, og det eneste resultatet er at alt har blitt mye verre. De har snart ikke noe land igjen.

Kampen mot Israels okkupasjon

Næringsaktiviteten og investeringene som skjer på okkupert palestinsk jord må få det kritiske søkelyset på seg som det fortjener. Området er okkupert og det er brudd på FNs konvensjoner å bygge på okkupert jord. Selv om norske bedrifter ikke er direkte engasjert så har flere norske finansinstitusjoner investert i virksomheter som opererer på Vestbredden.

Norsk Folkehjelp og fagforbundets rapport, - Farlige Forbindelser - viser at det norske finansmiljøet ikke har så rent mel i posen som vi kanskje hadde trodd. LO har på bakgrunn av rapporten tatt opp med norske myndigheter hvilke tiltak regjeringen har tatt for å stoppe denne ulovlige virksomheten. Og den henvendelsen skal vi purre på ovenfor den nye utenriksministeren.

Det franske selskapet Veolia har allerede mistet flere kontrakter i Midtøsten grunnet oppdrag Veolia har utført ved å bygge forstadsbane i Øst Jerusalem.

Boikott av bedrifter og virksomheter som opererer på okkupert land kan være en farbar vei, - fordi vi får søkelys på konkrete bedrifter, - og det kan mobiliseres og aksjoner mot selskapene samtidig som vi holder oppe presset på okkupanten.

LO bør ha kontakt med ulike miljøer på palestinsk og israelsk side. Menneskerettighetsorganisasjoner, og miljøer som arbeider mot Israels bosettingspolitikk kan være viktige alliansepartnere i kampen mot okkupasjonen, - men vi bør også ha kontakt med fagbevegelsen i Israel.

Ca en tredjedel av arbeidstyrken i Israel er organisert. Workers Advice center (Waac-Maan) som har besøkt Norge 3 ganger i løpet av et år organiserer kun ca 2000 medlemmer og har eksistert som organisasjon i ca 7 år. De bistår palestinere som diskrimineres i det israelske arbeidsmarkedet og gir rådgivning ved etablering av fagforeninger. De driver også kulturell utveksling mellom palestinere og den jødiske befolkningen og er aktive innenfor Fair Trade virksomhet.

LO har ingen avtale eller noe formalisert samarbeid med Histadrut, men vi besøker dem med jevne mellomrom, og det som selvfølgelig står på agendaen er palestinernes situasjon.

Histadrut er den største fagorganisasjonen i Israel med ca 650.000 medlemmer. Histadrut er for en selvstendig palestinsk stat og motstandere av etablering av ”outsposts” på Vestbredden - men har ingen ”mening” om israelsk okkupasjon av Vestbredden.

Etter den israelske militære aksjonen mot båtaksjonistene som forsøkte å komme til Gaza - uttalte Histadrut forståelse for marinens aksjon som krevde ni menneskeliv. De forsto ikke hvorfor ikke båten ankom Haifa. Herfra kunne varene fraktes direkte med tog til Gaza?

Histadruts uttalelse vakte oppmerksomhet i hele den internasjonale fagbevegelsen og reaksjonene lot heller ikke vente på seg.

Histadrut kritiseres også fordi de trekker obligatorisk 1 % kontingent av alle palestinske arbeidere som jobber i Israel.

Diskriminering av palestinere i det israelske arbeidsmarkedet er også et stort problem, som Histadrut ikke tar alvorlig.

LO har sammen med internasjonal fagbevegelse (ITUC) bidratt til at forhandlingene mellom Histadrut og PGFTU om tilbakebetaling av kontingent ble gjennomført. Det er også inngått avtaler mellom PGFTU og Histadrut vedrørende forbedring av arbeidsvilkår for palestinere som arbeider i Israel. Antallet palestinere som jobber i Israel har gått ned fra 185.000 i 1993 til ca 69.000 i dag.

Vi er det bindeleddet PGFTU har til Histadrut, Og Shaher har utallige ganger bedt oss om at vi ikke må bryte forbindelsen med Histadrut. De har bruk for den kontakten, for å ivareta egne medlemmer på Israelsk side.

Derfor er jeg veldig glad for det vedtaket som Fagforbundet fattet i går, der dere ikke går for en totalboikott.

Det kommer aldri løsninger uten at parter snakker med hverandre. Det vet vi som kommer frem til løsninger hver eneste dag gjennom dialog.

LO samarbeider med den palestinske fagorganisasjonen Palestine General Federation of Trade Union (PGFTU).

LO vedtok på kongressen i 2009 videreføring av samarbeidet med den palestinske fagbevegelsen. Programmet (2010 – 2014) baserer seg på de resultater og erfaringer som er gjort med de nåværende programmene i Gaza og på Vestbredden. LO ønsker å bidra med opplæring og skolering, og sette fokus på organisering og internt demokrati. Likestillings spørsmål er integrert i programmet.

Samarbeidsprogrammet går også ut på faglig solidaritet mellom fagbevegelsen i Palestina og Norge. LOs forbund og lokale ledd i Norge deltar aktivt i dette arbeidet. En viktig side av arbeidet er å utveksle erfaringer og synspunkter om den politiske situasjonen og støtte til arbeidet mot okkupasjon og for en egen stat.