Jens Hoel, skribent og tidligere forbundsleder i HRAF

Jeg sitter hos selgeren Dairys familie. Jeg er med på alt de gjør, pulserer og puster sammen med dem. Jeg bor der – så å si, i leiligheten der vi deler bad og toalett med sju andre familer. 75 prosent av cubanerne bor i hus bygd etter 1959, men hos oss er det ikke innlagt vann. Vi huserer i Havanna Central, her har de bodd i 45 år, og viser meg deres liv. Vi bruker stikkord som språk, og jeg har tillatelse til å skrive alt jeg ser og hører. Vesten har krav på å vite hvordan denne familien tenker, handler og hvem som underkuer hvem. Demokratiet sulter etter å analysere, ikke minst for å integrere utflytta kubanere, og foreta djevelutdriving.

Vi feirer Miguels 40-årsdag med mat, øl og rom. Maten er fra rasjoneringskortet og koster en vits. Miguel er Dairys bror, en tørst bror med ritualer: «To drammer til, så skal Miguel til Florida», ler Mujer, Miguels mor.

Bursdagslysene blafrer, for vinduene ble tatt av orkanen Gustav i fjor høst. De er midlertidig erstattet med gammel plank og er verken vann- eller vindtette. Nytt vindusmateriale koster 300 kroner, og det tar to år før regjeringa får reparert alle skader. Men, ingen menneskeliv gikk tapt: evakueringa ble gjennomført til punkt og prikke.

Miguel skjenker en ny dram. «Schmokkk», en stein treffer veggen fra utsida. I gata spiller ungene baseball, med planker og stein.

Manuel, Dairys yngste sønn, bolsa skolen i dag, for å bli med på turiststranda. Skolen er en selvfølge, den er gratis fra dag en og til ferdig på universitetet. Det er antakelig bare på Cuba at lighterselgere snakker fransk, er ekspert på geografi, astronomi og histore.

Miguel skjenker enda en dram. Naboene har strømmet til. Naboer utgjør et kollektiv, passer hverandres unger, kvinnfolka steller hverandres hår … gjøremålene og festene er for alle. Nå er det salsa og full utfoldelse.

«Den forbanna møllspiste fjellapa», til ære for meg kommer alle engelske ordene Miguel kan, «skal faen ikke bestemme hva jeg skal gjøre». Alles fokus er nå på kveldens høydepunkt: «Jeg skal faen skjære meg svømme til Florida ». Naboene kniser, familien ler. «Men Miguel, det er femten mil til Florida. Selv fra toppen av fyrtårnet kan du se bare to mil, resten må du svømme i blinde». Hyl og kvinneglam. De samme kommentarene, de samme reaksjonene hver gang.

Om jeg skal skrive bok? Nei, nå har jeg løyet nok om familien (skribenter har et finere ord for å lyge: dramatisere). I kveld kikker de på de samme amerikanske tv-seriene som oss. I morra er Miguel edru og på jobb, Manuel på skolen, Mujer håndvasker klær og Dairy selger lightere. Det er vel ikke noe å skrive bok om?

LO-Aktuelt nr. 12/2009

Jens Hoel, skribent og tidligere forbundsleder i HRAF

Jeg sitter hos selgeren Dairys familie. Jeg er med på alt de gjør, pulserer og puster sammen med dem. Jeg bor der – så å si, i leiligheten der vi deler bad og toalett med sju andre familer. 75 prosent av cubanerne bor i hus bygd etter 1959, men hos oss er det ikke innlagt vann. Vi huserer i Havanna Central, her har de bodd i 45 år, og viser meg deres liv. Vi bruker stikkord som språk, og jeg har tillatelse til å skrive alt jeg ser og hører. Vesten har krav på å vite hvordan denne familien tenker, handler og hvem som underkuer hvem. Demokratiet sulter etter å analysere, ikke minst for å integrere utflytta kubanere, og foreta djevelutdriving.

Vi feirer Miguels 40-årsdag med mat, øl og rom. Maten er fra rasjoneringskortet og koster en vits. Miguel er Dairys bror, en tørst bror med ritualer: «To drammer til, så skal Miguel til Florida», ler Mujer, Miguels mor.

Bursdagslysene blafrer, for vinduene ble tatt av orkanen Gustav i fjor høst. De er midlertidig erstattet med gammel plank og er verken vann- eller vindtette. Nytt vindusmateriale koster 300 kroner, og det tar to år før regjeringa får reparert alle skader. Men, ingen menneskeliv gikk tapt: evakueringa ble gjennomført til punkt og prikke.

Miguel skjenker en ny dram. «Schmokkk», en stein treffer veggen fra utsida. I gata spiller ungene baseball, med planker og stein.

Manuel, Dairys yngste sønn, bolsa skolen i dag, for å bli med på turiststranda. Skolen er en selvfølge, den er gratis fra dag en og til ferdig på universitetet. Det er antakelig bare på Cuba at lighterselgere snakker fransk, er ekspert på geografi, astronomi og histore.

Miguel skjenker enda en dram. Naboene har strømmet til. Naboer utgjør et kollektiv, passer hverandres unger, kvinnfolka steller hverandres hår … gjøremålene og festene er for alle. Nå er det salsa og full utfoldelse.

«Den forbanna møllspiste fjellapa», til ære for meg kommer alle engelske ordene Miguel kan, «skal faen ikke bestemme hva jeg skal gjøre». Alles fokus er nå på kveldens høydepunkt: «Jeg skal faen skjære meg svømme til Florida ». Naboene kniser, familien ler. «Men Miguel, det er femten mil til Florida. Selv fra toppen av fyrtårnet kan du se bare to mil, resten må du svømme i blinde». Hyl og kvinneglam. De samme kommentarene, de samme reaksjonene hver gang.

Om jeg skal skrive bok? Nei, nå har jeg løyet nok om familien (skribenter har et finere ord for å lyge: dramatisere). I kveld kikker de på de samme amerikanske tv-seriene som oss. I morra er Miguel edru og på jobb, Manuel på skolen, Mujer håndvasker klær og Dairy selger lightere. Det er vel ikke noe å skrive bok om?

LO-Aktuelt nr. 12/2009