Rusbehandling i fengsel?
Kriminalomsorgen regner med at minst 60 % av alle norske fanger har et rusmiddelproblem. Ingen skal si at fengslene ikke prøver å gjøre noe med dette. Men hjelper det?
Nå har kriminalomsorgen etablert ti rusmestringsenheter i fengslene over hele landet. De er enn så lenge å regne som forsøksvirksomheter. Både i de såkalte lukkede fengsler (fengsler med høy sikkerhetsrisiko) og åpne fengsler (lavt sikkerhetsrisiko) er denne nyskapningen etablert. Fra Bodø i nord til Stavanger og Evje i sørvest og sør.
Det er ingen hemmelighet at statsråd Knut Storberget hilser rusmestringsenhetene velkommen, avholdsmann som han sjøl er og med fine holdninger til rusproblematikk. Storbergets ambisjoner på dette feltet er store.
Rusbehandling er imidlertid ikke noe nytt i fengslene, men lite tyder på at effekten er spesielt stor. Skjønt kriminalomsorgen kaller ikke de rusmestringsprogrammene de bruker for behandling. Det foregår ikke behandling i fengslene, mener kriminalomsorgens kvinner og menn. Behandling er noe man søker seg til frivillig. I fengsel er ikke mye frivillig. Om vi snakker om de innsatte – eller fangene som Nils Christie og jeg best liker å kalle dem.
De nye rusmestringsenhetene bygger på tanken om motiverte rusmisbrukere og nærmere og personlige oppfølginger fra ansatte som jobber tverrfaglig. Ikke bare har de fengselsbetjenter rundt seg, de har sosialfaglig utdannet personell også – gjerne det som kalles ruskonsulenter.
Hvorfor skal fengslene greie noe mange behandlingssteder utenfor murene, med ulike terapeutiske tilnærminger, ikke klarer – nemlig å få rusmisbrukere til å slutte med misbruket sitt?
Betingelsene er bedre i fengslene enn utenfor, er det noen som mener. I fengslene er fangene samlet og de kan bedre fokusere på sine problemer. Dessuten er de rusfrie (i hvert fall de som deltar i programvirksomhet eller er på rusmestringsenheter). Jeg skal ikke harselere over verken rusmestringsenhetene i fengslene, Storbergets satsing eller de gode intensjonene i kriminalomsorgens forsøk på å løse ”rusmisbrukerproblemet”. Men det må gå an å påpeke at dette er en svært vanskelig oppgave.
Hovedproblemet er at det er så sammensatt. Å være rusmisbruker er ikke noe mennesker fritt velger. Det er ikke bare å si at nå får du pinadø ta deg sammen! Eller skal du ikke snart forstå at dette må du slutte med?
At det fins så mange rusmisbrukere i våre vestlige samfunn, både utenfor og innenfor murene, er ikke et individuelt problem for de mange det gjelder. Nei, det er et gedigent samfunnsproblem.
Den som har løsningen på dette samfunnsproblemet, bør melde seg snarest. Men at det er folk som engasjerer seg i problemet og ønsker å gjøre noe med det, er i hvert fall en god begynnelse.