Linn Pilskog, medlem i det sentrale ungdomsutvalget til Fellesforbundet

For kort tid siden reiste jeg sammen med andre engasjerte ungdommer til Nicaragua for å besøke FNT, som er LO i Nicaragua. Det var en fantastisk tur, med mange gode opplevelser av kultur og mennesker. Likevel, etter hjemkomsten sitter jeg igjen med en tom følelse. Lystige toner fra stereoanlegget mitt spiller Bjørn Afzelius sin «Helsing fra Nicaragua» i det jeg innser at følelsen ikke kun kommer av at jeg en dag etter hjemkomsten er kald og døgnvill.

Følelsen består av hjelpesløshet, frustrasjon og mange ubesvarte spørsmål. Hvorfor er jeg så heldig at jeg er født akkurat i Norge? I Nicaragua kjemper de for å kunne skape sin egen fremtid. De vil ha en lønn å leve av, bokstavelig talt. De ønsker å kunne gå på jobb uten å risikere livet.

Hva kjemper vi for i Norge? Under streiken i vår påsto mange at det var et gammeldags virkemiddel som ikke bør brukes i en moderne velferdsstat. Er det noe i det, når man sammenlikner, mener jeg?

I Nicaragua bruker de nøyaktig de samme ordene som oss når de snakker om likhet, samhold og solidaritet. Med en gnist du sjelden ser i øynene til nordmenn, snakker de om å bygge en velferdsstat for alle. Et samfunn bygget på kunnskap, der ingen skal kunne være ignorante.

På lik linje med oss har de problemer med å få folk til å stemme. «Vi må få folk opp av sofaen, og ut til stemmelokalene», sier lederen av FNT. De samme argumentene, med de samme ordene.

Det er da jeg spør meg selv: Hvor er gnisten vår blitt av? Er det kampene våre som ikke er viktige nok lenger? Mange vil nok gremme seg over en slik påstand. I gruver i Nicaragua jobber 13-åringer med å hente ut steiner som, ironisk nok, skal brukes til å få våre dongribukser til å se slitt ut når vi kjøper dem. Man kan fylle 15 sekker på en dag, og hver sekk er verdt ca. 40 cent. Verneutstyr er et begrep de ikke har som en del av sitt daglige vokabular.

Jeg blir rørt av å se det sterke samholdet mellom mennesker i Nicaragua. Jeg blir stolt av å se hvordan de skaper et liv fylt av glede, sang og dans, tross fattigdom. Jeg blir sint av å se hvordan enkle grep fra den rike delen av verden kan gjøre livene deres bedre. Hvordan barn dør av sykdommer som lett kan utryddes gjennom vaksiner som ikke ville kostet oss noe. Klær i Norge har aldri vært billigere, og folk shopper som aldri før. Prisen kan vi blant annet takke hardtarbeidende kvinner og menn i Nicaragua for.

Jeg kan ikke svare på hvorfor jeg er så heldig at jeg er født i Norge. Og hvor jeg kommer i mitt neste liv eller var i mitt forrige vet ingen. Men det jeg vet er at våre kamper fremdeles er like viktige som de var for 50 år siden. Det er ingen som står klar til å gi oss verken de godene vi har, eller noe bedre dersom vi ikke selv kjemper det frem. Uten engasjerte sjeler som brenner for fagbevegelsen kan vi risikere å miste det vi har kjempet frem. Jeg vil se gnisten komme tilbake. Vi må aldri glemme våre arbeidskamerater internasjonalt som kjemper de samme kampene som oss. Kampen for et bedre arbeidsliv kjenner ingen landegrenser.

Man kan si mye rart om Karl Marx, men han har et slagord som er verdt å merke seg: Arbeidere i alle land foren dere. Vi har internasjonale konserner som lett beveger seg på tvers av landegrensene for mer profitt. Uansett hva de trenger, om det er kvalifisert arbeidskraft og teknologi eller billig, ufaglært arbeidskraft så flytter de seg dit behovet deres blir best dekket. Derfor er det viktig at alle arbeidere også forener seg på tvers av landegrensene. Vi må forhindre at de kan konkurrere på bakgrunn av dårlige arbeidsvilkår andre steder i verden.

Tilbake i Norge får jeg mange merkelige reaksjoner når jeg forteller om mine opplevelser. Reaksjoner som sier noe om menneskesynet, men også kunnskapsnivået til mange som lever i velferdsnorge.

«Lønn på 750 kroner i måneden. Det er vel ikke så gale. Du må jo tenke på at de bor i Nicaragua». Jeg tenker på det, men det er jo overhodet ikke poenget hvor de bor. En fin sammenlikning på lønn er at en gjennomsnittelig

Industriarbeiderlønn i Norge er 380 000 kroner, og da syter vi over en benisnpris på 13 kroner. I Nicaragua koster den 6 kroner, men en gjennomsnittelig industriarbeiderlønn som overhodet ikke er sammenliknbar i forhold til prisnivå.

Jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å reise til Nicaragua. Mye av det jeg så overrasket meg ikke, likevel sitter jeg igjen med et nytt perspektiv.

Man må overhodet ikke tro at folket i Nicaragua er hjelpeløse og trenger veldedighet. Det er et stolt folk som har muligheten til å skape sin egen fremtid. De siste årene har de hatt noen fantastiske sosiale reformer som har gitt folket rett til gratis skolegang og gratis helsetjenester. Arbeidsmiljøet er ikke som i Norge, men det er fremgang. Tekstilfabrikken vi besøkte var dødlig varm, men det skulle komme et nytt luftesystem.

De tillittsvalgte er ikke bare tillittsvalgte på arbeidsplassen sin, men opptrer også som «sosiale agenter» i nabolaget. Eksempelvis kan de oppfordre folk til å kaste søppelet i søppeldunk fremfor i veikanten. Og alt dette gjør de gratis. Dette viser evne og vilje til å ønske å skape noe for seg selv og dem rundt seg. Vi har også noe å lære av dem.

I Nicaragua har de klart å organisere dem som jobber i uformell sektor (gateselgere). I Norge sliter vi med ekstrahjelpene. Kanskje de kunne lært oss et triks eller to? Så jeg sier som Bjørn Afzelius:

«Et folk som til slutt reiste seg fra asken etter hundrevis av år med ydmykelse. Et folk som bærer på et håp og en drøm om å kunne skape sin fremtid.

Jeg hilser dere fra Nicaragua.»