Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Jeg har selv engasjert meg i å beholde et lokalt sykehus jeg sorterte under i mange år fram til i fjor sommer. Et lett tilgjengelig lokalsykehus med rask timeavtale på kort varsel og et helsepersonell som sitter med god oversikt og kunnskap om det geografiske området og befolkningen de skal ivareta. Det føles veldig mye mer betryggende enn de stadig større enhetene som vokser fram i helse-Norge. Så selv om jeg har skiftet geografisk bosted og ikke lenger sorterer under Stensby sykehus, krysser jeg fingrene for at både det og andre lokale sykehus fortsatt skal ha livets rett.

Det er både tryggheten og nærheten som appellerer til de fleste av oss når det gjelder de lokale helseforetakene. Et par egne opplevelser og en del mediaomtale omkring de stadige større sentrale sykehusene har nedfelt en gryende mistanke om at det kanskje nærmer seg en smertegrense. Hvor sentralt og forvokst kan vi organisere og effektivisere helseforetakene før de blir helt uhåndterlige? Hvor store og upersonlige skal de få lov til å bli uten at det vil gå ut over den stoppeklokkefrie nærheten til pasientene? Hvor effektivt skal foretakene kunne organiseres uten at det vil ta knekken på de mange tusen som skal gjøre en best mulig jobb der? Og hvor mange timer reisetid er sentraliseringsivrige politikere villige til å gamble på at en fødende eller en akutt syk pasient tåler før det kan gå riktig galt?

Når noen hundre lokale aksjonister en kald søndagskveld reiser i timevis inn til Oslo med 30.000 protestunderskrifter i bagasjen med en eneste appell: bevar lokalsykehusene! – er det tankevekkende. De rødgrønnes Soria Moria-erklæring lover å bevare lokalsykehusene, men tvetydige signaler fra rødgrønne politikere varsler av og til det motsatte. Det er ganske uholdbart, det. Og når selv helseministeren på den ene siden svarer aksjonistene med at lokalsykehusene skal bevares, og samtidig tuller seg ut på å definere hva et lokalsykehus egentlig er, er det lett å forstå aksjonistene.

Det er mange ting vi borgere ønsker å ha en rimelig nærhet til i hverdagen. En god del tjenester og funksjoner er noe vi tar som en selvfølgelig trygghet med kort avstand til. Diverse helsetjenester er absolutt blant disse. Det har foreløpig ikke kommet gode argumenter på bordet for at norske helseforetak er best tjent med å bli så få og store som mulig. Ingen har så langt overbevist om at den generelle folkehelse er tjent med en så sentral organisering. Derfor har de mange lokalsykehusene rundt om i landet bevist sin avgjørende posisjon i helse-Norge for lenge siden.

Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Jeg har selv engasjert meg i å beholde et lokalt sykehus jeg sorterte under i mange år fram til i fjor sommer. Et lett tilgjengelig lokalsykehus med rask timeavtale på kort varsel og et helsepersonell som sitter med god oversikt og kunnskap om det geografiske området og befolkningen de skal ivareta. Det føles veldig mye mer betryggende enn de stadig større enhetene som vokser fram i helse-Norge. Så selv om jeg har skiftet geografisk bosted og ikke lenger sorterer under Stensby sykehus, krysser jeg fingrene for at både det og andre lokale sykehus fortsatt skal ha livets rett.

Det er både tryggheten og nærheten som appellerer til de fleste av oss når det gjelder de lokale helseforetakene. Et par egne opplevelser og en del mediaomtale omkring de stadige større sentrale sykehusene har nedfelt en gryende mistanke om at det kanskje nærmer seg en smertegrense. Hvor sentralt og forvokst kan vi organisere og effektivisere helseforetakene før de blir helt uhåndterlige? Hvor store og upersonlige skal de få lov til å bli uten at det vil gå ut over den stoppeklokkefrie nærheten til pasientene? Hvor effektivt skal foretakene kunne organiseres uten at det vil ta knekken på de mange tusen som skal gjøre en best mulig jobb der? Og hvor mange timer reisetid er sentraliseringsivrige politikere villige til å gamble på at en fødende eller en akutt syk pasient tåler før det kan gå riktig galt?

Når noen hundre lokale aksjonister en kald søndagskveld reiser i timevis inn til Oslo med 30.000 protestunderskrifter i bagasjen med en eneste appell: bevar lokalsykehusene! – er det tankevekkende. De rødgrønnes Soria Moria-erklæring lover å bevare lokalsykehusene, men tvetydige signaler fra rødgrønne politikere varsler av og til det motsatte. Det er ganske uholdbart, det. Og når selv helseministeren på den ene siden svarer aksjonistene med at lokalsykehusene skal bevares, og samtidig tuller seg ut på å definere hva et lokalsykehus egentlig er, er det lett å forstå aksjonistene.

Det er mange ting vi borgere ønsker å ha en rimelig nærhet til i hverdagen. En god del tjenester og funksjoner er noe vi tar som en selvfølgelig trygghet med kort avstand til. Diverse helsetjenester er absolutt blant disse. Det har foreløpig ikke kommet gode argumenter på bordet for at norske helseforetak er best tjent med å bli så få og store som mulig. Ingen har så langt overbevist om at den generelle folkehelse er tjent med en så sentral organisering. Derfor har de mange lokalsykehusene rundt om i landet bevist sin avgjørende posisjon i helse-Norge for lenge siden.