Yngvil Mortensen

yngvil.mortensen@lomedia.no

Blikket var rettet ned, ansiktet rolig, kontrollert. Men i blant fikk han noen rykninger i munnviken som lignet ørsmå smil. Han bet seg i leppene, der han satt sammensunket i stolen, og knapt så opp.

Så, da retten viste Breiviks videosnutt om hvordan, ifølge Breiviks egen virkelighetsoppfatning, muslimene tar kontrollen over Europa, trillet tårene hans nedover kinnene. Hva han ble rørt av da han så filmen, er uklart.

Vi vet at terroristen sier at han ikke angrer massakren. Det var trolig ikke sine ofre han gråt for.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å være nær et slikt menneske. Og det er det mange som er fordi det er jobben deres.

Hvordan er det å være polititjenestemennene som henter ham på Ila fengsel og forvaringsanstalt, de som utallige ganger har kjørt ham til og fra avhør, som skal bringe ham til og fra Tinghuset i ti uker framover? Hva foregår inni polititjenestemannen som i rettssalen varsomt låser opp håndjernene på de samme hendene som har tatt så mange liv, lemlestet og forårsaket livslang sorg for etterlatte? Politimenn- og kvinner som sitter rundt ham i rettssalen for hans sikkerhets skyld, han som har fratatt barn og unge all sikkerhet, hvordan er det?

Breiviks daglige kontakt med andre mennesker er i første rekke begrenset til fengselsbetjentene som jobber på Ila. De har nok samme følelser som de fleste andre i landet har for terroristen. Men de ansatte på Ila må pent legge følelsene til side når de er på arbeid. «Det er jobben vår. Den terrorsiktede har også rettigheter. Blant dem som skal være med på å ivareta de rettighetene, er vi som jobber i fengselet», har Jan Arve Blom, tillitsvalgt i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund på Ila uttalt.

Blom har også sagt at «Vi forsøker å se mennesket bak handlingen. Enkelte handlinger gjør det vanskelig å se det mennesket». Det er spesielt å jobbe med en person som er så hatet.

All ære til dem som gjør jobben.