Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Da jeg vokste opp på Løvenstad i de harde 1950- og 1960-årene, var det ingen arbeidsmedisiner eller konsernoverlege fra NSB som fortalte mine arbeiderklasseforeldre at det var sunt å gå på jobb. Snarere tvert imot.

Mine salige foreldre, om de ikke akkurat sa det høyt, så viste de med all tydelighet at arbeidet, jobben, var noe jævla dritt som de ikke en gang unte sine verste fiender. Jobben var noe du gikk til for å overleve, ikke for å leve. Og engang skal du endelig pensjoneres – hvilken lykke! Sa min far og mor. Og sikkert mange andre.

Den gang kjente jeg ikke arbeidsmedisiner Ørn Terje Foss, men jeg kjente Bob Dylan. Heldigvis ga jeg blaffen i muttern og fattern, tenkte «the times they are a- changin», og dro ut i verden. Jeg kom i første omgang ikke lenger enn til Bergen, men det var langt nok. Det er noen mil fra Løvenstad til Torgalmenningen.

For jeg ville ikke ha det sånn, jeg ville ha en jobb hvor jeg kunne leve – jeg ville akkurat som Ørn Terje Foss at min framtidige arbeidsplass skulle være den beste arenaen for egen helse og velvære, et sted hvor jeg kunne bekrefte meg sjøl som skapende og sjølstendig menneske, som et fritt og likeverdig individ med drømmer, håp og muligheter for en bedre og bedre framtid for meg sjøl og alle andre jeg jobbet sammen med. Et sted uten undertrykking og maktmisbruk – et sted å utvikle seg. Et sted det var minst like bra å jobbe som å danse!

Et sånt sted, en sånn arbeidsplass var antagelig så langt unna mine foreldres som mulig, men likevel. Mitt valg av utdannelse, og forhåpentligvis de fleste andres, er basert på et syn om at du først lærer deg noen grunnleggende ferdigheter som du seinere ønsker å bruke i arbeidslivet. Det du lærer deg har du kanskje ervervet deg av ren kjærlighet til et livssyn, til et fag eller av andre aktverdige grunner.

Men vi bærer med oss ulike ferdigheter fordi vi er ulike som mennesker. Derfor kommer vi til arbeidslivet fra ulike steder, med ulike ferdigheter og evner – men med én ting felles: Vi ønsker å utvikle oss sjøl som mennesker, vi ønsker å bekrefte oss sjøl som mennesker, vi ønsker å virkeliggjøre drømmen om å bidra til fellesskapet.

Det gjelder å spille hverandre gode, mener Nils Arne Eggen. Jeg tror på et sånt menneskesyn, at det er nedfelt i oss alle bare vi samtidig får opplevelsen av at vi alle er med, at det gjelder både deg og meg. Skal alle være med, må spisskompetansen dyrkes. Annerledesheten. Det må være lov til å være både A3 og A5.

Vi er ikke alle like. Heller ikke i arbeidslivet. Vi kommer ikke bare til verden med ulik håndbagasje som den flotte poeten Inger Hagerup skriver så vakkert og klokt om, vi kommer til arbeidslivet med ulik bagasje også. Noen har med mye, andre lite. Noen har med rullestolen sin, andre kommer med blindestokk og høreapparat. Noen kommer med et levd liv, noen har tatt med seg tankene til mor og far, andre kommer med Bob Dylan på øret. Men alle skal med, alle skal inkluderes, det skal være plass til alle. For grunnleggende sett er vi likevel like.

Og da er vi ved det stedet om et bedre og mer inkluderende arbeidsliv som vi aldri kommer utenom, det stedet Peer Gynt kalte Bøygen og helst ville hoppe bukk over eller snike seg utenom, men som vi – om vi virkelig ønsker å ta arbeidslivs- og arbeidsmiljøproblematikken på alvor, ikke kan overse: Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, den iboende konflikten mellom disse to rollene i et samfunn som vårt.

De som kjenner meg veit at jeg gjerne skulle ha opphevet dette skillet, at jeg ønsker meg et samfunn, og et arbeidsliv, hvor det ikke fins noen som er sjefer og en mengde andre som det blir sjefet over – at jeg ønsker meg et arbeidsliv omtrent som de praktiserer det ved Operasjon Ved på Etterstad i Oslo: Her har vi ingen sjefer, bare ulike arbeidsoppgaver. Var det opp til meg, kunne vi praktisere lik lønn også.

Men dette er en annen og lang debatt som neppe passer i desember.

La meg heller minne om at det er arbeidsgivers hovedansvar at arbeidsmiljøet er godt, og at alle arbeidstakere blir ivaretatt, at alle arbeidstakere er med. Det beste vi kanskje kan håpe på er et fornuftig samarbeid.

Nå kjenner jeg Ørn Terje Foss, den sympatiske konsernoverlegen i NSB, som nylig har utgitt boka «Jobbhelsa. Helsebok for arbeidslivet». I kapittel 3.2.2 Personkonflikter, skriver han følgende: «Å ha et godt samarbeidsklima på jobben er et viktig element i det psykososiale arbeidsmiljøet, og en forutsetning for å trives. Et arbeidsmiljø uten at det oppstår faglige diskusjoner og uenighet er nærmest utenkelig, og det er heller ikke ensbetydende med at det er dårlig arbeidsmiljø. Det er når man ikke klarer å bli enige om at det kan være akseptabelt å være uenige at det kan oppstå dårlige personforhold og konflikter.»

Det er etter min mening ledere og arbeidsgiveres ansvar å skape et miljø der vi klarer å bli enige om at det er akseptabelt å være uenig om en del ting. De som ikke tar dette ansvaret, bør slutte som ledere og arbeidsgivere – det fins mange flere arbeidsoppgaver i norsk arbeidsliv!

Jeg tror at et annet arbeidsliv er mulig, jeg tror på et arbeidsliv som inkluderer alle, jeg tror på Bob Dylan, som aldri har vært på Løvenstad, når han synger

Come mothers and fathers

Throughout the land

Don't criticize

What you can't understand

Your sons and your daughters

Are beyond your command

Your old road is

Rapidly agin'

Please get out of the new one

If you can't lend a hand

For your times they are a-changin.