Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Tidlig morgen 2. mai 1933: Nazistenes brunskjorter og stormtropper beleirer IG Metalls hus i Alte Jacobstraße 149 i Berlin. Alle i ledelsen arresteres, og sendes videre til fengsler og konsentrasjonsleire. Alt av verdi beslaglegges. Over hele Berlin og hele Tyskland skjer det samme. I en koordinert aksjon skal den store tyske fagbevegelsen knuses. I stedet skal arbeidslivet organiseres etter nazistiske prinsipper. Klassekampen er avlyst, fagbevegelsen forbudt.

Fra nå skal arbeidsgivere og arbeidstakere dyrke sine felles, nasjonale interesser i Tysk arbeidsfront, DAF (Deutschen Arbeitsfront). I Riksdagen triumferer Adolf Hitler: Endelig kan et samlet tysk folk marsjere mot en lysere framtid med arbeidsfred og felles mål.

Aksjonen betydde slutten for den åpne, faglige klassekampen som hadde preget tysk samfunnsliv i flere tiår. Men det betydde ikke slutten på faglig aktivitet og motstand. Tusenvis av modige fagforeningsmedlemmer og tillitsvalgte tok opp kampen under jorda. Mange mistet livet, enten ble de henrettet eller de omkom under usle og brutale forhold i regimets konsentrasjonsleire. Andre ble tvunget til å forlate Tyskland.

Seelenbinder og Leipart

November 2013: Utenfor den staselige Berliner Dom på paradegata Unter den Linden er det tusmørkt. Noen få nysgjer-

rige stopper likevel opp for å se på utstillingen som er satt opp til minne om at det i år er 70 år siden Hitler og nazistene grep makten. Store søyler er fylt med portretter av folk som var uønsket i Hitlers nye Tyskland: kunstnere, politikere, leger, filosofer, jøder – og noen få representanter for den organiserte arbeiderklassen.

En mann haster forbi bildet av en ung Werner Seelenbinder, en tysk idrettshelt og kommunist som ble henrettet for sin deltakelse i den faglige undergrunnen. Den kjente tungvektsbryteren Seelenbinder var del av det største motstandsnettverket innen arbeiderklassen i Berlin, med grupper på over 20 fabrikker. Hovedtyngden av motstandskjemperne i dette nettverket var organisert i metallarbeiderforbundet IG Metall fram til 2. mai 1933. Men Seelenbinder og 64 andre i nettverket ble tatt i 1942, og etter to år med tortur i konsentrasjonsleire ble han henrettet med øks.

Også en eldre, bebrillet herre ved navn Theodor Leipart har fått plass på Unter den Linden. Han var sosialdemokrat, leder for det tyske LO på 1920-tallet, og en av de mange som ble arrestert og mishandlet da nazistene gikk til aksjon i mai 1933. Men Leipart overlevde Hitler-tiden, trass i at han hele veien holdt tett kontakt med sine kamerater i fagbevegelsen.

Bevarte sin integritet

Tilbake i IG Metalls hus i Alte Jacobstraße møter vi en av mange i tysk fagbevegelse som mener at tiden er kommet for å fortelle folk disse glemte fortellingene: sekretær Rüdiger Lötzer i Berlin-avdelingen av IG Metall.

– Til og med våre egne medlemmer er ikke klar over at det finnes en historie om heltemodig motstand mot nazismen i vår organisasjons fortid, sier Lötzer. Han peker på at andre motstandsgrupper har fått mer oppmerksomhet. Det gjelder særlig offiserene som forsøkte å drepe Hitler i et attentat 20. juli 1944. De kom for alvor i rampelyset da Hollywoodstjerna Tom Cruise spilte hovedrollen som oberst Claus von Stauffenberg i storfilmen Valkyrie i 2008.

– Det forskes mer og mer på feltet nå, og det kommer fram at den faglige motstanden var mye mer omfattende enn mange har trodd, sier Lötzer.

Historieprofessor Siegfried Mielke mener at fagbevegelsen er «blant de ikke så tallrike tyske aktørene som bevarte sin integritet gjennom tiden med nasjonalsosialistisk styre».

Mielke har forsøkt å komme til bunns i hvor mange faglig aktive som drev motstandskamp. Dette er ingen enkel oppgave, fordi kildematerialet er så usystematisk og spredd.

– Bare en brøkdel av sannheten er kommet for dagen, sier han.

Indre og ytre strid

Som eksempel bruker Mielke metallarbeiderforbundet IG Metall. Av 15 kretsledere fra før 1933 har han funnet kilder om 11. Ni av disse 11 var aktive motstandskjempere.

Motstanden mot Hitlers regime vokste i styrke de første årene etter maktovertakelsen.

– Utgangspunktet var ikke så godt. Fagbevegelsens ulike fraksjoner brukte like mye tid og krefter på å kjempe mot hverandre (sosialdemokrater mot kommunister) som mot den framvoksende nazismen, sier Rüdiger Lötzer.

– Kommunistene ble jo tatt med én gang. Men mange slapp ut av leirene etter hvert, og aktivitetsnivået økte på. Også mange sosialdemokrater som hadde hatt et håp om å kunne fortsette den faglige virksomheten i moderert utgave under Hitlers styre, aktiviserte seg etter 2. mai 1933. Så kom noen roligere år. Da jødeforfølgelsene tok av og krigene startet, var det mange grupper som ble organisert og aktivisert på nytt, sier han.

Hva kunne de gjøre?

Det nazistiske samfunnet var totalitært, med sterk kontroll og mye angiveri. Derfor var det svært vanskelig og risikabelt å drive motstandskamp.

En viktig del av arbeidet var å holde kontakt med kilder til alternativ informasjon om både samfunnsutviklingen og om krigene som Hitler førte på ulike fronter. Faglig aktive i utlandet var en viktig slik kilde. Så gjaldt det å spre informasjonen, blant annet ved å trykke og distribuere flygeblader ute på arbeidsplassene.

– Det ble også lagt mye arbeid i å hjelpe folk som måtte skjule seg for myndighetene, for eksempel opposisjonelle og jøder. Familiene til aktivister som var fengslet eller drept, trengte også støtte. I tillegg var det mange faglig aktive som organiserte hjelp til tvangsarbeidere fra andre land, sier Lötzer.

Han forteller at snart vil besøkende i det vakre IG Metall-huset i Berlin kunne se en permanent utstilling om den faglige motstanden mot nazismen. Det er et skritt for å bringe de ukjente heltene ut av glemselen.

– Den modige motstanden bygget opp en tillitskapital som fagbevegelsen ikke har benyttet seg av. I stedet har fagbevegelsen underdrevet sin egen rolle, mener historieprofessor Siegfried Mielke.