JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Norsk skjønnlitteraturs nye generasjon forfattere tar opp dagsaktuelle eksistensielle temaer i sin tid. Sånn alle forfattergenerasjoner har gjort før dem. Det handler ikke lenger om oppbyggingen av landet eller dyrtid og jappetid – nå er det ubehaget ved å være til her og nå som teller. Marie Auberts debutroman «Voksne mennesker» er en romantekst som tar tidas trend på alvor. Vi møter Ida, en førti år gammel arkitekt. Hennes aller største savn er det barnet hun ennå ikke har fått, men som hun drømmer mer og mer om. Så mye drømmer hun at hun undersøker mulighetene for å få fryst ned egg til seinere bruk. For akkurat nå har hun ikke noen å lage barn med, hun er singel. Det trives hun ikke så veldig godt med, men kjærester vokser ikke på trær i hennes liv heller. At hun ønsker seg barn og familie er hevet over enhver tvil. De fleste andre hun kjenner har nettopp dette, samfunnet forventer at ei dame i hennes situasjon og alder etablerer seg med mann, barn og gjerne ei hytte å flykte til. Derfor blir skammen og annerledesheten så vanskelig å bære for henne. Hun får alle omgivelsenes undrende spørsmål om dette er et frivillig valg. Og det sanne svaret fortrenger hun glatt og ledig. Marie Aubert har tematisert et mer og mer påtrengende fenomen gjennom sin historie om barnløse Ida.

Handlingen i denne ganske korte romanen på bare 140 sider er nesten som et lite kammerspill. Ida og hennes lillesøster Marthe skal feire 65 årsdagen til sin mor. Moren er skilt, men har for lengst funnet seg ny mann: Stein. Lillesøster Marthe er også barnløs, som Ida, men har fått seg kjæreste, Kristoffer. Og han har et lite barn med navn Olea fra et tidligere ekteskap. De møtes på familiehytta der feiringen av moren skal finne sted. Like før selskapet avslører Marthe at hun er gravid. Ida blir sjalu, mens Kristoffer – barnefaren – egentlig ikke vil ha barnet. Han tør bare ikke å si det. I edru tilstand. Innenfor denne rammen utspilles en scene eller tre av ganske infam karakter. Hvem av søstrene som er «verst» kan diskuteres, og Kristoffer er vel ikke helt uskyldig i de ubehagelighetene og smålighetene som oppstår han heller. Her er mye sjalusi og tenners gnissel. Og hvem som får leserens sympati vil nok avhenge sterkt fra leser til leser.

Som nevnt syns jeg debutanten har fått til denne historien på en nærmest forbilledlig måte. Gjennom opprivende scener, et språk som er følelsesladet og med passelig mye undertekst, klarer hun å formidle et drama – ikke minst på et indre plan – som tar tak i leseren. Enten leseren sjøl ønsker seg et barn eller ei, vil jeg tro. Dette er en debut det står respekt av.