Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Han var født med en svak helse. Derfor ble det naturlig at han leste bøker, sier Harald Berntsen om sin navnebror Hans Berntsen, arbeiderbevegelsens store agitator.

– Du skriver vakkert om ham?

– Ja, jeg syns han fortjener det, sier Harald Berntsen.

Sto bak 400 foreninger

Hvem var Hans Berntsen? Jo, som Harald skriver i sin bok «var han agitatoren som reiste rundt og stifta fagforeninger og partiforeninger, eller blåste liv og inspirasjon inn i foreninger som var i ferd med å sovne eller dø bort». 400 foreninger var han med på å danne på 15-16 år – noen bedre? Det er liten tvil etter å ha lest boka «Agitatoren» og hørt historiker Berntsen snakke: Hans Berntsen var agitatoren med stor A i norsk arbeiderbevegelse. Og arbeiderbevegelsen har hatt noen store agitatorer, det veit historiker Harald Berntsen det meste om.

Organiser flest mulig!

Hans Berntsen ble født i 1870 litt nord for Mo i Rana, og hans aktive virksomhet varte primært fra 1895, året Norsk Arbeidsmandsforbund – Berntsens eget – ble stiftet, og fram til landsmøtet i 1911. Da ble Berntsen pensjonert, kun 41 år gammel.

– Hvorfor har du skrevet denne boka?

– Du finner stoff og henvisninger til Hans Berntsen i all historisk litteratur som dreier seg om arbeiderbevegelsen. Jeg har alltid vært interessert i ham. Bokideen dukket opp rundt årtusenskiftet, sier Harald.

I 2021 var Harald Berntsen ferdig med ei bok om Marcus Thrane. Da begynte han arbeidet med biografien om Hans Berntsen for alvor.

– Han er en mann etter mitt hjerte, og jeg har stor respekt for det han representerte. Han ville at arbeiderklassen skulle være beredt den dagen kapitalismen gikk til grunne av seg sjøl. Dette vill kapitalismen med naturnødvendighet gjøre, mente Hans Berntsen. Organiser flest mulig! Var hans credo. Jeg har veldig stor sympati for Hans Berntsen, forteller Harald.

BIOGRAFEN: Historiker Harald Berntsen har skrevet bok om arbeiderbevegelsens store agitator Hans Berntsen, medlem av Arbeidsmandsforbundet.

Jan-Erik Østlie

Farmor, faren og en framsynt lærer

– Hva var hans drivkraft for denne fantastiske virksomheten i arbeiderbevegelsens tjeneste?

– Primært to. For det første hadde han en farmor som var svært sosialt bevisst, for det andre var det faren som næret en intens forakt mot storbønder – for eksempel naboen.

Harald trekker også fram læreren Jacob Thode Jakobsens betydning for Hans Berntsens utvikling. Jacobsen var en ledende venstremann, han hadde bare folkeskolen og var prestehater. Harald påpeker at Johan Nygaardsvold, den norske statsministeren fra 1935 til 1945, også ble skjøvet fram av en ivrig lærer. Harald har skrevet biografi om Nygaardsvold også (I malstrømmen fra 1991).

I gjeld til Louis Blanc

Det er vanlig å trekke fram Marcus Thrane og hans arbeiderforeninger rundt 1850 som arbeiderbevegelsens organisatoriske fødsel i Norge. Harald forteller at agitator Berntsen kjente godt til Thrane, men hvor mye han hadde lest av Thrane, veit han ikke. Historikeren trekker særlig fram Louis Blanc (1811-1882), en ledende sosialist i februarrevolusjonen i Frankrike, historiker og politiker. Blanc var fra 14-15 års alder direkte inspirert av Karl Marx og etterfølgerne av det gamle store tyske sosialdemokratiet. Berntsen var inspirert av Blanc, mener Harald, de hadde begge godt innblikk i Bibelen og mente at kristendommen i utgangspunktet var en sosialistisk ideologi.

– Hans Berntsen bruker urkristendommen til å propagandere sosialisme, han mente at urkristendommen og dens samfunn var sosialismen i praksis, sier Harald.

Respekt for Olav Strøm

Berntsens oppdragsgiver som reisende agitator var Olav Strøm, den første lederen av Arbeidsmandsforbundet og også en ruvende skikkelse i arbeiderbevegelsens historie. Strøm mistet imidlertid på tragisk vis lederstillingen i forbundet i 1904 da Richard Hansen overtok, han som ble den første lederen i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) i 1923.

– Var det bra kjemi mellom Strøm og Berntsen?

– Ja, det tror jeg. Strøm så talentet hans, de hadde også sosial omgang og stor respekt for hverandre.

– Dette veit du fra privat korrespondanse mellom dem?

– Nei, det var liten privat korrespondanse. For begge disse var saken det viktige, ikke privatliv, sier Harald.

Heller ikke mellom Richard Hansen og Berntsen var det noe mishag, men Hansen forsvarte ikke Berntsen da han ønsket å fortsette sin agitatorvirksomhet i 1911 og altså ble pensjonert.

Medlemsbladet en viktig kilde

Det fins ingen skrevne taler eller annet manus fra Hans Berntsens hånd. Intervjuer, derimot, det eksisterer det noen av der han gir uttrykk for sine synspunkter. Dessuten var Hans Berntsen pålagt å skrive referater fra sine agitatoriske turer i Arbeidsmanden, forbundets medlemsblad. Harald forteller om en flott håndskrift, og en mann som var samvittighetsfull og flink til å fortelle og rapportere hva han gjorde i forbundets tjeneste. Harald har skaffet seg mye informasjon om Berntsen via datidens aviser som han har lest på nettet. Arbeidsmanden har han sittet på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (arbark) og lest.

Sparsommelige

Berntsen reiste land og strand rundt og agiterte og dannet foreninger. Ofte reiste han med båt, hest og slede, vogn eller tog – alltid på andre eller tredje klasse i toget i kuvogna. Men han tok også beina fatt. Han hadde få valg, det gikk ikke skinner overalt. Honoraret han fikk for dette var ikke all verdens. Han bosatte seg etter hvert på Sagene i Oslo, giftet seg med sin politiske bevisste Anna og fikk tre barn. Haralds bok indikerer at familien ikke hadde mer enn at de akkurat klarte seg.

– De var sparsommelige, men ingen av dem klagde – det har jeg ikke funnet noen eksempler på, sier biografen.

Svein Sandnes

I boka er han også innom Johan Nygaardsvolds hjemsted Hommelvik, like nord for Trondheim. Harald veit mye om denne bygda som en gang så ut til å bli et stort industristed, men av flere grunner aldri ble det. Hans Berntsen driver agitatorvirksomhet også i Hommelvik, men om Nygaardsvold og Berntsen kjente hverandre, er Harald usikker på. Nygaardsvold var dessuten i Amerika mye av denne tida, fra 1902 til 1907. Nygaardsvold var hjemmekjær, mens Berntsen var på farten hele tida – nesten som en tater. Nygaardsvold var en praktiker, forteller Harald, Berntsen en ideolog.

Bildeløs bok

I deler av boka følger biografen Hans Berntsen nærmest fra dag til dag. Her bygger han på referater og avisutklipp. Berntsen er aldri privat i sine referater. Harald forteller likevel om et enormt arkivmateriale både hos arbark og i Arbeidsmandsforbundet.

– Hvordan tror du kona og barna opplevde Hans Berntsens livsprosjekt?

– Han var jo mye borte, men kona Anna klagde ikke, hun mente nok det var hans oppgave å gjøre denne jobben.

– Og så slet han med et altfor stort alkoholkonsum, ikke sant?

– Jo, men det kjente antagelig Anna til, sier Harald.

Harald beklager at det ikke er bilder i boka.

Romanfigur hos Uppdal

Sentralt i boka er diskusjonen om det var riktig å pensjonere Hans Berntsen i 1911 da han ikke var mer enn 41 år gammel. Riktig nok hadde han ikke verdens beste helse på dette tidspunktet, men sjøl ville han ikke gi seg. Landsmøtet i forbundet satte foten ned. Spørsmålet ble nå hvor mye han skulle bevilges i pensjon. Harald forteller at Berntsen hadde noen spredte oppdrag etter 1911 også – særlig i 1920-årene – men det var ikke som før. Berntsen fikk sin pensjon, og det ble bestemt at han skulle gjøre noen oppdrag. Harald viser til forfatteren Kristoffer Uppdals skildringer av Berntsen i 10-bindsverket «Dansen gjennom Skuggeheimen». Her heter Hans Berntsen Benk Benksson.

– Den skildringen er helt fantastisk, sier Harald Berntsen.

Målet var det klasseløse samfunnet

Årene 1921 og 1923 er merkeår i Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsens historie. Begge årene ble partiet delt. Først var det en utbrytergruppe til høyre som gikk, så en utbrytergruppe til venstre. Høyrefløyen kom tilbake i 1927, venstrefløyen ble til Norges Kommunistiske Parti og kom aldri tilbake. Hvordan Hans Berntsen forholdt seg til disse splittelsene, og hvem han sjøl fulgte, veit Harald ikke.

– Hans Berntsen sto nok nærmest sosialdemokratene som brøt ut av partiet i 1921. Hans mål var det klasseløse samfunnet, men kommunist kalte han seg aldri.

– Ble han en bitter mann de siste årene?

– Det har jeg ingen dokumentasjon på, men det kan virke som han levde et temmelig stusselig liv i 1930-årene. Han var da mye sjuk og sengeliggende, sier Harald Berntsen.

Hans Berntsen døde på Sagene i Oslo i 1939. Det kan ikke være noen tvil om at han bør regnes som en av de virkelig store i norsk arbeiderbevegelse.

BOKSIGNERING: Det var stor interesse for historiker og biograf Harald Berntsens bok om sin navnebror Hans Berntsen.

Jan-Erik Østlie