JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvis jeg ganske raskt under lesningen av ei bok får lyst til å legge fra meg boka, er det ofte av to grunner. For det første fordi den er dårlig skrevet og på alle måter svært lite engasjerende – eller at den er skrevet sånn at det rett og slett er fysisk ubehagelig å lese videre uten å ta en pust i bakken. Det er den siste grunnen som plager meg under lesningen av Djønnes siste roman. Men jeg trosser kvalmen, vemmelsen og klarer likevel å lese videre i dette ekstreme voldseposet som romanen «Alt et» er.

Djønne brakdebuterte med romanen «Oskespiralen» i 2022 der han fikk NRK-lytternes romanpris. Det var ingen lystig roman for å si det forsiktig, men med «Alt et» vrir Djønne skruen flere hakk til i mer voldelig retning. En ting er å holde ut å lese en sånn bok på under 200 sider de ganske få timene akkurat det tar, noe helt annet må det være å skrive den og leve i et sånt univers i flere år. Skjønt, det er ikke lesernes problem.

Hva er så den konkrete handlingen her? Jo, foreldrene til Våle og Rind dør i ei trafikkulykke og Besta og Besten tar over foreldreansvaret allerede fra begravelsesdagen. Om barna har rare navn, gjelder det også besteforeldrene som heter Vreide og Gydje. Hans navn kan forstås bokstavelig, jeg kan ikke huske sist jeg møtte et mer motbydelig menneske. Han er den inkarnerte ondskapen i menneskelig ham. Gydje er av samisk opphav og egentlig ikke så veldig mye vondt å si om, med unntak av at hun er temmelig taus og har lite motstand å tilby.

Da de overtar ansvaret for Våle og Rind, står de foran en biltur hjem til en helt annen kant av landet. Rind, som er epileptiker og sitter i rullestol, Vreide kaller henne evnevei, får ikke lov til å sitte i baksetet, men blir stuet inn i bilens bagasjerom. Det skjer tidlig i boka, og det var på dette tidspunktet jeg vurderte å legge fra meg boka av ovennevnte grunn.

Den nye familien når imidlertid fram til bestemmelsesstedet, og verken livet, fortellingen eller voldsomhetene og brutalitetene er over – snarere tvert imot. Det er egentlig nå det virkelig begynner. Det er først og fremst Vreide som er voldsmannen her. Hvor han tar det fra, er ikke så lett å si. Og hva han gjør, både med øks i hånda og andre redskaper skal jeg spare leserne av denne teksten for. Vakkert er det ikke.

Men alle de involverte kommer til orde. De får sine egne kapitler med en allvitende forteller. Her får vi vite litt mer om deres bakgrunn. Omsorgssvikt og en utstrakt bruk av ganske utstrakt blind vold og altfor mye alkohol ser ut til å være en slags fellesnevner. Volden går på et vis i arv fra generasjon til generasjon. Det samme gjør et ukontrollert sinne – ja, et hat så sterkt at det nesten virker urealistisk. Og det blir bare verre og verre. Lyspunktene i denne fortellingen er de to barna som viser en rørende omsorg for hverandre. Bare det at de overlever beror antagelig på en menneskelig storhet i seg sjøl. Måten Våle forsøker å beskytte sin funksjonshemmede søster Rind på gir i hvert fall leserne et lite glimt av lys og håp.

Og om ikke alt dette er nok, så opptrer det dyr her også. Jerv og gaupe, intet mindre, lusker rundt i umiddelbar nærhet. Og forfatteren har like godt skapt dem om til tenkende vesener a la mennesker som når sulten gnager som sterkest, ikke lar seg be to ganger når det blir snakk om å spise sine barn. Minimal foreldrekjærlighet der også, altså!

Så har du muligens allerede stilt deg spørsmålet: Er dette god litteratur? Er dette noe å lese? Og svaret på begge disse spørsmålene er ja. Kanskje halter fortellingen litt her og der, kanskje er realismen – om den er intendert – ikke like overbevisende overalt. Men det er fiksjonslitteratur dette her, kunst – ingen blåkopi av virkeligheten. Se deg rundt i dagens verden – dette kan skje før du aner det! Språket til Djønne er intenst, med korthugde setninger som ofte gir konkrete bilder i hodet på leserne. Djønne er født elleve år etter at Tarjei Vesaas døde, men jeg ser likheter. I språket, i galskapen, i det psykologiske perspektivet – i anstrengelsen over å vise at det er mer mellom himmel og jord enn det de fleste av oss er villige til å innrømme. Og at det kanskje bare er kunsten som er i stand til å formidle det.