JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den sjette romanen til Kristine Næss er kompositorisk et stykke unna svært mange andre romaner. Det er denne sjangerens definitive styrke – at det er mange måter å gjøre det på. Romandebuten hennes må vi helt tilbake til 1998 for å datere.

Denne gangen handler det om Hanne, ei dame i 50-årene som rommer svært mye på godt og vondt. Hun ble skilt for noen år siden og har to barn. Hun livnærer seg som lærer da vi møter henne, men er for tiden sjukmeldt. Livet hennes går opp og ned, hun slites mellom å være høyt oppe og lang nede – hun pendler mellom å være full av store ambisjoner til i neste øyeblikk å ha null sjøltillit. I denne situasjonen får hun den noe sprøe ideen at hun vil bli akademiker igjen. Hun vil ta en mastergrad i idehistorie om forfatteren og filosofen Margaret Cavendish (1623-1673). Cavendish var samtidig med filosofer som Hobbes og Descartes, for å nevne de kanskje mest berømte. Bare valget av tema er sært nok. Som veileder på dette prosjektet får hun Morten, en fyr hun er jevngammel med, men likevel sliter å komme i skikkelig dialog med. Det blir en del konflikter som er til å kjenne seg igjen i. Og ikke minst oppstår det mange morsomme og absurde scener der en aldrende student ikke bare møter seg sjøl i døra, men også en studentkultur som er litt annerledes enn den hun husket fra ungdommen. Verden går som kjent framover, om ikke nødvendigvis i moralsk forstand. Tiden går, men akademia består.

Dette er verken en tredjepersonsfortelling eller en jeg-fortelling, men noe midt imellom. En forteller fins nemlig, som til alt overmål diskuterer en del av begivenhetene med hovedpersonen. Det blir komikk ut av dette også. Det samme blir det når veileder Morten forlanger noe mer konkret av Hanne, ikke bare luftige ideer og manglende struktur og metodisk grep. Da veksler sjølsagt Hanne med å bli nærmest sjølutslettende og stormannsgal. At det skulle være så vanskelig å være akademiker, har hun enten glemt eller bare fortrengt. Og dum vil hun ikke være.

Et annet lattervekkende element i denne romanen er Hannes omgang med sine aldrende foreldre. De skjønner svært lite av det hun holder på med. Skjønt, de forstår ikke så mye annet heller – særlig ikke faren som er sterkt rammet av demens. Han lever totalt i fortida, og husker bare brokker av den også. Morsomst blir det da svensk musikk blir tema, og Hanne forsøker å vise sin far hva spotify er for noe.

I det hele tatt er denne romanen full av ganske absurde scener der mennesker som har mistet evnen til å forstå hverandre, står sentralt. Er det deres skyld eller er det tidens? Har det alltid vært sånn at tiden løper fra deg? Grunnen til at det er mer nærliggende å ta opp denne problemstillingen nå, kan jo være at alt går så mye fortere i våre dager – som Odd Børretzen ville ha sagt det. Men har studiet av Cavendish noe med dette å gjøre? Ja, kanskje – hennes mest kjent verk heter «Observations upon Experimental Philosophy. To which is added The description of a New World called The Blazing World.”

Jeg leser denne romanen som en tekst som undersøker hvordan det er å være utenfor i en verden du tidligere følte du tilhørte. Du er ikke helt med lenger, du teller ikke. En sånn følelse er alt annet enn god, men absolutt gjenkjennbar for alle oss som har nådd voksen alder. Og da nytter det ikke bare å komme her og komme her. Livet blir uforutsigbart, og det du en gang tok for gitt, gjelder ikke lenger. Kristine Næss tematiserer denne livsfølelsen, og kanskje også reelle livsverden, på en original og lattervekkende måte uten et sekund å være moralistisk. Det er solid håndverk.