JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Maria Navarro Skarangers fjerde roman siden debuten i 2015 handler om Sidsel, mor og bestemor og et ganske nevrotisk menneske – men som også på mange måter er og lever som folk flest. I denne romanen som er en tredjepersonsfortelling får Sidsel sitt liv om ikke analysert, så i hvert fall gjenfortalt fra ulike synsvinkler. Fra datteren, fra venninnen og fra fastlegen – for bare å nevne noen. Og vi møter henne til ulike tider i hennes liv.

Det altoverskyggende traume er en bilulykke hun ble utsatt for tidlig i livet. Sidsel var en bifigur i forfatterens forrige roman «Emily forever» også, uten at det betyr så mye for fortellingen denne gangen.

Vi befinner oss i Groruddalen, nærmere bestemt på Romsås, blant høyblokker og store kjøpesentre, en bydel som blant annet Dag Solstad også har skrevet bøker fra – og som Skaranger benytter seg av i denne romanen. Groruddalslitteraturen har flere andre mannlige kolleger også tatt utgangspunkt i, som Roy Jacobsen, Per Petterson, Zeshan Shakar for å nevne de kanskje mest berømte. Uten at hun på noen måte går i deres litterære fotspor. Men denne Oslos østkant er jo landets største dalføre og fin å ty til som kulisse for det moderne Norge. Groruddalen har det meste.

Sidsel er altså mor til Em og mormoren til Liam. Hun tar tilsynelatende godt vare på dem begge. Det er ikke noe mor-datter oppgjør a la Vigdis Hjorth her. Likevel hviler det en slags eksistensiell ensomhet over Sidsels liv. I romanen har forfatteren også lagt inn en kommenterende fortellerstemme som beriker lesernes forståelse av hva dette dypest sett handler om.

Er dette en slags arbeiderlitteratur? En fordekt sådan siden klassekamp og opprørere er totalt fraværende? Ja, på sitt vis er den sikkert det. Menneskene vi møter i denne fortellingen lever et slags randsoneliv. Sidsel har for eksempel en periode på psykiatrisk institusjon bak seg. Denne er temmelig heftig skildret. Fattigdom er også en tydelig ingrediens i romanen, forstått i betydningen av mangel på mer enn penger, ja, på det aller meste. Det gir fortellingen et nokså dystert preg.

Romanen består mer av utvalgte scener enn en streit og kronologisk utviklingsrekke. Med et suverent overblikk klarer forfatteren å sette sammen disse scenene fra Sidsels liv til et sammenhengende hele. Sånt er vanskeligere enn mange tror, det krever en beherskelse av de litterære virkemidlene som bare gode forfattere (og eventuelt redaktører) besitter.

Men kanskje det mest imponerende av alt er at en forfatter som enda ikke har passert 30 år, allerede har suget så mye virkelighet og eksistensiell smerte ut av livet. Det kan vitne om at vi kan forvente mange, og flere, gode bøker fra hennes hånd i tida som kommer.