En kald januardag på Sørlandet
Karl Ove Knausgård:
Arendal
Oktober 2024
Oktober
jan.erik@lomedia.no
Karl Ove Knausgård fortsetter sine romaner i det ambisiøse Morgenstjerne-prosjektet som han startet 2020 med romanen Morgenstjernen. Denne gangen, den femte boka i serien, er imidlertid omfanget redusert en del. En roman på så vidt over 300 sider er beskjedent til Knausgård å være. Langt færre lange essayistiske innslag er det også.
Vi møter ingeniøren Sivert Løyning, en kar vi så vidt har møtt tidligere. Han er gift med Evelyn, de har sønnene Joar og Syvert sammen – og de bor i Kristiansand. Syvert junior har vi også møtt før (i bind 2 Ulvene fra evighetens skog). Denne romanen starter med at Store-Syvert, romanens jeg-forteller, er på vei til Arendal i bil. Så får han motorstopp, ringer Falken, skaden er større enn forventet og han må leie seg inn på et hotell før han drar hjem til familien neste dag. Det er i begynnelsen av januar, og det er sprengkaldt. Han rekker å besøke mora si som har flyttet tilbake til Arendal etter at mannen hennes, Syverts far, døde for ikke altfor lenge siden. Syvert har også en gang bodd i Arendal og kjenner byen godt. Han har fortsatt venner der. En av hans beste venner Lars får han på denne korte visitten vite at er død. Han tar dødsfallet tungt.
Men det er ikke primært disse sakene denne romanen kretser rundt. Omdreiningspunktet for fortellingen i «Arendal» er den russiske dama Asja som Syvert forrige gang vi støtte på ham møtte i Sovjetunionen og vilt forelsket seg i. Året for denne storyen er nemlig 1976, den store nyheten helt i starten på året er at oljetankeren Berge Istra er sporløst forsvunnet, og Berlinmuren har altså ennå ikke falt. Sovjetunionen består om enn som en dårligere og dårligere idé.
Syvert får imidlertid ikke Asja ut av tankene. Hun sender ham dessuten brev som mer enn indikerer at hun heller ikke har glemt ham. Når sant skal sies så er det en ganske søtladen, klissete og klisjemessig kjærlighetshistorie Knausgård her serverer oss. Så har da heller aldri beskrivelser av kjærlighetens uransakelige veier vært han største styrke som forfatter tidligere heller.
Men hvor ble det av den lysende Morgenstjernen? Hvor ble det av det overnaturlige? Det vi ikke rasjonelt kan forklare, men som i de tidligere fire bindene i serien har dukket opp med ganske hyppige mellomrom? Jo, da, vi møter det her også. Langt mer neddempet, riktig nok – men dessverre tyter det fram. Det er først og fremst den lille Joar som er målbæreren denne gangen. Guttungen ser spøkelser. Personlig er jeg mindre begeistret for disse okkulte partiene som Knausgård legger inn i sine seinere verker. Her er de ekstra uforståelige og gir fortellingen svært liten, om noen, substans.
Det røykes og drikkes som regel tett i Knausgårds romaner. Så også her. Evelyn og Syvert inviterer en kveld et vennepar på gryterett og konjakk, og Syvert klarer å drite seg skikkelig ut foran gjestene. Dagen etter husker han sjølsagt ingenting. Mens hodet verker og strupen er tørr som sandpapir.
Det er i sånne mer folkelige hendelser, ordvekslinger og hverdagssituasjoner Knausgård etter mitt skjønn er på sitt beste. Der han slipper de fleste hemningene, der han gønner på og viser menneskers fall og tilkortkommenhet. Den filosofiske delen, de luftige spekulasjonene, gjerne beskrevet i et abstrakt og tåkefyrsteaktig språk, gir meg derimot lite eller ingenting.
«Arendal» er aller mest en kjærlighetsroman. Hvordan det går her, skal ikke røpes. Kjærlighetens alvorlige lek er som kjent vanskelig, det går opp og ned, på hvilken side av det berømte gjerdet gresset er grønnest, er det få forunt å vite. Men uansett så er «Arendal» ikke Knausgårds beste roman.