JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Helle Helle, dansk forfatter og 1965-modell, sløser ikke med ordene. Du slipper derfor mursteiner når du leser en roman av henne. Den siste hun har skrevet, i hvert fall den siste som er kommet på norsk og som sedvanlig i Trude Marsteins oversettelse, heter «Bob» og er ikke noe unntak. Språket går rett på, lite eller ingenting pyntes opp av adjektiver eller unødvendige avanserte tankesprang, det er en skrivestil som i noen partier kan minne litt om Kjell Askildsen. Og jeg undres fortsatt litt over hvordan hun klarer å få setningene til å henge sammen med hverandre sånn at det blir en helhet handling ut av det. Skjønt, særlig handlingsdrevet er romanen «Bob» da heller ikke.

Bob er en gutt som fortsatt lurer på hva han skal bli når han blir voksen. For det er han nemlig ikke. Vi møter ham like etter at han har flyttet fra Lolland til hovedstaden København. Han er temmelig lost i byen, man greier seg likevel på et underlig vis. Nysgjerrigheten er det ingen ting i veien med. Og han er langt mer åpen til sinns enn vi skulle tro at en bonde i byen kunne være.  

Det er ikke Bob som forteller denne historien, men kjæresten hans som også fungerer som en slags bylos. Etter hvert får Bob seg jobb på Sømandshotellet i Nyhavn, for øvrig et hotell jeg sjøl har bodd på mange ganger også uten å få øye på Bob! – og uten at noe av dette har særlig med saken å gjøre.

Jobben er sjølsagt midlertidig, det settes tidlig en tone i denne teksten at vi er i et univers der arbeid og relasjoner er ganske midlertidige – vi, eller rettere sagt Bob – er kastet ut i en moderne, men akk så realistisk verden. Til å skildre en sånn virkelighet passer Helles språkstil nærmest perfekt. Når Bob ikke jobber, slentrer han rundt i storbyen, går seg vill noen ganger, men tar seg inn igjen uten å ha blitt så mye klokere. Dette er ingen dannselsroman.

En liten smaksprøve kunne være denne fra en busstur Bob gjør sammen med Tine, ei jente han treffer på en av sine vandringer og liker svært godt, men som det aldri blir noe mer med: «Det var alt det med smørbrødet og alderen hans, han var bare sytten og et halvt. Han hadde aldri tjent over atten hundre kroner på en hel sommer, og han gikk fremdeles med kam i baklomma. Når han tok ordet, holdt han det av og til litt for lenge. Han kunne finne på å si ting som: Der det er vilje, er det veiarbeid.»

Denne teksten er helt uten moral, det har den ikke plass til. Mange av de hverdagslige observasjonene er skarpe, noen er også morsomme. Absurd er det ikke, men litt skeivt. Hvordan det vil gå med Bob er ikke så greit å si, det kommer trolig til å gå bra, og kanskje enda bedre den dagen han finner en bevisst retning på livet sitt. For det fins mange som Bob, og de klarer seg de aller fleste av dem.