JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er en roman som allerede har fått mye medieoppmerksomhet. Primært fordi ideen til denne fortellingen bygger på en sak fra virkeligheten, noe verken forfatter eller forlag skjuler. Det er til og med brukt ordrette sitater fra saken i romanen. Sånt er ikke verken ulovlig eller spesielt uetisk, men det har blitt hevdet at de involverte ikke ble forskriftsmessig varslet om verken bokprosjektet eller utgivelsen. Dette er et problem for seg som ikke blir videre fulgt opp her.

Romanen handler om en middelaldrende mann, i romanen kalt Bjørn og skilt for mange år siden, som en dag bestemmer seg for å leie ut sokkelleiligheten i sitt altfor store hus. Leietakerne er en langt yngre alenemor Anne Marie og hennes datter Angelica. For ordens skyld: Uri gjør oppmerksom på at navnene er fiktive, det samme er fortellingen med unntak av ovennevnte sitering. Bjørn er selskapssyk, og Anne Marie har dårlig råd.

Det utvikler seg etter hvert et sterkt vennskapsforhold mellom de to, og Bjørn blir i overkant knyttet til lille Angelica som er 4 år når de flytter inn. Det hører med til bakgrunnen her at Bjørn og hans tidligere kone sterkt ønsket seg barn, men hennes eggkvalitet var for dårlig sånn at de forble barnløse. Bjørn skaffer seg etter skilsmissen isteden en hund han blir vanvittig glad i.

Forholdet mellom Bjørn og Anne Marie, mellom husvert og leietaker, utvikler seg ikke sånn det bør. Hun blir helt avhengig av ham, både praktisk og økonomisk, mens han forelsker seg i henne og blir det vi med et noe upresist ord kan kalle for en naiv tøffel. Hun nærer ingen andre følelser for Bjørn enn godhet – aldersforskjellen er for stor til et kjærlighetsforhold. Anne Marie forelsker seg i andre menn under de 15 årene dette leieforholdet varer. Sistemann heter Kim og er en skikkelig råtass og kvinnemishandler. Dette er bare en av mange ingredienser det er vondt å lese om.

En dag skjer det fatale. Bjørn kommer i sin villfarelse på den tanken at han ønsker å overvåke Anne Marie og Kim, som etter hvert også flytter inn i sokkelleiligheten, og går til innkjøp av kamerautstyr. Dette monterer han i leiligheten, og dermed er han ute å kjøre. Oppe i sin egen leilighet kan han sitte i timevis å se på Anne Marie i hennes mest intime situasjoner. Helt til en dag da en ledning løsner og hele bedrageriet avsløres. Og det er egentlig her denne romanen starter.

For romanen er bygd opp sånn at Bjørn og Anne Marie står foran en rettssak om dette forholdet. De forteller sine historier til hver sin advokat. Han innrømmer det aller meste, skammer seg og krymper i konfrontasjonen med hva han har gjort. Mens hun er såret og forventer at Bjørn får en streng fengselsstraff. Hun har likevel etter det som har skjedd et noe ambivalent forhold til Bjørn. Han var jo tross alt så snill. Det er ingen rettlinjet svart-hvitt-historie dette.

Helene Uri er en sterk forteller som evner å drive en leser fra bokside til bokside. Å si at alt dette er gjenkjennelig ville være å overdrive, men det er scener her som er tatt på kornet – livet er ikke lett. For noen. Samtidig fins det sjølsagt en moral, noen etiske standarder. Noe gjør vi ikke mot andre mennesker sjøl om det kan finnes forståelige grunner bak. I denne romanen settes følelser i sving. Det blir aldri klamt eller melodramatisk sjøl om både Bjørn og Anne Marie kan virke noe patetiske til tider. De er mennesker av kjøtt og blod. At Bjørn kommer dårligst ut, ligger i sakens natur, men som i en rettssak som denne romanen altså ender opp med, fins det formildende omstendigheter på begge sider. Det kreves en god forfatter for å få fram det på en nyansert måte. Helene Uri har skrevet en medrivende roman som var svært vanskelig å legge fra seg før 275 sider var slukt.