Et hus, en familie, et industristed
Marit Eikemo:
Vi er brødrene Eikemo
Det Norske Samlaget 2024
Samlaget
jan.erik@lomedia.no
Virkelighetslitteraturen, eller skal vi heller si den moderne skjønnlitteraturen, kjenner ingen grenser lenger. «Vi er brødrene Eikemo», Marit Eikemos siste bok, har forlaget valgt å kalle en roman. Greit nok for meg. For det er åpenbart at erindringsbøker, som dette også er, like gjerne kan få denne sjangerbetegnelsen. Av den enkle grunn at en forfatter aldri vil huske alt sånn det «egentlig» var, forfatteren må dikte og omforme historien til en subjektiv framstilling av historiske begivenheter – ja, til og med kanskje også legge til ett og annet for at historien skal bli best mulig. Sånn har det blitt etter Knausgårds «Min kamp», sånn har det blitt i 2024. Denne bølgen lar seg neppe stanse.
Marit Eikemo er født og oppvokst i Odda, dette fordums tungindustristedet (som fortsatt har en del industri) i Hardanger. Fra Odda har hun sterke minner. Ikke minst fra huset i Berjaflotvegen 9, huset som bestefaren Lars bygde, og Marits far Per og hans fire brødre bosatte seg i. Lars døde i en arbeidsulykke mens brødrene var svært unge. I dette treetasjes huset vokste også forfatteren opp. Faren Per er i dag 86 år, temmelig tunghørt, men ellers still going rimelig strong. Romanen starter med en flom, men går raskt over til at datteren, altså forfatteren, skal lage i stand et bursdagsselskap for ham i huset. Hun har invitert brødrene og en del flere, hun har med seg bacalao fra Bergen, byen hvor hun nå bor. Det blir en liten familiesamling hvor tre generasjoner møtes.
Bursdagsselskapet er raskt unnagjort, men det er ikke forfatterens erindringer. Herfra får vi fortellingen om huset, om familien og om Odda. Og Eikemo kan fortelle. Det har hun vist i tidligere bøker. Og hun kan sjølsagt Odda. For oss som bare har besøkt byen noen ganger, er det mange gjenkjennbare scener her. Skjønt, det er menneskene vi møter som fascinerer, det er de som gir teksten liv.
For det er de fem brødrene, som tittelen indikerer, som står i sentrum her. Fem idrettsglade gutter – ja, maratonløpere alle som en. Samtlige fem løp en gang helmaraton under tre timer. De prøvde å få rekorden inn i Guinness rekordbok, men lyktes ikke med det. Begrunnelsen var at denne rekorden var uslåelig.
Men ellers var, eller er (fordi alle lever) brødrene ganske ulike. Den ene er mer sær enn den andre, vil nok noen si. Og sånt blir det sjølsagt også gode fortellinger av. Her er det få, om noen, A4-mennesker. De stifter familier, får barn, og skiller seg igjen. Mens andre mister sine kjære. Livet går sin gang. Eikemo skildrer dette på en varm, inkluderende og troverdig måte. Jeg har sjøl halvdelen av min familie som vokste opp i ei lignende bygd på Vestlandet og kjenner igjen mye. Ikke minst dette litt anstrengte forholdet til landsdelens storby: Bergen.
Det er ikke vanskelig å få øye på et visst nostalgisk preg over denne teksten. Forfatteren forsøker nok å holde igjen, hun vil neppe fortape seg i en idyllisering av den gang da, men det er ikke til å unngå at savnet av en virkelighet som kanskje var enklere, en verden uten for eksempel mobiltelefonen, det merkes. I hvert fall smitter en sånn stemning over på leseren. Brødrene Eikemo er ikke på sosiale medier, de er så umoderne – og delvis mistilpassede – som de fleste åttiåringer i dag er. Forfatteren syter imidlertid ikke over dette – nei, hun behandler denne problematikken både med respekt og kjærlighet. Bare det er godt gjort. For det er jo ingen grunn til å skamme seg over levd liv. Det kommer aldri tilbake, men det er lov å vise en stolthet for det du har fått til her i livet, et liv som ubønnhørlig må gå videre. Slekter følger jo som kjent slekters gang.
Når du legger deg så tett opp til virkeligheten som forfatteren gjør i denne romanen, er sjølsagt fallhøyden stor. Det kan fort bli kleint, for intimt – ja, privat og uten relevans for andre enn familien Eikemo. Sånn har altså denne romanen ikke blitt. Den er heller blitt en rørende fortelling om fem oddinger som har hatt flest hverdager i ei industribygd der de aller fleste har måttet ta i et tak og blitt møkkete på henda. Og litt frynsete i sjelen også. Enten de bare var på fabrikken som sommervikar eller ei. Mens de som ikke holdt ut dette, dro sin vei – til Oslo, til Amerika eller et helt annet sted. Men Odda bar de med seg likevel. For Odda er en by du får merker av – enten du er oppvokst der, forlater den eller har vært innom på besøk. Det klarer Marit Eikemo med denne flotte romanen å få fram på en varm og virkelighetstro måte.