JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ida, en to ganger skilt familieterapeut i godt voksen alder og med to barn (en datter og en sønn), er jeg-fortelleren i Nina Lykkes nye roman. Ida mottar en dag en sms fra sin sønn Sigurd. Han vil gjerne at de møtes, en ganske oppsiktsvekkende melding siden de ikke har hatt noen kontakt med hverandre på fem år. Ida blir rådvill, hun veit ikke hva hun skal svare. Det var Sigurd som brøt kontakten – hva er det han nå vil? Har han onde eller gode hensikter?

Som lesere lurer vi på det samme, og ikke minst på hva som er forhistorien her. Mesteparten av resten av denne romanen handler om denne forhistorien. Ida ruller den opp med en klar slagside – vi får i all hovedsak hennes perspektiv på en temmelig bedrøvelig familiehistorie. Kjernen i konflikten mellom mor og sønn dreier seg om at hun er litt for nærgående, legger seg for mye opp i hans liv, mens han føler seg oversett – ja, han vantrives i sin egen familie. Og har alltid gjort det. Det siste har han ikke spesielt god grunn til, om vi skal stole på moren. Det bør vi imidlertid ikke gjøre fullt ut, hun er absolutt det litteraturvitere og teoretikere kaller en upålitelig forteller.

Et annet sentralt punkt i denne fortellingen er at Ida har mistet sin egen mor. Dette forholdet var heller ikke spesielt egnet til å henge på juletreet, men nå er hun bare en gravstein som datteren besøker fra tid il annen. Skjønt, så enkelt er det ikke. Moren er nemlig fortsatt «levende» i kraft av at Ida hele tida hører stemmen hennes, hun er en slags indre stemme som Ida til og med prater høyt med. Det blir litt sånn «hva ville mamma sagt her?» Og «hva ville mamma ha gjort?»

Når Ida ruller opp hele familiehistorien, ramler et hav av skjeletter ut fra skapene. Heller ikke andres familier er perfekte, snarere tvert imot. Her vil nok de aller fleste lesere kjenne seg godt igjen.

Sønnen Sigurd har på et tidspunkt flyttet hjemmefra og truffet Silje med en minst like absurd familiebakgrunn. Sigurd og Silje blir samboere. De får barn, men Ida som nå altså er blitt farmor, får heller ingen glede av barnebarna. Til hennes store sorg. Ida er nemlig midt i den alderen og livssituasjonen der barnebarn er alt her i verden. Skal konflikten en dag løse seg? Det er romanens drivkraft og det mest presserende spørsmålet. Og et spørsmål som ikke skal besvares her.

Muligens er det såkalte ilandsproblemer Lykke tematiserer i denne romanen – hun har jo i sine tidligere bøker vist seg som en ekspert på nettopp dette. Samtidsproblemer som nok angår mange av oss i en eller annen form, men som likevel aldri flytter fjell om de noensinne blir løst. Mellommenneskelig adferd er vanskelig for de fleste av oss, og kanskje er de familiære relasjonene de aller vanskeligste. Forholdet til ektefelle, samboer eller kjæreste – til barn og foreldre. I Lykkes roman får alle disse relasjonene gjennomgå. Og sjelden i kosepratens sjargong.

For det er satiren, ironien og sarkasmen som er Lykkes metode. Den har fungert i tidligere kritikerroste romaner, og jeg syns den står seg brukbart her også. Det er ikke noe lattervekkende bok dette her, snarere tvert imot. Hvorfor skal det være så vanskelig å leve sammen? Hvorfor kan vi ikke akseptere hverandre sånn vi er, som det så vakkert og litt upresist heter? Lykke viser fram denne problematikken i all sin gru. Og dessuten: Hvem har sagt at satire, sarkasme – ja, også ironi, trenger å være lattervekkende?

Skal jeg pirke på noe i denne romanen må det være den rollen Lykke gir Idas mor. Den «stemmen» som den avdøde lirer av seg har jeg et litt ambivalent forhold til. Kunne ikke Idas tvilsomme «samvittighet» vært løst på en mer jordisk måte? Og hvorfor skal vi bare tro på Idas versjon i denne fortellingen? Alle andres versjoner radbrekkes jo.

Men at familien kan være et mess for de aller fleste, det tror vi i hvert fall på. Det er en realisme som Nina Lykke ikke er den eneste forfatteren som skriver romaner om, men den blir ikke noe mindre interessant av den grunn. Og når sant skal sies, er den besværlige familien ikke et samtidsproblem – den har eksistert til alle tider.