JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi hører av og til om mennesker som sier de ikke er så veldig opptatte av penger, at penger ikke betyr så mye for dem. Sånne utsagn kan bare være sanne for de som har nok av dem – nok av penger. Altså rikfolk. Ofte stemmer det ikke når det kommer fra dem heller. For money matters, det er svært vanskelig å komme unna det. Både for Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Og en forfatter som er opptatt av akkurat penger er Merethe Lindstrøm, prisbelønt og kanskje mest kjent som en av landets mest aktive novellister. I fjor kom hun derimot ut med en roman med tittelen «Om tingenes natur», og den handler i stor grad om penger den også, eller snarere mangelen på penger. Vi kaller det gjerne fattigdom. Bokas jeg-forteller og hovedperson er forfatter, heter Julie og er i konstant pengemangel. Hennes samboer er heller ingen Krøsus, så de sliter med å få de berømte endene til å møtes. Sånt er slitsomt i det lange løp, det veit alle som har opplevd det. Er du i en sånn situasjon, blir det lite troverdig å si at du ikke bryr deg om penger, for liksom å være politisk korrekt. Noen mener nemlig penger stinker, mens de aller fleste av oss syns det er greit å ha noen av dem på en egen bankkonto. Julie i Lindstrøms sterke roman er ikke noe unntak. Og siden det er lite å tjene på bokskriving om du ikke heter Jo Nesbø, så tar Julie seg vaskejobber på si. Hun blir sjølsagt ikke millionær av dette heller, men hun overlever. Og av og til får hun skriveoppdrag der betalinga om mulig kan være enda dårligere. Dette er rammeverket for denne romanen som er velskrevet, verdt å reflektere over – ja, som det kan anbefales å tilbringe noen timer med.

Akkurat det med de dårlige inntektene til forfattere er det mange som har vanskelig for å skjønne. Julie sier: «Jeg ser på skjermen på tastaturet, jeg kunne aldri forestilt meg da jeg begynte å skrive, at selve det å skrive ville føre til at jeg ikke hadde penger, til å bekymre meg for strømregningen. Uansett trodde jeg at det å være forfatter ville rettferdiggjøre alt. At det var noe som rettferdiggjorde enkelte problemer. At skrivingen var hevet over det, kanskje jeg trodde det samme gjaldt penger, kanskje vi tror det alle sammen. Men så kom alle ekstrajobbene, alle oppdragene».

For sånn er det altså, ikke bare i Lindstrøms roman, men svært ofte i det virkelige livet også. Og da blir det vanskelig å la være å tenke på egen økonomi.

I denne romanen får Julies anstrengende økonomi to sterke og skjellsettende konsekvenser. Hennes hund og gode venn blir en dag dødelig skadet. Bare en dyr operasjon kan redde hunden hennes. Operasjonen har hun ikke penger til, og dyrlegen må ta hundens liv.

En annen hendelse som er enda sterkere er da Julie blir gravid, kommer i ulykka som det så upresist og sleivete heter, og barnefaren er akkurat like pengelens. Hva gjør Julie da? Jo, hun føder barnet, men ser seg ikke i stand til å ta seg av det og adopterer det bort. Med den sorgen det fører meg seg og en gjentagende undring resten av livet på hvordan barnet har det nå. En hjerteskjærende konsekvens av fattigdommens forbannelse.

Denne fattigdommen går som en rød tråd gjennom hele denne sterke fortellingen som hopper litt i tid og aldri blir framstilt som en offerhistorie. Julie er et stolt menneske som verken syter eller skylder på samfunnet eller politikerne. Dette er mer en nøktern presentasjon av hva fattigdom dreier seg om. Julies refleksjoner er blant annet disse: «Hvordan ikke være fattig, hvordan få vekk lukta av det fattige, det som alle kan se med en gang, klærne som er mange sesonger for gamle, alltid den samme kjolen når det er fest og høytider, alltid det samme gamle, håret som ikke klippes, hull som stoppes og skjøtes. Jeg får ofte vakt etter meg når jeg går inn i et varehus, når jeg leter etter noe i en butikk. Det er som om de kan se det i måten jeg beveger meg på, eller kanskje er det en usikkerhet i meg som gjør dem mistenksomme. Du må tenke på en annen måte, ha selvtillit, men hvordan få selvtillit når du må be pent om å få utsatt husleia, få utsatt alt til seinere. Jeg tenker på om naboene kikker inn vinduene våre, når de går forbi på stien ovenfor huset, er det mulig å se oss her, selv litt på avstand, og hva tenker de, der bor de som ikke har penger, selvfølgelig har de det rotete, tenker at det er sånn fattigdom ser ut.»

Et sterkt og berørende sitat fra en roman som alle burde lese.