JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er nok en roman mange vil kjenne seg igjen i – i hvert fall i bruddstykker av den. Et vennepar leier seg et feriehus i utkanten av en landsby i Frankrike. Fire voksne, fire tenåringsbarn. To ungdommer i hver familie. De to mammaene her, den navnløse jeg-fortelleren og Kath har vært venninner mer eller mindre hele livet. Nå har også deres to ektefeller blitt kjent med hverandre. Og de skal altså tilbringe noen uker sammen i julivarmen i Frankrike. Kan det gå bra? Nei, det kan ikke det. Og det er vel det som er så gjenkjennbart. Huset de leier heter Villa Art, og det er også tittelen på Ingvild Solstad-Nøis’ fjerde roman siden hun debuterte i 2011.

Hva er det som butter her? Drar de med seg tidligere konflikter eller annet slagg fra fortida? Nei, det er kanskje ikke det som er problemet, men mer at de åtte menneskene på tur, voksne som ungdommer, har svært ulike ambisjoner og forventninger til hva denne ferien skal inneholde. Og de viser seg ganske raskt å være svært lite lydhøre overfor hva de andre ønsker. Her er sjølopptattheten langt framme. Mobiltelefonene er sjølsagt med, og da blir sosial omgang og relasjonene til de andre naturlig nok satt litt i parentes. Hele romanen er et godt bilde av moderne mennesker på tur. Sammen, men akk så lite til stede hos hverandre. Dette gjelder ikke bare ungdommen, men også de voksne – de som en gang var kjærester, nå er det en god stund siden.

Jeg-fortelleren, som ikke er spesielt pålitelig som kilde her, framstiller seg som den hjelpende hånd. Hennes venninne Kath skeier fort ut, krangler høylytt med sin ektemann, har et anstrengt forhold til sin veslevoksne datter og flytter til slutt ut til et hotellrom i landsbyen. Et forkludrende element i den forventede idyllen her er også at de to eldste tenåringene innleder et slags forhold med seksuelle implikasjoner. Mens særlig den fortellende mor, som snoker rundt, får med seg det meste av hva som skjer. Forsøker å være så lite moraliserende som mulig, men er som nevnt ikke bestandig like troverdig.

Språket i denne romanen flyter lett og ledig. Det er greit å henge med på intrigene, og forstå hvorfor de oppstår. Mot slutten, derimot, flyter det hele litt ut. En folkevond hund er med på å forstyrre den episke linja her. Forfatteren slipper liksom konfliktene når de begynner å bli intense og interessante, fortelleren går all in med sin omsorg, og det vanskelige og vonde dunster vekk. Og de to mennene her, begge i slutten av førtiårene, lusker rundt og er mest opptatt av seg og sitt. Enten det er lange sykkelturer eller å skaffe mat og drikkevarer. De er ikke deltagende i det som skjer på det kollektive planet i det hele tatt. Ikke bare her skulle jeg gjerne sett litt mer temperatur, men også i familiene som helhet. Den mest interessante karakteren i denne fortellingen er Mie, den eldste tenåringsdattera til Kath. Hun er det litt opprør i, hun lar seg ikke pelle på nesa av verken voksne eller jevnaldrende. Alle kan ikke være som henne, det ville endt i katastrofe, men hun er igangsetteren for mye av det som skjer her. Det er hos henne uroen ligger i en roman som likevel er forbausende snill.