JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det fins noen gründere i Norge som har satt sine spor. Sam Eyde er kanskje den mest kjente – han har til og med fått et sted like utenfor Arendal oppkalt etter seg. Men en annen som levde på samme tid som Eyde, Johan Throne Holst (1868-1946), burde kanskje også vært løftet fram i lyset som et eksempel på at det er mulig å få til noe industrielt i Norge også – basert på hjemmemarkedet. Og Throne Holst har faktisk fått sin biografi skrevet av historiker Erik Rudeng allerede i 1989. I tillegg skrev Throne Holst sin sjølbiografi.

Hvem var så denne gründeren som Rudeng kaller sjokoladekongen? Jo, han var grunnleggeren av sjokoladefabrikken Freia som så dagens lys på Rodeløkka i Kristiania i 1892, og som ble et aksjeselskap seks år seinere. Sjøl var Johan født i Trondhjem, som byen het den gangen – men flyttet til hovedstaden som ganske ung mann. Mot slutten av sitt liv skrev han som nevnt sin sjølbiografi. Om den skriver Rudeng: «Hans ‘skjønne drømmer om å gjøre Freia til en idealfabrikk’ hadde ikke forlatt ham. Staben skulle bestå av fagarbeidere. ‘Arbeidstiden skulle være på 40 timer i uken fordelt på 5 dager – lørdagene fri. Lønningene skulle være vesentlig høyere enn nå, så alle, eller de fleste, kunne bli i stand til å eie sitt lille hus med sin lille have. 14 dagers sommerferie og 8 dagers vinterferie’. Han så for seg stipendier for studiereiser, biblioteker og leseværelser, differensiert lønn etter utdanning og oppgaver. Et Norge og ‘Europas forente Stater’ der vitenskapen skulle sikre en rasjonell utnyttelse av ressursene, og der ‘den åpne dørs politikk’ ga Freia og Marabou europeiske ekspansjonsmuligheter, dem han drømte om før 1920.»

Kanskje aller mest kjent i dag er Throne Holst og Freia for den flotte Freiasalen, og Freiaparken like utenfor. I salen, som alltid har vært Freia-arbeidernes spisesal, henger det 12 malerier av Edvard Munch – mens parken rommer flere skulpturer og er beplantet med fargerike blomster. At disse i sin tid ble anlagt, var alt annet enn tilfeldig. Throne Holst var ikke spesielt kunst- og kulturinteressert, men han ville at arbeiderne på fabrikken skulle trives. For da var de mest mulig produktive, han la aldri skjul på det. Han var en framsynt mann. Den første bedriftshelsetjeneste her til lands fikk han også gjennomført på Freia. Og han fikk bygd noen såkalte arbeiderhjem på Hasle, også dette i tråd med Sam Eydes måte å tenke på.

Skjønt, noen sosialist var han ikke. Han inviterte riktig nok sine arbeidere til å kjøpe såkalte arbeideraksjer – også for at de skulle få en større nærhet til bedriften og dens ve og vel. Dette slo imidlertid ikke an. Fagforeningen ville ikke gå med på dette, og Throne Holst måtte se en av sine kongstanker bli forkastet.

Rudeng skriver om Throne Holst sitt politiske samfunnssystem: «For Ibsen og Throne Holst var alternativet det borgerlige samfunns sosiale forbederlighet, en reformert kapitalisme: ‘Veien til et fuldkomnere samfund’, skrev Ibsen, ‘går ikke gjennom proletariatets seir, men gjennem proletariatets ophør, og en reformert kapitalisme vilde få det til at forsvinde.’»  

Johan Throne Holst hadde ikke noe kjærlighetsforhold til den arbeiderbevegelse som han så vokse fram, han betraktet den nok mer som en bremsekloss for industriell utvikling. Derfor er det nesten som en skjebnens ironi at mange av de tankene han forfektet, både om arbeidslivets organisering og samfunnsutviklingen generelt, i dag ivaretas i beste velgående av sosialdemokratiske politikere, uansett hvilke politiske partier de tilhører. Den patriarkalsk innstilte Johan Throne Holst ville antagelig vært en av de fremste til å applaudere den norske velferdsstatens suksess. Trepartssamarbeidet og den norske modellen tror jeg også han ville ha likt. Familien førte hans tanker videre, fabrikken han skapte er ikke i familiens eie lenger – men den består. Den er fortsatt et lite stykke Norge, skjønt langt mindre enn Johan Throne Holst nok ville ha ønsket seg.