JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Landet Hellas forbindes av de fleste opplyste mennesker som den europeiske sivilisasjonens vugge. Her levde de store dikterne, talerne og filosofene – en stund før vår kristne tidsregning. Navn som Homer, Sofokles, Sokrates, Platon og Aristoteles vil alltid knyttes til dette øyriket ved Egeer- og Middelhavet – skjønt, landets moderne historie er alt annen en rosenrød og poetisk. Kampen mot det Ottomanske riket og seinere tyrkerne er historie, det samme er Metaxas diktatur på 1930-tallet, borgerkrigen mellom 1946-49 og fascistjuntaen som styrte Hellas i 1967-74. Men siden den gangen har landet vært styrt etter noe som ligner det greske ordet demokrati – to store partier har vekslet om herredømme. Det konservative Nea Dimokratia (Nytt Demokrati) og det sosialdemokratiske Pasok, et parti formet etter familien Papandreous vilje.

Sosiolog Alexander Zlatanos Ibsen, med norsk far og gresk mor, har skrevet boka «Gresk blod. Et nærbilde av Hellas». Naturlig nok er dette et moderne epos, det handler om det moderne samfunnet. Samfunnet som så mange solhungrige nordmenn i perioder har valfartet til for å nyte feriedager i naturskjønne og varme omgivelser – enten det er på fastlandet eller på de utallige øyene som Kreta, Santorini, Mykonos eller Corfu – for bare å nevne noen. Zlatanos Ibsen har imidlertid skrevet ei bok som går en del lenger enn turistbrosjyrene og guidene. Allerede tidlig i boka skriver han dette: «Hellas teller ikke flere enn elleve millioner innbyggere fordelt på 130.000 kvadratkilometer jord; om lag dobbelt så mange mennesker som i Norge fordelt på halvparten så stort areal. Hverken i størrelse, befolkning eller naturressurser er landet spesielt stort eller imponerende. Industrialiseringen kom sent og skjøt egentlig aldri virkelig fart. I moderne tid har fattigslige kår vært regelen heller enn unntaket for de fleste grekere.»

I 2008 rammet finanskrisen Europa og den vestlige verden hardt. Hellas var intet unntak, snarere tvert imot. Landet er blant de statene i Europa med størst gjeld, penger som EU og europeiske banker har lånt Hellas for at grekerne skal overleve. Men ikke uten motkrav, sparepolitikken grekerne er blitt utsatt for – og særlig da folks flest – savner sidestykke i moderne europeiske historie. Arbeidsledigheten er steget voldsomt og er i dag på om lag 25 prosent, ungdomsarbeidsledigheten det dobbelte. Nøden og fattigdommen er stor, fortvilelsen likeså. Høyreekstremismen har fått vind i seilene gjennom partiet Gyllent Daggry som i all hovedsak gir arbeidsinnvandrerne skylda for landets situasjon. Og Hellas ligger svært utsatt til for arbeidsinnvandring rett og slett av geografiske grunner.

Mye av dette er bakteppet for denne boka. Forfatteren er politisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe, men feier ikke den greske elendigheten under teppet av den grunn – det er tross alt høyrekreftene som har styrt landet de siste årene. Men rett skal være rett – boka er ikke noe marxistisk kampskrift heller.

Sjøl om boka ikke skjuler de politiske og samfunnsmessige vanskelighetene i dette vakre og stolte landet, er Zlatanos Ibsen forsiktig med å gi politiske analyser eller svar. Litt «slapp i fisken» når det gjelder stramhet og komposisjon er boka også. Et portrett av operasangerinnen Maria Callas og den styrtrike rederen Aristoteles Onassis har vel strengt talt ganske begrenset interesse – i hvert fall for samfunnsinteresserte mennesker.

Hellas har de siste dagene fått mye oppmerksomhet rettet mot seg fordi det venstreradikale partiet Syriza vant valget i slutten av januar og har dannet regjering sammen med et konservativt parti – en merkelig, men dog spennende koalisjon. Noen analyse av Syriza fins ikke i boka. Det er en mangelvare da partiet tross alt har eksistert en stund og lenge har hatt stor framgang på meningsmålingene. Du trengte ikke være noen stor spåmann for å se at seieren har vært innen rekkevidde i lengre tid.

«Gresk blod» er til tross for noen svakheter og mangler ei nyttig bok for alle oss som alltid får frysninger på ryggen når vi ser Akropolis majestetisk ruvende over den historiske byen Athen. Eller som forfatteren sjøl skriver mot slutten av boka: «Problemet med gresk historie er at det er for mye av den. Den samler grekere om en stolthetsfølelse, og den har tilstrukket seg utlendinger som vil beundre og tolke. Utlendingers beundring for alt gresk bærer betegnelsen «grekofili», og det er heller ikke sikkert det moderne Hellas ville blitt til uten denne kjærligheten.»