JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Jeg har aldri vært på gjenforening med en gammel skoleklasse. Jeg har aldri hatt problemer med å få venner, men jeg har heller aldri fått varige vennskap gjennom skole, og jeg setter ikke overfladiske bekjentskaper spesielt høyt. Jeg har ingen problemer med å snakke med mennesker, men det er sjelden jeg møter noen jeg syns det er mer givende å være med enn å være alene. Jeg har møtt mennesker gjennom skole som jeg anerkjenner og respekterer, men ikke mange. De jeg vedkjenner meg, har jeg opprettholdt kontakten med, i større eller mindre grad, også klassekameraten som falt ned fra fjellveggen under en klatretur, og som jeg fortsatt av og til besøker på gravlunden.»

Dette er altså forfatteren av denne boka, i dag en velkjent bildekunstner. Sitatet er en uhyre usentimental og sterk beskrivelse av forfatteren mot slutten av denne boka som for øvrig er den eneste han har skrevet. Og det livet han har levd, som denne boka handler om, er sterk kost. Ja, det er nesten så du ikke tror dine egne øyne under lesningen. Nikolai Torgersen, forfatter og jeg-forteller, vokste opp rundt Rodeløkka/Grünerløkka i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet (han er født i 1990) under svært skjerpende omstendigheter, for å si det på juridisk. De var fire barn, to gutter og to jenter. Nikolai var eldst. At ingen av dem havna hos Barnevernet, kan vel tilskrives tilfeldighetene. Mor og far sleit med sitt, rus, sykdom og arbeidsledighet. Sånt blir det lite penger av – familien levde i den dypeste fattigdom. Nikolai beskriver et liv fullt av skam og fornedrelse. Særlig problematisk var det at han ikke kunne svømme. For han kunne nemlig ellers det aller meste, både det som var innenfor lovens grenser, og ikke minst det som var langt utenfor – der var han for en mester å regne. Han levde virkelig et liv på feil side av lovens paragrafer. Stort sett på grunn av nød. Hjemmet var sjelden et blivende sted, Nikolai syns det var bedre å bo ute på gata eller hos venner. Derav også tittelen på denne sjølbiografien. Bokas kapitler har fått navn etter ulike gater og steder i Oslo som i utvalgte perioder av hans liv var der han sov, bodde og levde.

Torgersen sparer ikke på konfekten i ei bok som er helt fri for moralisme. Verken politikere, Nav eller Bane Nor får skylda. Snarere er det en nøktern, usminket beskrivelse av en oppvekst som de fleste av oss ikke trodde var mulig. Innimellom de tidvis ganske råe beskrivelsene kan vi også bryne oss på forfatterens refleksjoner som heller ikke er hverdagskost. Han veksler mellom å beskrive og reflektere over levd liv. Det blir aldri høyttravende, pompøst eller besservitersk, men åpne tanker om livets mange betydningsfulle episoder. Måten dette gjøres på er like imponerende som at han i det hele tatt har overlevd et liv i dypeste utenforskap. Ikke virker han spesielt bitter heller.

Denne boka har fått mye oppmerksomhet blant anmeldere og resten av medienorge. Noen ser det hele som en sensasjon. For Nikolai Torgersen debuterte på Høstutstillingen i 2012. Og har siden hatt en rekke utstillinger. Han har for lengst blitt millionær. Hele livet har han nemlig vært glad i å tegne – ja, han har aldri ønsket å bli kunstner. For ifølge han er det ikke mulig å bli kunstner, det er noe du er. Vi snakker om en holdning, et blikk og en evne og lyst til å skape – eller å lage noe, som Torgersen kaller det.

Det kanskje aller sterkeste kapitlet i denne ellers kruttsterke fortellingen er avslutningen hvor Nikolai og søsknene tar avskjed med sine døende far. Også dette beskrives nøkternt, men på en like respektfull måte som resten av prosaen i denne boka. Torgersen underslår ikke at moteordet omsorgssvikt er dekkende for hva han har opplevd, og at både mora (som døde allerede i 2011) og faren må dele ansvaret. Likevel er han i stand, og raus nok, til å la respekten og kjærligheten til sitt opphav vinne over bitterhet og hat. Det er en stor prestasjon det også.