JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Bjørn Hatterud ble først virkelig kjent i den norske bokheimen og litterære miljø med sin forrige bok «Mjøsa rundt med mor. En livsreise». Den fikk strålende kritikker, stor sett over hele linja. Med «Blokka på Bjerke», årets bok, fortsetter han litt i samme varme, inkluderende sakprosastil. Noen gjentakelser om hvem han er, trygdet og homofil, får vi leve med i starten av boka – det blir aldri sånn at dette utarter til en framstilling av han sjøl som offer. Skjønt, han balanserer på ei ganske stram line her. Å synliggjøre at du er belemret med noen kompliserte trekk, sett i offentlighetens lys og gjennom andres ofte fordomsfulle briller, kan være nødvendig når du sjøl er hovedperson i en fortelling, men denne synliggjøringen skal helst være av typen show it, don’t tell it. En av grunnene til at Hatterud kommer greit fra denne problemstillingen er at han er så aktiv på egne vegne – offere er sjelden det, de bare klager på hva de ikke får gjort. Hos Hatterud er det tvert om.

Hatterud, som er født og oppvokst i Ringsaker kommune ikke langt fra Brumunddal, flytter etter en nokså strabasiøs barn- og ungdom til Oslo – og til det hippe Grünerløkka. Før han havner rett nord for Sinsenkrysset – på Bjerke, bare et steinkast fra travbanen. Og får seg leilighet i tredje etasje i ei blokk som har tolv etasjer. Det er livet i blokka denne boka handler om, ei bok som i utgangspunktet fikk meg til å tenke på Frode Gryttens «Bikubesong». For Hatterud, som blir boende her i tretten år – og er på flyttebok da denne boka slutter – er mer opptatt av menneskene han møter i blokka si enn i sjølve bygget. Og det er hans menneskemøter, hans inkluderende blikk og omsorg for andre, som gjør denne boka så god. I likhets med Gryttens klassiker.

Portrettene av de to han kommer nærmest: Bjarne, som han bor vegg i vegg med, og Ester i første etasje, er sterke saker. De er begge to godt voksne mennesker og dør i den perioden denne boka skildrer. Bjarne er gammel krigsseiler. Til sjøs under krigen har han opplevd akkurat de episodene som har merket så mange krigsseilere – og som de fleste, har han aldri kommet over traumene. Snakke om det, vil han imidlertid ikke – typisk for en krigsseiler det også. Skjønt, det gir Bjarne noen tunge stunder.

Ester har også en vanskelig og tung historie bak seg. Oppvokst på Langøyene, i indre Oslofjorden ikke langt fra Nesodden. I boka forteller hun forfatteren om Langøyenes historie – spennende oslohistorie som nok ikke alle kjenner detaljene i. Men også Ester kom seg i land, også Ester havnet i høyblokka på Bjerke. Hatteruds vennskap med disse to, er av bokas desiderte høydepunkter.

Men boka er mer enn historien om skakkjørte, empatiske mennesker. Den er også et flott minnesmerke over en by som på ganske kort tid har endret seg mye. At Langøyene, som Oslo kommune kjøpte av Nesodden, ikke lenger er hva den en gang var, kan de som besøker øya på sommerstid se ved sjølsyn – men den snikende endringen som har skjedd ved inngangen til Groruddalen, på Grünerløkka og andre bynære steder, er kanskje vanskeligere å få øye på. Men en ting består: Det er forskjell på boligprisene på øst- og vestkanten. Dette er også et poeng som Hatteruds sakprosabok understreker.

Det er ikke bare innholdet som imponerer i Hatteruds bok. Like flott er språket som er jordnært, konkret og uten fiksfakserier av noe slag. Fullt av varme det også, her er det ingen som blir framstilt i et negativt lys – det oser menneskerespekt og humanisme i forfatterens blikk. Alle er vi forskjellige, men det er utenpå. Ei god bok å lese, ei bok å bli glad i.