JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hanne Eggen Røislien er religionshistoriker og forsker, ansatt i det norske Forvaret. Skjønt, det er altså ikke norske soldater hun har skrevet bok om her. Det er en langt mer kontroversiell gruppe som er denne bokas tema – nemlig soldatene i den israelske hæren IDF. En hær som i disse dager skjelles ut etter alle kunstens regler. Først og fremst for hva de holder på med på Gaza. Vel fortjent, mener mange – men forfatteren minner oss på at de er mennesker de også.

Røislien har tatt sin doktorgrad på beslektet tema så det er ingen grunn til å mistro hennes bakgrunnskunnskaper. Eller engasjement. Det framgår av boka at forfatteren egentlig hadde sluppet dette temaet for lenge siden. Privatlivet hadde kallet henne til andre oppgaver. Men så angrep altså Hamas Israel 7. oktober 2023, og verden ble ikke den samme verken for henne eller svært mange andre.

Røislien hadde ikke glemt telefonnummeret til sine kilder fra 20 år tilbake, de var lagret på hennes mobil. Nå ble fristelsen for stor, hun måtte igjen ringe opp Noah og Avi (som av forståelige grunner er oppdiktede navn) for å høre hvordan det sto til. Og sånt blir det gjerne bøker av for mennesker med skrivekløe.

IDF er ingen speidertropp, men kanskje den mest drillede hærstyrken i verden. Israel bestemte seg raskt etter dannelsen av sin egen stat i 1948 for at de nå skulle forsvare seg sjøl om nødvendig. Holocaust og hundrevis av år med forfølgelse og trakassering hadde lært jødene at det var få – om noen – de kunne stole på i en kald og kynisk verden der de fleste setter seg sjøl først. De trengte en hær. Militærtjenesten for israelere er derfor en lang og egen historie som vi får høre mye om i denne boka, og noe som preger de to hovedkildene Noah og Avi. De er nemlig begge med i IDF. Svært mange israelere er det.

Røislien intervjuet de to i 2006 da de knapt var tørre bak øra. I dag har de begge stiftet familie og blitt svær voksne menn i 30-årene. Livet i Midtøsten har så definitivt satt sine spor. Ingen av dem kan nok helt sammenlignes med norske menn i samme alder. For dette er primært ei bok om hva krig gjør med mennesker.

Det er modig gjort å skrive ei bok om israelske soldater i disse dager. Og gi dem mikrofon på den måten Røislien her gjør. Hun skriver i forordet at hun ikke tar stilling i den pågående konflikten, men alle veit at sånt er umulig. Riktig nok stiller hun også noen kritiske spørsmål, men de pareres relativt greit av Noah og Avi.

Likevel har dette blitt en svært interessant bok for alle som er opptatt av denne konfliktens menneskelige sider. For dette er langt fra bare en rein intervjubok. Mellom intervjuene drar Røislien oss gjennom store deler av det historiske bakteppe med ufyllende fotnoter der hun viser hvor hun har sin framstilling fra. Dette er redelig gjort. Så kan de som er uenige skrike så høyt de bare vil. Kanskje kunne hun vært mer detaljert, men da ville hun aldri blitt ferdig. Ei bok er ikke en avhandling.

Dette er ei bok med en human tøtsj, her handler det om to gutter som ikke kan anklages for at de for tida har en temmelig ekstrem statsminister ingen av dem er politisk enig med, men som de av høy pliktfølelse likevel velger å følge. For noe er de enig i, og Hamas har de ingen problemer med å karakterisere som terrorister. Og at det er Israel som er okkupanten i dette krigsspillet, slår dem aldri.

Det er også mulig å lese denne boka løsrevet fra det grufulle som skjer på Gaza. Krig avler krig, vold avler vold. Det kommer ikke noe godt ut av krig, om noen «barske» menn skulle tro det. I krig er alle tapere - personlig, politisk – ja, ut fra alle tenkelige og målbare parametere. I krig er alle ofre.