JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Mannen bak den svært så populære konferansen Fortellingens kraft i september i Bergen er Bjørn Asle Nord (født 1968). Han er journalist med bakgrunn fra Bergens Tidende og NRK. Nå har han endelig skrevet bok om sitt yndlingstema, ei bok som har fått samme tittel som konferansen. Dette er hans tredje bok. Han har blant annet gitt ut ei bok som bygger på hans egen reportasje «Fem fot under» hvor han bruker et vell av teknikker og metoder fra fortellende journalistikk, eller litterær journalistikk som noen også ynder å kalle det. At hele sjangeren har røtter i den amerikanske New Journalism som ble så populær for en 50 års tid siden, er vanskelig å skjule. Det gjør da Nord heller aldri. Gay Talese, som Nord har med i boka via et intervju han gjorde med den over 90 år gamle journalisten, er en av disse sagnomsuste amerikanerne med en ganske laidback holdning til liv og yrke. Men arbeidsomme journalister var de likevel, det skal ingen ta fra dem. Dette er jo ikke nødvendigvis noen motsetning. Ellers er det langt mer moderne skribenter i sjangeren han støtter seg på. Mange amerikanske, men også danske Line Vaaben og norske Kjetil Østli, Joachim Førsund og Åsne Seierstad – for å nevne noen. Dette er journalister og skribenter som også har deltatt på det nevnte bergensseminaret. Jeg har sjøl vært der noen ganger med stort utbytte.

At Nord brenner for fortellingens kraft og denne måten å lage journalistikk eller skrive storyer på, er hevet over enhver tvil. Dermed har boka også blitt ganske omfangsrik. Det er nærmest som han har hatt Arbeiderpartiets gamle slagord i bakhodet, om noe omskrevet: Alt skal med. Jeg tror en del vordende journalister ville blitt glade om boka hadde vært om lag 100 sider kortere. For dette ligner mest på ei lærebok i journalistikk. Eller for «alle som vil nå frem med sann historiefortelling» som det heter på bokas omslagsside. Gjennom seks trinn: Idé, research, struktur, skriving, redigering og etiske valg.

Og akkurat det med «sann» går igjen som en slags ledetråd i boka. Riktig nok er jeg sjøl fascinert av sjangeren fortellende journalistikk, men føler meg likevel mer komfortabel med å ha et noe mer edruelig forhold til journalistikk – ja, tekst i sin alminnelighet. For hva er egentlig sant? Spørsmålet er stort og filosofisk.

Nord gjør som mange av de journalistene som har falt for denne måten å skrive på der du er tett på kildene, har gjort grundig research, spurt om de mest utrolige ting og er ekstremt bevisst på komposisjon der gjerne dialog og indre monologer inngår – han setter alt dette i relasjon til mer «ordinær» journalistikk, ofte nyhetsjournalistikk uten lukt og farge. Dermed blir fortellende journalistikk noe mer opphøyd enn den trenger å bli uten at jeg tror Nord egentlig har dette som intensjon.

Boka inneholder en mengde skrivetips som han sjøl har snappet opp gjennom et langt yrkesliv eller har stjålet/fått overlevert fra dyktige journalister i faget. I boka viser han oss lesere ikke bare verktøyene, men har også utdrag fra tekster for å eksemplifisere teoriene. Ved hjelp av QR-koder får du tilgang til et lite utvalg av bilder. For Nord utelater heller ikke at fortellinger like gjerne kan gjøres ved hjelp av ikke bare språklige metaforer, men også fotografier. Og podkaster. Han legger dessuten stor vekt på viktigheten av å ha en god sparringspartner, en coach som det heter på amerikansk og som kan veilede deg og som kanskje ser alt det du sjøl ikke ser. For alle har noe å lære, noe å rette opp, noe som kan bli bedre. Men bedre i forhold til hva?

Jeg har nok et (altfor?) sterkt ønske om at fortellings kraft skal være noe mer enn hva som fungerer for flest mulig lesere, hva som gir mest klikk for å si det litt moderne. Riktig nok legger Nord vekt på at å bedrive journalistikk også skal være gøy, men det overrasker meg derfor noe at såkalt vellykket journalistikk hele tida må måles opp mot hva som fungerer for leserne. Ble et sånt perspektiv lagt på skjønnlitteraturen ville for eksempel Knut Hamsun, Virginia Woolf eller Henrik Ibsen komme langt dårligere ut enn Jo Nesbø. Det handler sjølsagt bestandig og i all skriving om å fange leseren, men for enhver pris? Nord gir en mengde råd i denne boka der ett av dem lyder sånn: «Hold tommelen lykkelig. For hvert skritt i skriveprosessen spør jeg meg selv: Hva får leseren til å skrolle her?» Det handler nemlig for Nord også om å kunne skrive med mobiltelefonen i tankene. Jeg tilhører den journalisttypen, muligens en gammeldags en, som reagerer negativt på en sånn tilnærming. Likevel er jeg av den oppfatning at Bjørn Asle Nord med dette verket har skrevet en både viktig, betimelig og lesverdig lærebok i journalistikk.