JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Lars Saabye Christensen må kunne sies å være en mursteinsforfatter. Han har skrevet noen mindre omfangsrike romaner, men fjorårets «Vrakeren» er igjen en mastodont av ei bok – og en fortelling med utallige greiner som fører oss av sted til Gid veit hvor.

Men la meg begynne med en av bipersonene, nemlig fru Simonsen, Carls mor – ei sær dame som blir særere og særere etter hvert som tida går. Borgerlig så det holder, et urbilde av ei vestkantfrue. Eller Jørgens mor, som er minst like merkelig, forfinet og gift med her Ribe, han som er sjef hos Banan-Matthiessen. Herr Ribe er ikke borte han heller. Ja, det er litt av et lag Saabye Christensen varter opp med i den nesten 700 siders fortellingen. Og sjølsagt foregår den i all hovedsak på beste vestkant i Oslo, skjønt vi streifer også innom Frankrike, og særlig hovedstaden Paris. Romanen viser til tider frankofile trekk.  

Men de tre viktigste personene her er Carl, Jørgen og fortelleren Bendik Ries. De to førstnevnte bor i samme oppgang i Gabelsgate, sistnevnte er en fyr som en gang, 19 år gammel, hadde sommerjobb som badevakt på Frognerbadet. Der reddet han først livet til Jørgen, bivånet hemmeligheten mellom Carl og Jørgen (om Carl dyttet Jørgen fra tiern eller Jørgen hoppet av egen fri vilje), og deretter var Bendik så lite årvåken i sin badevaktjobb at lille seksår gamle Beate druknet. Fordi han var mer opptatt av å flørte med de ungene pikene enn å gjøre jobben sin. Det siste førte til en voldsom skyldfølelse Bendik aldri kommer over. Men at han samtidig reddet Jørgen, blir likevel et lite plaster på såret. Og det blir årsaken til at han følger intenst med på hva Jørgen foretar seg gjennom livet, og et par år før Jørgen, som er blitt en fallert og ganske alkoholisert forfatter, fyller 70 år, ønsker å skrive en biografi om han. Jørgen er ikke spesielt interessert i det, for å si det mildt. Og sånn går mange av dagene.

Det er imidlertid også en helt annen sentral hendelse i denne storyen. En dag henger Carl, bare 15 år gammel, og dingler i boden i kjelleren i Gabelsgate. Død og fordervet. Tok han livet sitt? Og, by the way, var han homofil og forelsket i kompisen Jørgen? Vel, det er hovedtesen og noe vi som lesere må leve med nærmest til det har blitt en etablert sannhet. Fortelleren vil det imidlertid annerledes, men det skal ikke berøres mer her.

Det må vel være lov å si at det er Jørgen Ribe som er hovedpersonen i boka. I 1982 ga han ut romanen «Pøbler» og ble geniforklart i Norge over natta. En klassisk oppvekstroman. Etter det gikk det bare nedover og nedover, til slutt i nærheten av helvete. Det må også være lov til å si at det er sjølbiografiske elementer her – noe Saabye Christensen ikke er helt ukjent med fra tidligere fortellinger, men kanskje ikke så tydelig som her. Skjønt, Ribe står godt på egne bein, han – Saabye Christensen er dikter, han veit hva han driver med.

Hva handler så denne romanen egentlig om, som det heter? Ikke så enkelt å si i kortform. Kanskje er det nettopp den setningen som gjentas flere ganger i denne teksten, og for øvrig også i flere andre av Saabye Christensens bøker – at livet er den tida det tar å dø. Forfatteren har også sagt muntlig ved en tilstelning jeg var på at denne setningen er han svært godt fornøyd med å ha skapt, den er et lykketreff som ikke skjer en gang en veletablert forfatter som ham så ofte.

Mange vil nok si at Saabye Christensen er en unik og gudbenådet forteller. Tenk på Beatles, tenk på Halvbroren – ja, inkluder gjerne Hermann og andre av hans romaner også, ikke minst de fire bindene om byen Oslo, en by han nesten må være like glad i som Lillebjørn Nilsen eller De Lillos. Min påstand er likevel at Saabye Christensen er minst like god på små flater. Leser du diktene hans, eller sangtekstene, så skjønner du hva jeg mener. Også romanene har perler på setningsnivå som er kostelig og presise, og som vitner om et usedvanlig presist språkarbeid – også til en forfatter å være.

«Varsleren» har imidlertid blitt litt for lang, storyen tværes for mye ut, det virker som forfatteren rett og slett er blitt litt for glad i figurene sine og ikke klarer å slippe taket i dem. Men, når det er sagt – for en kreativitet, for et oppkomme av skriveglede. Det ser ut som forfatteren i skriveprosessen har kost side fra side en til side 690. Sånt smitter ofte over på leseren også, men kunne ikke om lag 500 sider vært nok her?