JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Handlingen i denne korte romanen, som nesten kunne vært en lang novelle, foregår i eksakt ett år. Den er rammet inn av at moren til lektoren Lars dør i sin ensomhet og at familien markerer ettårsdagen for dødsfallet. Det er Lars som er jeg-fortelleren her, og hans liv får klart mest oppmerksomhet, men både søsteren Hilde, kona Marianne og farens reaksjoner på morens død blir også en viktig ingrediens i fortellingen.

Det mest påfallende er at ingen av de nevnte pårørende tar dødsfallet spesielt tungt – i hvert fall sørger de ikke nevneverdig. Det er litt oppsiktsvekkende fordi den døde moren på ingen måte var mislikt. Hennes ektemann, og altså lektorens far, kjørte bil og forsøkte å nå fram til sin kone da hun lå på sykehuset og dødstimen nærmet seg. Han rakk det ikke. Og de to barna var også forhindret på ulikt vis. Mor døde i ensomhet. Jensen skildrer dette sånn: «Så må hun ha sin vanlige tilførsel av oksygen. Hun blir tilkoblet. Sykepleiersken oppdager så en dråpe jordbærsyltetøy i munnviken og vurderer det slik at den kan vaskes vekk. Hun fukter en klut og letter litt på pustemasken. Da dør den lille kvinnen i sengen med et sukk, på grensen til et befrielsens lykkelige stønn.»

Det er noe usigelig trist ved dette dødsfallet og denne dødsscenen som allerede skildres på første side i boka. Hvem vil dø på denne måten?

Som allerede antydet faller ingen følelsesmessig sammen her. Nesten tvert imot. Ektemannen, som altså nå er blitt enkemann, finner seg raskt ei ny dame og ser ut til å trives veldig bra med det. Han flytter utenlands med henne omtrent før den avdøde er i jorda. Datteren Hilde, en ganske merkelig karakter, overstrømmes heller ikke av sterke følelser. Sterke følelser har imidlertid sønnen Lars. Men de er nok en del annerledes enn de fleste – inkludert han sjøl – ville ha kunnet forutsett. På jobben har han nemlig fått en kollega med navn Suzanne, også en atypisk figur. De to blir sittende sammen på en sofa den dagen han får dødsbudskapet. Hun er intetanende om at Lars nettopp har mistet sin mor. Fortelleren sier: «I sofaen går det et støt av glede gjennom meg. Vellysten blokkerer for den sorgen jeg bør føle ved mors død. Det seksuelle begjæret ser ikke ut til å avta det minste. Det er ingen virvelvind av sorg jeg er slynget ut i, virkelig ikke.»

Så viser det seg at det ikke bare er Suzanne som blir offer for hans begjær, men de aller fleste kvinner han møter på sin vei det kommende året. Mens kona Marianne, som er mest indignert over svigerfarens manglende sorgfølelse, er intetanende om ektemannens begjær. Det er nesten så du som leser får lyst til å minne henne om det!

Hva er det så Jensen vil med dette? Kanskje er det så enkelt som å vise hva et menneske er verdt for de av oss som blir igjen. Vår forgjengelighet? At vi er en av mange i rekken av milliarder mennesker som forlater denne jorden uten å ha satt nevneverdige merker etter oss – og dermed raskt går i glemmeboka? At sånn er livet? For det er ingen moralisme bak dette, heller ingen ironi. Det fortelles nøkternt og greit som om dette er et vanlig reaksjonsmønster. Døden består, den er definitiv og naturlig, men livet må gå videre.