JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Litteratur om urbefolkningens liv og levnet, hvordan de har det – ja, ikke minst hvordan de ser på sin egen hverdag og virkelighet, er ikke dusinvare her til lands. Særlig er skjønnlitteraturen mangelfull på dette feltet. Da er det i hvert fall gledelig at vi i mangel på egen litteratur, kan utgi oversatte bøker som tematiserer Nordens mest kjente urbefolkning: samene. Svenske Ann-Helen Laestadius gjør i sin 11 bok, den første romanen for voksne, noe med dette og er nå oversatt til norsk. Romanen «Stjålet» ble vinner av «årets bok» I Sverige i fjor. Sånt er jo bare en merkelapp, men sjelden tatt helt ut av det blå.

Dette er definitivt en sterk story. Skjønt, for oss som følger sånn noenlunde med på den samiske historien – inkludert samtidshistorien – veit at livet på vidda med reinflokken som hovednæringsvei slett ikke er noen dans på roser.

I romanen møter vi ni år gamle Elsa. Hun har samisk far, men ikke samisk mor. Likevel lever og ånder hun som fullblods same. En skjellsettende begivenhet opplever hun da en av bygdas sterkeste samehatere dreper reinkalven hennes. Elsa blir vitne til den grufulle handlingen, hun glemmer den aldri.

Mye av handlingen i denne fortellingen kretser om reinens og flokkens betydning for samefolket. Ikke bare reinen som en næringsvei, men kanskje minst like mye som et symbol på den kulturen de tviholder på, den kulturen de ønsker å bevare for å beholde sjølrespekten. For mye er samene gjennom historien blitt fratatt, som for eksempel språket gjennom den brutale forsvenskningsprosessen (fornorskningsprosessen hos oss) iverksatt og iscenesatt av myndighetene, noe må de få ha i fred, noe som definerer hvem de er som folk og hvor de kommer fra. For hva er du om du blir frarøvet ditt eget språk? Dessuten: Reinflokken er mye mer enn et symbol, den er en livsstil.

Elsas store fiende her, reinkalvdreperen, heter Robert Isaksson. Han er gjennomgående ond, det er kanskje denne historiens mest kritikkverdige trekk og gjør ham mer til en sjablong enn et reelt menneske. Litterære karakterer bør helst ikke være så endimensjonale som Isaksson om de skal være troverdige fordi endimensjonale mennesker fins sjelden i virkeligheten. Isaksson blir her ondskapen.

Men vi skjønner sjølsagt poenget. Gjennom Isakssons glødende hat mot alt som det samiske representerer, forsterkes og tydeliggjøres Elsas kamp mot fornedrelsen og likegyldigheten som blir samene til del. Hun, og for øvrig resten av familien og deres venner, forsøker å anmelde Isaksson og følgesvennene hans til politiet, uten særlig hell. Ikke bare er det store geografiske avstander i nord-svensk Sapmi som gjør arbeidsforholdene vanskelige for politiet, men de står heller ikke akkurat på samenes side i kampen om deres rettigheter.

Elsas kamp blir derfor til tider en strid mot vindmøller. I denne prosessen er det andre som ikke holder ut og tar sitt eget liv, også et fenomen vi kjenner igjen fra faglitteraturen. Spenningen mellom samene og de svenske innbyggerne i dette samiske landskapet er hele tida dirrende og nærværende.

Romanen består av tre deler. I de to siste er Elsa kommet til slutten av tenårene, hun har tatt lappen og kjører rundt i egen bil, en bil som hennes fiender forsøker å herpe på klassisk vis med stadige riper i lakken. Men Elsa har vokst seg til ei sterk dame, dessuten har hun ved sin side broren Mattias som også har skumle hensikter.

Jeg skal ikke røpe hvordan denne fortellingen ender. Teksten er som skjønnlitteratur slett ikke lytefri, den er riktig nok ikke eksplisitt moralistisk, men heller ikke full av undertekst. Historien er vond å lese, den setter følelser i sving, den handler om rettferdighet for loven – ja, for rettferdighet i sin alminnelighet. Og det er enormt viktig at samene også får en stemme. Laestadius er raus i så måte.